Skal vi la døde mennesker ligge, eller skal vi forske på dem?

Av Aksel Kjær Vidnes (tekst og foto)

Publisert 3. september 2019

Med nye metoder kan de døde gi stadig flere svar om fortiden. Men ga vi dem ikke et hellig løfte om at de skulle få ligge i fred?

Bussterminalen på Landmannstorget i Skien er nesten tom for folk. Det regner, og noen småløper over plassen. Men det er flere mennesker her enn hva man først får øye på. Ukjent for de levende i dag skjuler overflaten en kirkegård. Skjelettene og kisterestene ligger i lange rader under asfalten. Dette vet vi fordi arkeologer fra NIKU (Norsk institutt for kulturminneforskning) har satt spadene i jorda og avdekket dem en etter en.

I ly av et partytelt på nordsiden av plassen har de akkurat avdekket et nytt skjelett. En hodeskalle, leggben og føtter er synlige. Graven er sannsynligvis fra 1700-tallet. Rett gjennom skjelettrestene går det en renne av murstein. Det er en kabelgrøft for telefonledninger, gravd en gang i 1960-årene. Grøften har kuttet en hel rekke med graver i to. Knoklene som har ligget der grøften ble gravd, er borte.

– Dessverre går grøften tvers gjennom sjiktet der bekkenet til skjelettet lå, forteller prosjektleder og osteoarkeolog i NIKU Hanne Ekstrøm Jordahl.

Det er synd. Det er bekkenet som lettest identifiserer kjønnet og til dels alderen.

– Vi kvinner har jo litt bredere hofter for å kunne føde barn.

Vi går nærmere graven. Skjelettet har en komplett hodeskalle, med pene, hvite tenner. Jordahl peker mot føttene.

– Denne graven er litt spesiell. Ser du hva som ligger der?

– Ja. Men stakkar. Huff …

Ved føttene ligger det sammenpressede skjelettet til et lite barn.

Ved kvinnens føtter ligger skjelettet til et spebarn, med hodet «feil» vei med tanke på dagens begravelsesritualer.

Skjeletter uten vern

Norske byer er åsted for mange arkeologiske utgravinger for tiden på grunn av store infrastrukturprosjekter og utbygginger. I Oslo bygger man ut Bjørvika og legger nye toglinjer, som har ført til mange arkeologiske utgravinger. Torget i Trondheim pusses opp og graves opp. Foran domkirken i Kristiansand har man gravd opp en kirkegård for å bygge parkeringshus. Og i Skien skal den gamle bussterminalen på Landmandstorget bli park. Men ingen utgravinger som bringer menneskelevninger frem i dagen, er helt uproblematiske. Etter norsk lov er det kun menneskelevninger fra før reformasjonen i 1536 som er automatisk fredet (se faktaboks).

– Nyere levninger enn det er i prinsippet ikke fredet. Med mange store utgravinger i byene er spørsmålet hva man da gjør med det skjelettmaterialet man finner, sier Nils Anfinset, leder av skjelettutvalget ved De forskningsetiske komiteer. I vår leverte utvalget en høringsuttalelse til arbeidet med fremtidens kulturminnepolitikk i Norge. Klima- og miljødepartementet skal levere en stortingsmelding om dette i løpet av våren 2020. Utvalget pekte på at skjeletter som er fra etter 1537, er uten formell beskyttelse.

– Vi mener veldig tydelig at det er behov for en eller annen form for beskyttelse også for etterreformatorisk materiale.

Han er redd for hva som går tapt om man ikke ser verdien av skjeletter som er yngre enn reformasjonen. Og jo mer tid som går, jo eldre blir skjelettene som ikke har noen krav på formell beskyttelse.

– Lovverket vi har i dag, som setter grensen ved 1537, var noe man bestemte seg for i 1905. Men i dag mener jeg det er mye verdifullt materiale som går tapt.

