Midten av Gauss-kurven har kollapset

“Jeg leste teksten, men klarte ikke å konsentrere meg nok til å få med meg innholdet.” De siste semestrene er dette en kommentar jeg har hørt stadig oftere.

Mye oppmerksomhet har vært rettet mot hvordan studenter bruker KI for å skrive og mindre mot hvordan KI i økende grad brukes som hjelpemiddel eller til og med erstatning for tradisjonell lesing.

De økende leseutfordringene blant studentene fordrer et varskorop. Evnen til kritisk og grundig lesing, forståelse og refleksjon er, når alt kommer til alt, en grunnpilar i demokratiet og den moderne kulturen.

KI som leksehjelp

Særlig svake studenter beskriver problemer med å rette oppmerksomheten mot et lengre, sammenhengende resonnement. Ikke sjelden løser de utfordringene med KI, som forenkler komplekse argumenter og presenterer dem i puggeverdige fempunktssystemer og innbydende podkastformat.

De sterke studentene, derimot, leser i vei som før – og gapet mellom de som leser og de som ikke leser øker drastisk. Det er som om midten av Gauss-kurven har kollapset og vi står tilbake med ytterpunktene uten det brede feltet som holder det hele sammen.

Lesing som kjernekunnskap

Min egen undervisning – på et stort, offentlig universitet på USAs østkyst – tar stort sett utgangspunkt i krevende tekster fra den vestlige filosofitradisjonen. Dette er tekster som fordrer konsentrasjon og arbeidsvilje – tekster kun et fåtall vil forstå ved første gjennomlesing, men som gradvis åpner seg opp gjennom gjentatt, aktiv fordypning.

Det er naturligvis viktig at studentene får med seg de sinnrike argumentene i Fichtes Vitenskapslære og de dialektiske krumspringene i Beauvoirs Det annet kjønn. Men like viktig som den akkumulerte kunnskapen er, slik jeg ser det, oppøvingen av evnen til den type analyse- og forståelsesferdigheter disse tekstene krever.

Evnen til å lese grundig, identifisere viktige passasjer, reflektere over retoriske og stilistiske virkemidler, etterprøve argumenter og sortere ut gangen i en tankerekke – er ikke dette briste eller bære ogsåi møtet med KI og andre teknologiske nyvinninger?

Når det gjelder studentbruk av KI tilbyr universitetet der jeg jobber ingen generelle retningslinjer og lite reell støtte for oss som underviser. Regler for KI-bruk er ikke standardisert på tvers av fag og kurs, og på godt og vondt er hver og en av oss frie (eller tvunget) til å eksperimentere med nye løsninger og finne et modus vivendi mellom akademisk ønsketenkning og virkeligheten i seminarrommet. 

Skjermfritt seminarrom

Ut fra ønsket om å styrke lesefokuset og utvise tiltro til studentenes fordypningsvilje har jeg de siste årene, i tillegg til tradisjonelle forelesninger i timene, lagt ut ukentlige, lese-forberedende videoer der jeg prøver å formidle hvorfor nettopp denne teksten teller og hvilke hovedspørsmål jeg håper studentene vil dvele ved.

En åpnings-quiz om den aktuelle teksten står på programmet hver gang vi møtes: et raskt spørsmål på tavlen og et håndskrevet svar som får plass på et kartotekskort. Quiz’en tar ikke mer enn fem minutter og retting, bestått eller stryk, går kjapt.

Jeg insisterer – sannsynligvis ad nauseum – på et skjermfritt seminarrom og «tavle og kritt»-tilnærming til stoffet vi skal gjennom.

Kronglete håndskrift

Upraktisk? Åpenbart! Det tar tid å lage leseforberedende videoer, og det kompenseres ikke for hva timeregnskap angår. Jeg forholder meg til kronglete håndskrift semesteret igjennom. Studentene må kjøpe bøker. De kjemper med biblioteksprintere og stiftemaskiner.

Jeg risikerer et øyeblikks krisestemning når jeg avbryter en forelesning for å be en student gå ut av klasserommet hvis hen skal sjekke telefonen.

I et system som henviser hver og én av oss til å ta stilling til studentenes KI-bruk, håper jeg disse justeringene kan bidra til at studentene opprettholder fokus i klassen, samler seg om stoffet – og, ikke minst, får lyst til å lese.

Det sier seg selv at jeg er sjeleglad for at fakultetet stort sett begrenser kursene til 25 studenter; har vi større grupper får vi undervisningsassistenter som hjelper til.

Jeg forholder meg til kronglete håndskrift semesteret igjennom.

Jevn jobbing

Det leseintensive, skjermfrie og quiz-baserte opplegget – bedrøvelig konservativt som det er – fungerer bedre enn alternativene jeg har prøvd meg på: Malen er på langt nær perfekt, men bidrar i hvert fall ørlite grann til å få en større studentgruppe tilbake til bøkene, også de som i utgangspunktet strever med lesingen.

Poenget er ikke at KI ikke kan spille en lesefremmende rolle: naturligvis kan den det. Men med programmer som kan fremstille en hvilken som helst tekst på et hvilket som helst nivå (fra førskole til masterstudier osv.) og i et hvilket som helst format (podkast, punktoppsummeringer, tegneserier og plansjer), er det lett for tidspressede studenter å la korttidsløsninger overskygge for utdannelsesmessige langtidsinvesteringer.

Og hjemmeoppgaven ved semesterslutt? Her lar jeg det glade anarkiet råde, om enn med krav om at studentene kun bruker utvalgt sekundærlitteratur og forholder seg til dybdeanalyse av teksten. Hvis de først har gjort en skikkelig lesejobb gjennom semesteret, spiller det forhåpentligvis mindre rolle om noen av dem nå faller av og bruker KI på passivt vis; på et eller annet punkt må det være deres problem.

Ikke alle legger merke til hvor lite sluttessayet teller for karakteren. Jevnt arbeid med lesing, quiz-resultater, resonnering i seminarrommet og skoleeksamen har høyere uttelling. Men de som virkelig har lyst til å jobbe med et tradisjonelt essay får den veiledningen og oppfølgingen de vil ha.

Humanioras uerstattelighet

Med fokus på lesing underveis er mitt inntrykk at det er lettere også å få skriveprosessen i gang for studentene og kanskje også lettere å se hvordan lesing, skriving og kritisk tenkning er forbundet. Å gi opp dette ville være å gi opp idealet om at humaniora har en uerstattelig jobb å gjøre også i KIs tidsalder.

Diagnose: Laber studentinnsats