Bokanmeldelse | Ledelse

Makt og motmakt

Tom Karp skriver rykende aktuelt om ledere som «kan sin Machiavelli», og advarer mot å la sterke aktører stå uten motmakt. Bjelken i øyet er hans egen selvfremstilling.

Den sterkestes rett er en bok om hvordan og hvorfor sterke ledere dominerer vår tid. Om styrke med substans, og styrke som er iscenesatt.

Siden jeg ikke kjenner til forfatteren fra før, gjør jeg et Google-søk før jeg tar fatt på verket. Wikipedia kan fortelle at Tom Karp, professor i ledelse ved Høyskolen Kristiania, er «kjent for sin evne til å bygge bro mellom teori og praksis», at han har vært direktør i olje- og gassenheten i Kværner, og at hans forrige bok Lederisme ble «kåret til kritikerfavoritt» i 2024. «Kritikernes favorittbøker» i Forskerforum er strengt tatt ikke en kåring, men en årlig oversikt over bøker vi anmeldere liker best. For ordens skyld: Det er Tom Karp som har skrevet Wikipedia-siden om Tom Karp.

Hovedpremisset i Den sterkestes rett er at myke verdier er på vikende front. For å si det med Karp: «I historiens knekkpunkter er det ikke idealer, men rå makt som avgjør.» I vanskelige tider «øker etterspørselen» etter sterke ledere med handlekraft. Språklig bærer boka preg av et begrepssystem som for en stor del er definert av økonomiske metaforer. Styrke er «valuta», lederegenskaper «mental startkapital» og kirken en «leverandør» av sterke ledere.

Ledelsesfaget er en samtidsvitenskap. Forklaringsmodellene hentes fra en rekke disipliner, blant annet positiv psykologi. Karp viser til forskning på såkalt posttraumatisk vekst når han skal forklare hvordan tidlig eksponering for motstand kan virke karakterstyrkende. De minst overraskende funnene i den rikholdige litteraturlisten er Fyrsten av Machiavelli og Kunsten å krige av Sun Zi.

Språklig bærer boka preg av et begrepssystem som for en stor del er definert av økonomiske metaforer.

Sun Zis prinsipp om å «fremstå svak når du er sterk, og sterk når du er svak», aktualiseres med attentatforsøket på Donald Trump. Presidenten knytter neven og roper «fight, fight!», med blod rennende fra øret. Det er et treffende eksempel om Trumps reaksjon skal leses som uttrykk for en strategi. Karp skriver at maktpersoner har en tendens til å konstruere sine egne sannheter. Det samme gjelder mektige aktører i næringslivet. Et godt eksempel er at Statoil skiftet navn til Equinor for å distansere seg fra olje og gass. Fremdeles er over 99 prosent av energien de produserer, fossil.

Når temaet er norske forhold, er hovedpoenget at næringsinteresser og sterke enkeltpolitikere har fått økt innflytelse på bekostning av Stortinget og embetsverket. Det er en betimelig observasjon som underbygges av solide eksempler. Oljebransjen presset gjennom reduksjoner i oljeskatten i 2020. Laksenæringen fikk selv være med og bestemme sin egen skatt i 2023. Finansdepartementet har mistet innflytelse, og endringene i beredskapsloven kan gi regjeringen uinnskrenket makt i fremtidige krisesituasjoner.

Sistnevnte må leses som en advarsel mot en maktforskyvning fra de kontrollmekanismene som kan stille ledere til ansvar, til lederne selv. Hvor raskt etablerte kontrollmekanismer kan forvitre, illustreres av at Arbeiderpartiet i løpet av én dag i fjor sørget for å sette Etikkrådet ut av spill. Rådet kan ikke lenger foreslå at oljefondet trekker seg ut av selskaper som ikke oppfyller de etiske retningslinjene!

Når perspektivet blir globalt, er det som om farevarselet skrus opp enda et hakk. Karp skriver at «det foregår en krig om data og informasjon», der teknologigiganter og autoritære regimer kjemper om kontroll over menneskelige atferdsdata. Han dykker ikke dypt ned i materien, men viser til advarselen fra KI-forskere om risikoen for at KI kan utslette menneskeheten, og andre forskere som har advart mot «dommedagssykdommer» som følge av bioingeniørkunst.

Vi kan lese at Elon Musk kan påvirke krigen i Ukraina ved å skru Starlink av eller på, at en algoritmeendring hos Google kan velte mediehus, og at Tony Blairs smartklokker skal gi skatteletter til briter som oppfyller aktivitetskrav. Peter Thiel – eier av overvåkningsselskapet Palantir – får stå relativt uimotsagt når han hevder at teknologi vil gjøre staten overflødig. Her må vi huske på at formålet med boka er å skape debatt om samfunnsutviklingen. I kalddusjen av skrekkscenarioer får leseren berolige seg selv.

Karp har rett i sitt grunnleggende argument, at makt bør møtes med motmakt. Uten institusjonelle rammer vokser handlingsrommet for den sterke aktøren. Som han skriver: «Etikk overlatt til individet er sjelden nok.» Det er nettopp derfor Wikipedia fraråder egenskrevne biografier.

Av Frida Skatvik

Publisert 17. september 2026 kl. 12:58

En svært underholdende harang mot norske lederes farlig oppblåste selvbilde