– Det er både arkeologisk spennende og spesielt å grave opp skjeletter, sier arkeolog Karin Kaldhussæter Lindboe.

Ta kirkegården på Landmannstorget: For lengst glemt og stengt, men kanskje kan den avsløre en viktig historie om middelalderbyen Skien. En forundersøkelse antydet at det var materiale fra middelalderen i en av gravene. Men kirkegården ville da ha ligget utenfor datidens bysentrum. Kan den ha blitt anlagt for å ta unna mange dødsfall i forbindelse med et pestutbrudd? Hvis de finner middelaldergraver, vil de være fredet, men så langt har arkeologene kun avdekket graver fra 1600–1800-tallet. Hva skjer da med dem?

– Det er der hullet i lovverket er: Skal levningene tas vare på videre, og hvem skal gjøre det? Problemet i dag er at det ikke er noen enhetlig praksis. Det er helt vilkårlig, sier Anfinset.

Begravd for å møte Kristus

I partyteltet i Skien setter utgravingsleder Jordahl seg på huk. Hun peker mot barnet ved fotenden av graven.

– Ser du hvor lite lårbenet er?

Det er et spebarn. Den feminine kjeven og de pene tennene på kraniet til den voksne kan tyde på at det er en ung kvinne med et nyfødt barn. Kanskje døde de under fødselen.

Hodeskallen og spedbarnet ved føttene antyder at skjelettet som er avkuttet av telefongrøften er en ung kvinne.

For arkeologene som jobber metodisk og rutinert med å grave frem levninger, er det slike funn som bringer fortiden helt nær inntil vår tid.

– Det er både arkeologisk spennende og spesielt med et barneskjelett. Du kjenner virkelig at det har vært et menneske. Barn skal ikke… de skal ikke være døde, sier arkeolog Karin Kaldhussæter Lindboe.

Dette er den andre graven de finner med et lite barn sammen med en voksen. Hvem de er, kan vi ikke vite, men den avkuttede kvinnens grav forteller en historie. Kvinnens hode ligger mot vest, så hun på dommens dag kan reise seg og møte Kristus fra soloppgangen i øst. Det er et gammelt og betydningsfullt begravelsesritual. Hva med barnet? Det ligger motsatt vei.

Arkeologene er ikke helt sikre på hvorfor.

– Kanskje har de tenkt at barnet ikke skulle få møte Jesus på dommedag. Det kan ha vært et uekte barn. Eller de har tenkt at barnet skulle se mot moren, spekulerer Jordahl.

– Det kan ha vært et barn som ikke er døpt, foreslår arkeolog Andreas Larsen.

Vel så usikkert er hva som skal skje med dem. Siden skjelettene bare er 200–300 år gamle, er de ikke fredet. Forteller de en interessant nok historie til at et museum vil ta vare på dem? Eller bør de få en ny grav, selv om ryggrad, armer, brystkasse og bekken er kastet?

– Vi må samle inn så metodisk som mulig, så vi ikke sitter igjen med ubesvarte spørsmål i etterarbeidet, sier arkeolog Andreas Larsen. Her registrer han og Karin Kaldhussæter Lindboe en grav de nettopp har avdekket.

– Dette er litt av utfordringen for oss. Alderen på gravene har ingenting å si for hvordan vi jobber med dem i felt, men den kan ha noe å si for hva som skjer med dem etterpå, forteller Jordahl.

Fakta
Automatisk fredning
Norge operer med ulike fredningsgrenser for ulike typer kulturminner:
• Faste kulturminner fra før reformasjonen i 1537 er fredet etter Kulturminneloven, inkludert graver og gravminner.
• Stående byggverk med erklært opprinnelse fra perioden 1537 til 1649 er også fredet.
• Samiske kulturminner og graver er automatisk fredet dersom de er eldre enn 1917.
• Faste og løse kulturminner på Svalbard er fredet hvis de er fra 1945 eller eldre. Alle spor etter menneskegraver, uansett alder, er fredet på Svalbard.
• Skipsfunn eldre enn 100 år er fredet.
• Etter Gravferdsloven er nye graver vernet i 20 år, og nedlagte gravplasser er vernet i 40 år.

