Av Siri Lindstad
Publisert 7. november 2024 kl. 09:37
«Tung psykiatri.» De to ordene går igjen som et stev gjennom hele Randi Rosenqvists nye bok. Vi finner dem først i tittelen, «Mitt liv, mitt fag: tung psykiatri». Siden dukker de jevnt og trutt opp gjennom teksten, stort sett som et litt merkelig appendiks til en utlegning av noe slag.
Som her: «Senere ble han flyttet over til et psykiatrisk sykehus med langtidspasienter i Oslo sentrum. Tung psykiatri.»
Over tretti ganger dukker det opp, dette lille stevet, og det både irriterer og engasjerer. Ganske snart blir disse blandete følelsene symptomatiske for mye av opplevelsen av dette selvutnevnte kampskriftet. Rosenqvist, landets kanskje mest profilerte rettspsykiater, har nemlig skrevet en bok som gjør nettopp det, altså både irriterer og engasjerer.
Randi Rosenqvist
Mitt liv, mitt fag: tung psykiatri. Sviket mot de sykeste
Kagge, 2024
255 sider
For å ta det irriterende først: Denne boka burde vært bedre redigert. Til tider er det som å lese førsteutkastet til noe som er på vei til å bli et godt manus, men der kildematerialet ikke er godt nok prosessert. Som leser føler jeg meg stadig lurt ut i en hengemyr av informasjon jeg ikke vet hva jeg skal bruke til, og det virker ikke som forfatteren selv heller helt vet det. Hastige utlegninger av psykiatriens historie blandes med redegjørelser av diagnosekriterier, gjengivelser av ulike offentlige utredninger og rapporter gjennom tiårene og forfatterens anekdoter fra et langt yrkesliv. Det blir en strøm av ord, men med liten plass til tankevirksomhet for både den som skriver, og den som leser.
Men vær tålmodig, menneske! Vel hundre sider ut i boka begynner jeg endelig å kjenne fast grunn under føttene. Og det er ikke så rart, for det er nå Rosenqvist har kommet til det som virkelig er hennes fagfelt: de «farligste kriminelle og mest uforutsigbare psykiatriske pasienter», som det heter i forlagsomtalen. Her blir det engasjerende, her får den personlige innfallsvinkelen verdi, og her blir det også for alvor «tung psykiatri». Det vil i all hovedsak si at det handler om pasienter med vedvarende psykose og eventuelt også et kompliserende rusproblem.
Rosenqvist er i dag pensjonist, men har tidligere jobbet ved de største sykehusene. Fra 2011 til 2021 var hun ansatt i kriminalomsorgen, hvor hun blant annet hadde ansvaret for å observere terrordømte Anders Behring Breivik. Det var kanskje da hun for alvor ble et ansikt for den jevne nordmann. Men som hun selv skriver: «Jeg har vært mer bekymret for kvaliteten på utredningene av de ‘vanlige’ siktede i ‘vanlige’ saker enn for de mer spektakulære sakene.» Og aller mest bekymret er hun for alle de alvorlig syke som ikke har tydd til vold – ennå.
I 1960 fantes det 18 000 senger i psykiatrien i Norge. I 2021 er det ifølge Rosenqvist 3604 senger. I dag er ambisjonen at psykiatriske pasienter i all hovedsak skal bo hjemme i kommunene. Det fungerer ikke, mener Rosenqvist. Hun er opptatt av at vi ikke skal tenke at de sykeste trenger alt det samme som friske trenger. De syke trenger noe annet. Dette andre er kanskje en langtidsplass på en institusjon, og de trenger kanskje også mindre ansvar for seg selv og mer kontroll, mer tvang, rett og slett.
Samtidig som de regionale langtidsinstitusjonene har blitt bygget ned, har det da også vært en stor økning i antall pasienter som er dømt til tvungent psykisk helsevern. I 2002, det første året en ny lov gjorde en slik dom mulig, var det 15 personer som fikk en slik dom. I 2023 var det 368, og kurven stiger.
Det er nå vi virkelig snakker om «tung psykiatri», det vil si pasienter som trenger mange års sammenhengende behandling. Målet er ikke nødvendigvis at de skal bli bedre, for det er det ikke sikkert de blir. Men de må ikke bli verre. Problemet er bare, mener Rosenqvist, at stadig flere dømte pasienter fortrenger pasienter som ikke (ennå) har begått alvorlig kriminalitet.
Dette er en bok skrevet med mye omsorg for de virkelig syke. Vanligvis er det fortvilte pårørende eller hjelpeapparatet vi hører fra, eller når det går virkelig galt: ofre for vold begått av alvorlig syke personer. Rosenqvist har derimot all oppmerksomhet på pasientene. Hun henter fram konkrete, anonymiserte fortellinger, som kanskje ikke nødvendigvis er representative for «gruppen», men det er også noe av poenget, virker det som. Slik får hun vist fram at alle har ulike behov, for heller ikke i det psykiatriske behandlingstilbudet er det slik at one size fits all.
Om boka slår hardt nok til å kunne kalles et kampskrift, er nok mer tvilsomt. Til det blir det for mye umotivert prat. Men som en personlig beretning fra et yrkesliv blant de aller sykeste er dette medrivende lesning, særlig om man kommer forbi de første fire kapitlene.
Les også:
