Av Aasne Jordheim
Publisert 26. september 2023 kl. 09:39
Det går veldig pedagogisk for seg i den nye boka til Truls Wyller. Likevel sliter jeg innimellom. Det burde jo ha vært det enkleste av alt, for det Wyller skriver om, handler om «ting vi på en måte allerede vet». Ja, vi vet hva tid er, og sikkert også hva bevissthet er (nemlig «evnen til å oppleve oss selv og verden»). Ikke minst vet vi om oss selv. «Vi, du og jeg er mennesker», skriver Wyller, og det går det jo ikke an å være uenig i. Likevel er dette vanskelig. For hva er det han egentlig sier når han trenger å slå fast dette siste, til og med i kursiv? Hvilket problem er det da han hjelper oss med å løse?
Dreyer, 2023
176 sider
Veil. pris: kr 349
Wyller er professor emeritus i filosofi. Han har særlig arbeidet med etikk og tidens filosofi (skrevet Hva er tid) og filosofer som Kant og Wittgenstein. Det er vår evne til å handle rasjonelt Wyller griper fatt i når han i det jeg forstår er denne bokas viktigste ærend, søker å fremholde et annet menneskebilde enn hva naturvitenskapen gjør. Den bestemmer mennesket som et objekt, mens Wyllers utgangspunkt er å gjøre rede for noe som kalles refleksiv selvkunnskap, som er filosofisk kunnskap, og «som handler om hva vi selv kan forstå av vårt eget liv som aktive, bevisste vesener i verden». Det vil si at han viser til et førstepersonsperspektiv, og det fremhever mennesket ikke som et kunnskapsobjekt, men som et kunnskapssubjekt.
Refleksiv selvkunnskap er for eksempel at vi bruker vår egen fornuftsevne til å innse hva som er fornuftig. Poenget er at det går an å vite noe om seg selv gjennom å vite noe annet. Wyller kommer med et regneeksempel. Idet du løser en regneoppgave, vet du noe om deg selv; ved å følge reglene kan du selv se hva resultatet blir. Du ser at du er i stand til det, at du har en slik evne, som i bunn og grunn er en fornuftsevne.
Når Wyller har fått vist frem denne refleksive selvkunnskapen, går han et skritt videre. Det vil si at han dermed utvider den objektivismekritikken som han lar Skjervheim fremføre i begynnelsen av boka. Skjervheims kritikk rettet seg mot en generell tingliggjøring av andre mennesker, godt kjent gjennom begrepsparet deltaker og tilskuer. Wyllers bok viser seg nå å være en kritikk rettet mot hele menneskeforståelsen i naturvitenskapene. Det er fordi grunnleggende kunnskap om mennesket er «essensielt refleksiv».
Men så er det store spørsmålet om en slik form for kunnskap også kan inkludere andre mennesker? I og med at den går ut fra et førstepersonsperspektiv, har den jo ikke adgang til andre menneskers tanker. Hvordan kan vi da vite om også andre mennesker har fornuft, og er det dermed mulig for oss å forstå hverandre? Har vi en kunnskap som strekker seg utover oss selv?
Dette er en introduksjonsbok. Wyller presenterer et saksforhold for oss, som vi så må hit og dit for å forstå bedre. Han viser forutsetningene en tanke hviler på, og i denne sammenheng betyr det at vi skal innom definisjoner av hva et begrep er, at sannhet faktisk ennå er mulig, og at dette innebærer en tanke om universalitet. Også tid og død er vi innom – kanskje død er at lineariteten oppheves og livet samles i et punkt? Det blir etter hvert både detaljert og delvis intrikat, og slik går det jo gjerne når man skal forsøke å forklare det vi alle allerede vet, det helt grunnleggende – det blir svært abstrakt.
Det er tydelig at Wyller har arbeidet med dette stoffet lenge. Han skriver svært presist, og gjennom det holder han leserens tanker og assosiasjoner i sjakk. Og ikke bare det – fordi Wyller hele tiden er på innsiden av det argumentet han presenterer, tvinger han på en måte leseren inn i logikken når han viser hvordan han setter fornuften som menneskets høyeste. Gjennom deduksjon og logikk fastslår han at vi alle er subjekter. Den som godtar denne argumentasjonen, får dermed noe å vise til.
Men må det være så tungt å skulle etablere et bånd mellom oss mennesker? Jeg tenker at det her finnes en mye kortere vei, også når det gjelder å bekrefte andres og eget verd. Og til det kan jeg bruke Wyllers eget skjema. Vi vet noe om oss selv når vi vet noe annet, sier Wyller. Hva om jeg vet om kjærlighet? I så fall vet jeg vel både noe om meg selv og om den andre, og jeg vet også at et bånd er mulig. Ja, da tror jeg vel også inderlig på at det går an å forstå hverandre? Jeg går da ut fra den tanken, tør å satse på den, eller jeg vet i hvert fall at dette er noe å kunne tørre, og trenger dermed ikke på forhånd å ha stilt opp et langt argument.
Wyller søker å fri mennesket fra naturvitenskapens objektivering, og han gjør det på en måte som nettopp naturvitenskapen kan godta. Han bruker det samme språket, han søker å etablere en oversikt, han holder seg hele tiden godt fast. Og da får han ikke sagt mer enn dette at vi, du og jeg er mennesker.