Noe vil kanskje være interessant for skjelettsamlingen til Universitetet i Oslo, som tidligere tok imot det meste. Men hvis ingen er interessert, hva skjer da?

– Om de ikke skal magasineres, kommer problemstillingen om gjenbegravelse inn, sier Jordahl.

Sist det skjedde, var i juni, da Stavanger museum bestemte seg for å kremere og begrave skjelettet av en mann som ble dømt for drap i 1854. Begrunnelsen var ifølge NRK at mannens identitet var kjent, og at han aldri hadde gitt sitt samtykke til å bli brukt til forskning eller utstilling. For Jordahl er gjenbegravelse ikke en god løsning for de anonyme levningene i Skien.

– I Norge har vi ingen tradisjon for gjenbegravelse. Og jeg ser et stort forskningspotensial i dette materialet, så jeg ønsker at det skal magasineres for fremtidig forskning, sier Jordahl.

Skjeletter i kjelleren

En som gjerne skulle sett at skjelettene ble fredet og brukt til forskning, er professor Per Holck på Universitetet i Oslo. Utenfor kontordøren hans på Institutt for medisinske basalfag ved Rikshospitalet er en låst ståldør. Bak den går en trapp ned i kjelleren til to etasjer med skjeletter i montere og pappesker. Dette er skjelettsamlingen, også kjent som De schreinerske samlinger.

– Jeg finner denne fredningsgrensen kunstig, for den har holdt seg helt siden loven ble vedtatt. Det er kunstig at avstanden hele tiden øker til det vi skal frede. Jeg syns informasjonen som 1600-tallsmenneskene kan gi oss, er av betydning. Vi vet ikke så mye om dem. Vi har malerier av noen kanskje, og noen skriftlige kilder, men mye er borte. Vi skal ikke glemme at de døde kan bidra med kunnskap for de levende.

Når vi går ned trappen, blir vi først møtt av glassmontere. Her står hodeskallene. I etasjen under er resten av knoklene lagret i pappesker i store rullereoler. Samlingen på over 8500 enheter har blitt bygd opp siden 1920-årene av professor Kristian Emil Schreiner, som var bestyrer ved Anatomisk institutt fra 1908 til 1945. Store deler av samlingen er fra middelalderkirkegårder i Gamle Oslo, som ble gravd ut på den tiden. Men det er også etnografisk materiale her, som er mer kontroversielt, fra afrikanske til samiske hodeskaller. Av det samiske materialet har noe blitt tilbakeført og gjenbegravet, men det norske materialet blir nok liggende.

For Holcks del skulle alt gjerne blitt bevart til forskningsformål.

– Jeg har av og til fått kritikk for det vi gjør her, og fått høre at nå må det da være forsket nok. Men det er aldri forsket nok, for det dukker stadig opp nye metoder.

– Vi har en 150 år lang tradisjon om å hjelpe arkeologiene, og kunne bidra til å kartlegge befolkningen i tidligere tider, forteller Per Holck som bestyrer skjelettsamlingen til UiO.

Katolsk gjenbegravelse

Forskningens mulige behov er én ting. Men hva med de avdødes etiske vern? Skjelettutvalgets leder Nils Anfinset syns det kan være en vanskelig avveining, også når det gjelder de skjelettene som er automatisk vernet.

– I fjor høst stod vi overfor en problemstilling med skjelettmateriale fra Nikolaikirken i Oslo, i Middelalderparken, som var begravet i vigslet jord. De var mest sannsynlig katolikker. Da mente Oslos katolske biskop at de burde begraves igjen. Det reiser noen interessante diskusjoner. Bør de få en ny begravelse når man er ferdig med å forske på dem? Men da er spørsmålet – når er man ferdig med å forske på dem? Mulighetene til å gjøre analyser i dag er utrolig store, og de blir helt sikkert flere i fremtiden, men når skjelettene begraves igjen, forringes de raskt.

