Bokanmeldelse | Leseferdigheter

Et forsvarsskrift for langlesing

Boka maner til leselyst, men skjemmes av for mange gjentakelser.

«Lesekrise» er et ord som svirrer rundt oss for tiden. Norske barn leser dårligere enn før. Ifølge PISA-undersøkelser er mindre enn halvparten av ungdommen lesere på fritiden, og blant folk flest leses det også mindre enn tidligere. Heller ikke studentene er noen lesehester. Kristin Gjesdal har i spalten Forskerlivet skrevet om leseutfordringer blant studentene og at det «fordrer et varskorop». Det står dårlig til med konsentrasjonen og det å lese lengre, sammenhengende tekster. Hvordan vil dette påvirke samfunnet vårt? Lesing er tross alt «en grunnpilar i demokratiet og den moderne kulturen», skriver Gjesdal.

Det samme poenget kan vi lese om i en ny bok som betegnende nok har fått tittelen Lesekrise. Mangeårig forlagsredaktør og senere forlagsdirektør, nå førsteamanuensis ved høyskolen Kristiania, Kari J. Spjeldnæs, har tatt en doktorgrad på hva digital lesing og kontinuerlig digital påkobling betyr. Hun har også arbeidet med leseforskning, som tar for seg hva lesing er og gjør, og som kommer med underbygde påstander om for eksempel hvorfor det er bra å lese lange tekster. Spjeldnæs har dermed rik bakgrunn for å kunne hjelpe oss i et uføre vi har påført oss selv.

Hun gjør det ved å kombinere frukter av egne lesegleder med forskningsformidling. Hun trekker frem Til fyret av Virginia Woolf for å understreke hvordan lesing stimulerer evnen til å sette ting i sammenheng, slik at noe fremstår meningsfullt. Deretter knytter hun an til hjerneforskning. Fordi det går an å observere hva som skjer i hjernen under lesing, kan man fastslå lesingens gode konsekvenser. Langlesing, kan man da se, gir en annen uttelling enn å lese kortere tekster eller lytte til en bok.

Vi får noen spenstige påstander, som at det å lese er kreativt arbeid. Når vi leser, bruker vi fantasien og skaper bilder i hodet, og slik blir vi deltakere og ikke bare passive mottakere. Vi blir også fortalt at manglende lesing går ut over hjernekapasiteten vår, altså intelligensen. Kanskje aller viktigst er at «dårlig utviklede leseferdigheter (kan) også bidra til mindre trening i å være oppmerksomt til stede». Da begynner det jo å bli skummelt – når vi ikke lenger ser hverandre særlig godt, men er mer opptatt av det som selvsagt er årsaken til alt dette negative, nemlig skjerm-virkeligheten vår, særlig mobilen. Vi skroller oss til idioti og ufølsomhet.

Før vi er blitt så dumme at vi ikke klarer å beskytte og utvikle det kunnskapssamfunnet vi over lang tid har bygd opp og nyter godt av, trenger vi å understreke alvoret. Hva kan vi gjøre? Vi må i hvert fall snakke om det, sier Spjeldnæs, og jeg er enig. Fakta må på bordet, vi må erkjenne reelle og potensielle farer ved skjermbruk, og særlig i skolen. Kanskje vi må skremmes mer? Leselyst går det i hvert fall an å fremme, som en viktig motvirkende strategi. Spjeldnæs skriver mye om leselyst, og noen steder skriver hun slik at jeg kan kjenne på den selv, jeg blir dratt inn i en deilig flyt.

Men antakelig er det best å holde det faktabaserte atskilt fra det motiverende. Spjeldnæs blander dette, og da kan det bli for snilt og for riktig og til og med litt pludrete. At lesing krever trening, vet vi jo, og vi trenger derfor ikke hjelp til å forstå det ved å høre om muskler og bruk av strikk. Det er for mange slike lite opplysende utsagn. Stoffet er også i stor grad velkjent, som setningen om at «litteratur trener leserne i å sette seg i andres sted». Denne setningen gjentas dessuten en del ganger, sammen med andre ting som sies flere ganger, og alle gjentakelsene er en svakhet ved boka. Boka består av sju kapitler, alle med hver sin inngang til tematikken, men de samme poengene dukker likevel opp overalt. Slik kommer vi oss ikke inn i noe dypere, og det alvorlige budskapet slites ut (tipset om å legge mobilen i en konvolutt har festet seg).

Og når noe påstås eller forklares, er det gjentakelser her også, i form av utbroderinger. Dette er det mest krevende med boka. Vi får det inn med bittesmå teskjeer, som for eksempel når forfatteren skriver om hvordan et godt ordforråd skaper flyt, mens det motsatte ikke skaper flyt. Da er det «ord som lugger», «humper som reduserer lesetempo», mens det «at flyten inntrer automatisk, betyr mye for leseopplevelsen». Og slik fortsetter det over to korte avsnitt, med stadig nye formuleringer omkring det samme. Dette er gjennomgående trekk som, bokas lette og vennlige tone til tross, gjør den slitsom å lese. Hjernen min forventer nye poeng, men får bare det samme og har da ingenting å drive med.

Boka er nok for lang (til tross for at den er ganske kort). Den skulle ha blitt mye hardere redigert, antakelig ned til det opprørske pamflett-formatet.

Av Aasne Jordheim

Boken fremstår mest som et rop om hjelp på lærerstandens vegne