Av Kjetil Vikene
Publisert 12. november 2020 kl. 12:46
For to nummer siden anmeldte jeg boken Under asfalten, Henrik H. Svensens bok som tok for seg geologiske lag under Oslo, i den «dype tid» av milliarder av år.
I boken Under Trondheim går vi nok gang under bakken, men denne gang dykker vi ned i menneskets sedimenter og i en litt grunnere tid. Boken strekker seg 2500 år tilbake, og graver ut grunnen i og rundt Trondheim. Forfatter Axel Christophersen er professor ved Institutt for arkeologi og kulturhistorie ved NTNU Vitenskapsmuseet, og jeg får ganske raskt følelsen av at dette er han opus magnum, en slags krone på verket etter nesten fem tiår med byarkeologiske undersøkelser – ofte i rollen som pådriver og leder av arbeidet. Hvert av bokens ti kapitler innledes da også med en kort, personlig betraktning, forankret i ulike hendelser og anekdoter i forfatterens karriere.
Bokens første kapitler er velskrevne introduksjoner til arkeologiens faghistorie, metoder og mål. I det første handler det om hvordan tette skott mellom arkeologi og filologisk historieskriving har gitt en samordnet forståelse av at også undergrunnen kan leses som et narrativ. Det har utvidet fagets nedslagsfelt og gjort det kulturhistorisk mer potent. Nye dateringsmetoder og modelleringsmuligheter har gjort faget mer presist. Under teksten (sic!) ligger det også en bestemt forståelse av hvordan vi kan erkjenne fortiden.
«En av de viktigste forutsetningene for at denne boken er blitt til, er overbevisningen om at det er viktig å vite noe om fortiden – men i dette ligger det ikke et spesielt ønske om å skulle lære av den», skriver forfatteren. Han påkaller den franske filosofen (eller viten-arkeologen) Michel Foucault, som mener at «historikerens oppgave [ikke] er å fortelle noe om historien, men å bruke fortiden til å utvikle perspektiver på vår egen verden. […] Det moderne mennesket trenger å møte alternative fortellinger om verden før oss, slik at vi er i stand til å reflektere kritisk rundt vår egen tids mangfold, hurtige endringer og alle fortellingene som konstrueres i kjølvannet av dette». Å grave i bygrunnen i Trondheim er med andre ord å overkomme følelsen av annerledeshet i møte med vår egen fortid, for å lære oss hvordan vi kan møte annerledeshet i vår nåtid. Det lukter littpostmodernisme og tidsriktig politisk korrekthet, men jeg lar meg likevel overbevise, og det setter en bestemt tone for boken. I tråd med forfatterens intensjon, får man tro, kan jeg (som bergenser) grave meg opp gjennom 2500 års menneskelige kultursedimenter i og rundt Trondheim. Potter, skjeletter, pyntegjenstander eller vegger er ikke lenger bare historiske objekter, men selve historiens løp.
Christophersen er en dyktig forteller. Han veksler utvungent mellom kritikk av «ingeniøroppfatninger [av] middelalderens veilandskap» og konsekvensen av kirkelover, mellom lesking av øl fra Lübeck på lokale vertshus på 1000-tallet til 3D-kartografiske modeller av by og land. Boken bugner over av interessante opplysninger og resonnementer – alle med en klang av umiddelbar overføringsverdi til andre bygrunner – uten å miste sin stedsbestemte forankring. Det er en praktfull bok, som også er rikt og godt illustrert. Den bør bli en bestselger i Trondheim, så vel som hos personer med interesse for historie og arkeologi.
Hver måned anmelder Forskerforum bøker skrevet av forskere. Her finner du alle våre anmeldelser.