Man kan ikke grave opp folk og behandle dem som man vil, bare fordi det har gått lang nok tid.


Torbjørn Olsen, sogneprest i Den katolske kirke

Torbjørn Olsen, sogneprest i Den katolske kirken i Norge, er blant dem som mener at skjeletter som ikke lenger forskes på, bør gjenbegraves.

– Når man ikke har noen spesiell grunn til å beholde dem, bør de gjenbegraves på en ordentlig måte. Jeg mener at man ikke kan grave opp folk og behandle dem som man vil, bare fordi det har gått lang nok tid, sier han.

Olsen er klar på at behandlingen av menneskelige levninger ikke er sterkt formalisert i dogmer og uttrykkelige bestemmelser i den katolske kirken, men er regulert av tradisjoner og bestemte oppfatninger. Han mener man må være pragmatisk med tanke på forskningsformål.

– Jeg har en sans for at man kan ha et relevant forskningsbehov, men fra mitt ståsted bør levninger bringes tilbake til ordentlige gravlunder.

På Det teologiske fakultet ved UiO sitter teolog og førsteamanuensis Birgitte Lerheim. Hun mener at det å respektere graver og begravde mennesker handler mer om de levende enn om de døde.

– En død er en som har vært et menneske. Likevel behandler vi mennesket, eller avdøde, på en respektfull måte, nettopp fordi det har vært et menneske. Det er ikke personen som har krav på den respekten, det er et allment hensyn til oss som er igjen, sier Lerheim.

Hun mener derfor det ikke er teologiske grunner til ikke å kunne grave opp og forske på knokler, så lenge levningene behandles med verdighet. For menneskene som ble begravet i Skien for flere hundre år siden, og for dem som begravet dem, kan det ha vært annerledes. Da var nok troen på oppstandelsen sterkere knyttet til de fysiske levningene.

– De hadde nok mye mer konkrete forestillinger om hvordan de døde skulle reise seg igjen enn det vi har i dag. Man tenkte sikkert veldig fysisk om hvordan beina skulle reise seg og få kjøtt og blod igjen. I dag er man veldig forsiktig med å si noe konkret om hvordan en oppstandelse skal foregå. Som kristen og teolog tror jeg at de som har gått bort, er i Guds hender uansett hva vi måtte finne på gjøre med levningene, sier hun.

Ifølge Olsen i Den katolske kirke har katolikker et litt sterkere forhold til de avdødes levninger enn de luthersk kristne. Men han forstår at eldre levninger kan gi nye svar for forskningen i fremtiden, og har en løsning:

– Man kunne jo anlegge et gravkammer der man legger skjelettene uten å begrave dem i jorda. Det er vel så bra. Det ville være muligheter å finne løsninger, der man behandler dem der de hører hjemme: på et gravsted.

Anfinset i Skjelettutvalget syns forslaget er interessant, men er usikker på om det er praktisk gjennomførbart.

– Jeg skjønner tankegangen om å få antatt katolsk begravede mennesker tilbake i katolsk jord, men om det er en god løsning er jeg ikke helt sikker på. Selv i en krypt vil skjelettmateriale forringes. Det må være veldig gode, klimatiserte bevaringsforhold.

Det mener også professor Holck, som ikke ser den helt store prinsipielle forskjellen mellom å legge noen i en grav og å beholde knoklene i esker i skjelettsamlingen, så lenge de behandles respektfullt og kun brukes i forskningsøyemed.

– Her ligger de også utilgjengelig for allmenheten. Ikke i en kiste omgitt av jord, men i en eske omgitt av luft. Men de ligger i fred, de stilles ikke ut på noen måte. Så lenge de er anonyme og det er et forskningspotensial i dem, syns vi at de skal forbli slik.

– Det er store muligheter for at dette er både middelalderske og etterreformatoriske graver. Det vil si at noen har automatisk vern og noen ikke har det, forteller prosjektleder Hanne Ekstrøm Jordahl.

Et svar fra 1961

I partyteltet i Skien står arkeolog Andreas Larsen og Karin Lindboe over en nyutgravd grav. De måler skjelettet og diskuterer. I en pappeske samler de inn de forskjellige knoklene i sirlig merkede plastposer. Hodeskallen i en pose for seg. Han plukker den forsiktig opp.

– Du blir møtt med en virkelighet som er så mye nærere enn når du graver opp en pilspiss eller brente bein fra branngraver fra jernalderen. Man tar seg selv i å filosofere litt, sier han.

De begynner å diskutere kabelgrøften som går gjennom en rekke av gravene og de forsvunne knoklene. Det viser seg at en av arkeologene i løpet av dagen tilfeldigvis kom i prat med en anleggsarbeider lenger bort på plassen, som gir en brikke til puslespillet:

– Bestefaren hans hadde fortalt at han var med på å grave den grøften i 1961, forteller Larsen.

Det hadde nok vært en traumatisk opplevelse, for etterpå ba han selv om å bli kremert.

– Og det ønsket hadde de fulgt.

Før sommerferien var over, var vi innom igjen. Teltet var tatt ned, gravene fylt igjen. Det eneste som var synlig, var grøften for telefonkabelen fra 1961. For pengene som var satt av til utgravinger, var det bare mulig å grave ut en liten del av kirkegården. Totalt 128 graver ble avdekket, og de skal nå gjennom C14-analyser for å finne ut hvor gamle de er.

Få spor er igjen etter at utgravningen er avsluttet. Kun kabelgrøften fra 1961 er synlig.

– Vi tror de hovedsakelig er fra 1600–1700-tallet. Men vi kan på ingen måte utelukke middelalderen, for noen graver avviker fra normalen og ligger dypere. Det blir veldig spennende i tiden fremover, sier Jordahl.

– Hva skjer hvis det stemmer?

– Hvis noen har automatisk vern og noen ikke har det, får vi noen utfordringer. Men jeg vet ærlig talt ikke. Når vi får dateringene, må vi gå i dialog med Riksantikvaren.

Når parken på Landmannstorget i Skien nå skal anlegges, vil det fortsatt ligge skjeletter i jorden under. Mens de ligger der med hodene mot vest, i påvente av at Kristus kommer på dommedag, skal mennesker leve nye liv over dem. Teolog Birgitte Lerheim syns det er en god idé. Hun viser til Sofienbergparken i Oslo, som også er en nedlagt kirkegård, med lekestativ og piknikpledd over gamle graver.

– Jeg syns det er en fin tanke, i et kristent perspektiv, at livet i en park utspiller seg over døden. Det sier noe om at livet står over døden. Det er en forsmak på himmelen.



Enquete: Hvor bør grensen for vern av levninger gå?

Sean D. Denham, osteoarkeolog, Arkeologisk museum i Stavanger

– Det er feilslått å bruke en tilfeldig satt dato for å definere hva som er og ikke er kulturarv. Enhver endring i loven burde fokusere mer på levningenes kontekst enn bare på å endre årstallet for når et skjelett opphører å være «viktig».


Ingar M. Gundersen, stipendiat og arkeolog ved Kulturhistorisk museum i Oslo

– Det er et vanskelig spørsmål, uten enkle svar. Uansett hvilken fredningsgrense man setter, vil man kunne sette spørsmålstegn ved hensiktsmessigheten. Men menneskelige levninger bør ha et strengere vern enn andre kulturminnekategorier. Det dreier seg tross alt om mennesker.

Birgitte Skar, førsteamanuensis Universitetsmuseet NTNU

– Det er ikke så lett å si hvor grensen skal være, men det ville hjulpet noe hvis den gikk ved 1650, som er grensen for stående bygg i Kulturminneloven






Les også: