Mener «cancel culture» i akademia er en myte
Annonse
Annonse

Mener «cancel culture» i akademia er en myte

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 13. november 2020

Er ytringsfriheten i akademia truet eller er påstander om dette bare et retorisk grep for å kneble legitim kritikk?

Nylig omtalte Forskerforum saken til den anerkjente amerikanske psykologiprofessoren Elizabeth Loftus. Loftus fortalte om hennes erfaring med å bli kansellert og forsøkt fjernet fra sin stilling etter at hun vitnet i en rettssak mot den amerikanske Hollywood-produsenten Harvey Weinstein. 

– Bekymrer mange

En som har engasjert seg i «cancel culture»-debatten i Norge er Torkel Brekke, professor i kulturelt og religiøst mangfold ved Oslomet og leder av Diversity Studies Centre Oslo som starter opp i 2021. Han har skrevet flere kronikker der han advarer mot utviklingen i USA.

– Det er absolutt ikke bare anekdoter lenger. Vi vet at «cancel culture» og «deplatforming» er et reelt problem i USA . Det er en veldig polarisert kultur innenfor mange av de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene i akademia nå, og det er frykt og uro blant en del ansatte.

– Akademikere Skandinavia er opptatt av det som skjer i USA, og erfarer at noen liknende tendenser begynner å gjøre seg gjeldene her, sier professor Torkel Brekke ved Oslomet. Foto: Erik Norrud

Brekke understreker at det er store forskjeller mellom USA og Norge, men likevel ser han grunn til å advare mot en liknende situasjon her.

– Jeg mener vi har sett noen tilløp til det i Norge, Sverige og Danmark. Akademikere i disse landene er opptatt av det som skjer i USA, og erfarer at noen liknende tendenser begynner å gjøre seg gjeldene her, og det bekymrer en god del av oss.

– «Cancel culture» er en myte

Ikke alle er med på den bekymringen. Professor i samfunnsvitenskapelig kjønnsforskning Randi Gressgård ved Universitetet i Bergen har fulgt diskusjonene om ytringsfrihet i akademia i lang tid. Hun har selv opplevd å få trusler for å uttale seg om sin forskning, men selv er hun kritisk til å bruke begreper som cancel culture.

– «Cancel culture» er en politisk konstruert myte, sier Gressgård. 

Hun mener det har vokst frem en utbredt forestilling om at ytringsfriheten er utfordret i akademia, men advarer om at uttrykket «cancel culture» brukes for å avlede debatten fra det som faktisk kritiseres.

– De seriøse undersøkelsene som finnes om ytringsrommet i akademia, viser tvert imot at det er utvidet de senere årene, med ett vesentlig unntak: Friheten for muslimer til å ytre seg fritt er blitt mindre, sier Gressgård. 

Hun viser til Nesrine Maliks bok We Need New Stories: Challenging the Toxic Myths Behind Our Age of Discontent.

– Malik tar for seg forskjellige myter som florerer, spesielt i USA og Storbritannia, som blant annet inkluderer «cancel culture» og «no platforming». Myten om at ytringsfriheten er truet, er relatert til retorikken «politisk korrekthet», sier Gressgård.

– Jeg ser at argumentasjonen om politisk korrekthet også er brukt i norsk akademia i forbindelse med de sakene som har vært oppe den siste tiden. Politisk korrekthet har blitt trukket inn som en forklaring på det som oppfattes som et ytringsfrihetsproblem, sier hun.

Gressgård er opptatt av å diskutere innrammingen av debatten, og ikke bare gå inn på den ene eller andre siden, for eller mot ytringsfrihet eller for eller mot de som påpeker dårlig atferd, rasisme, sexisme eller trakassering. 

– Mitt poeng er å heve blikket litt og se på dette som en retorikk og et politisk verktøy.

– Brukes av politikere på høyresiden

Gressgård får støtte fra professor i statsvitenskap Trygve Ugland. Han har jobbet i Canada i 18 år, og er nå viserektor og generalsekretær ved Bishop’s universitet i Quebec. Han opplever at omtalen av cancel culture har bredt om seg i Nord-Amerika de siste fire-fem årene, men i likhet med Gressgård er han er usikker på hvor stort problemet egentlig er, i hvert fall i Canada.

– Det er spesielt politikere på høyresiden som mener at universitetene begynner å bli altfor politisk korrekte og at det har utviklet seg en cancel culture som ikke tillater ytringer på høyresiden, sier han. 

For et par år siden mente statsministeren i provinsen Ontario, Doug Ford, at cancel culture var et såpass stort problem at alle universitetene måtte innføre et nytt ytringsfrihetsregelverk innen 2019. I en rapport om ytringsfrihet ved universitetene fra 2019 ble det undersøkt hvor utbredt avlysninger av arrangementer faktisk var. Av 40.000 arrangementer ved Ontarios 45 universiteter og høyskoler, ble det rapportert om én avlysning.

– Ford fremstilte det som et kjempestort problem, men det ser heller ut som om det var en løsning på et ikke-eksisterende problem. Det betyr ikke at det ikke har vært friksjon på canadiske universiteter, men det aller meste løses internt, sier Ugland.

– Ytringsfriheten har blitt større

Gressgård advarer også mot å tro på at situasjonen i akademia er så ille som den ofte fremstilles som. 

– Det er veldig få seriøse undersøkelser som kan vise at ytringsfriheten i akademia har blitt mindre. De seriøse undersøkelsene tyder på at den har blitt større. 

Hun understreker at hun ikke avviser at det er eksempler på at folk blir avlyst eller opplever at deres ytringsfrihet er utfordret. 

– Den saken som dere hadde fra USA er et slikt eksempel. Man må selvfølgelig være obs på saker der det skjer reell undertrykking av stemmer, men man må også være obs på innrammingen av debatten når man problematiserer dette. Det er stort sett bare når de på høyresiden blir avlyst eller føler de får ytringsfriheten sin utfordret at dette blir presentert som et problem. Det er veldig sjelden problematisert når minoriteter ikke får ytre seg fritt eller ikke får det samme ytringsrommet.

Fakta
Sakene fra norsk akademia

Den siste tiden har debatten om ytringsfrihet og avlysningskultur i norsk akademia særlig dreid seg om disse konkrete sakene:

Professor Øyvind Eikrem ved NTNU fikk mye kritikk for å la seg intervjue av det innvandringskritiske og kontroversielle nettstedet Resett. Filter Nyheter omtalte senere at Eikrem sto bak anonyme Facebook-profiler som tok del i Facebook-grupper med innvandringskritisk og rasistisk innhold. Selv har Eikrem avvist beskyldningene.
Den såkalte «tyskervitssaken» ved Universitetet i Bergen har blitt trukket frem som et spørsmål om ytringsfrihet etter at en professor fikk kritikk for å ha henvendt seg til en tysk student i forelesning og spøkt om studentens tyske opphav med henvisning til nazistene under krigen.
Statuen av Holberg utenfor Nationaltheateret i Oslo ble foreslått fjernet fordi han hadde penger investert i slavehandel, og benken til minne om Carl von Linné i Botanisk hage i Oslo ble foreslått fjernet fordi Linné ikke bare var opphavsperson til klassifiseringssystemet for planter, men også klassifiserte mennesker etter rase.
Et opprop ved Kunsthøyskolen i Oslo (KhiO) tok til orde for at studiemiljøet var skadelig for minoritetsstudenter, rektor Måns Wrange ønsket en handlingsplan for inkludering og en gruppe studenter advarte mot det de opplevde var en politisering av undervisningen i retning av et venstresideorientert og identitetspolitisk pensum. Saken har den siste tiden hatt en dramatisk utvikling ved at rektor Måns Wrange har trukket seg, delvis på grunn av kritikken mot hans arbeid med inkludering.

Ekstrem kultur ved KhiO

For Torkel Brekkes del var det særlig KhiO-saken som vakte uro. Han mener den bærer preg av en kultur der ytringsrommet blir begrenset.

– KhiO-saken viser at det er mulig å innføre en ganske ekstrem kultur ved en utdanningsinstitusjon. Den viser at det er fullt mulig å importere samme type kultur og prosesser her som i USA, sier han. 

Rektor ved KhiO har problematisert strukturell rasisme ved kunsthøyskolen og han varslet at han skulle legge frem en handlingsplan for mangfold, inkludering og antidiskriminering.

– Jeg syns det er ganske ekstremt å hevde at institusjonen og hele kulturfeltet er preget av rasistiske strukturer, slik han gjorde. Det er en virkelighetsbeskrivelse som antakeligvis er feil, og som minner veldig om virkelighetsbeskrivelsen på en del amerikanske universiteter.

Gressgård er uenig i måten KhiO-saken har blitt presentert.

– Nå har man lyktes i å ramme inn dette som et problem som dreier seg om ytringsfrihet, cancel culture og politisk korrekthet, da har man henledet oppmerksomheten vekk fra problemet som først var påpekt. Og så har man lyktes i å skape andre ofre i saken i stedet for å diskutere problemene som tas opp. Det er sånn politisk korrekthet-retorikken er ment å fungere. Noe av dette ser vi i debatten rundt KhiO.

Brekke mener på sin side at Gressgårds argumentasajon er et uttrykk for manglende vilje til å ta problemet på alvor.

– Jeg har hørt denne typen innvending fra flere ansatte i akademia, og jeg mener den er uttrykk for naivitet og manglende vilje til å ta trusselen fra identitetspolitikk fra venstresiden på alvor, sier Brekke.

– Denne trusselen mot akademisk frihet kommer globalt både fra høyre- og venstresiden. Men siden spesielt humsam-fagene i Norge er dominert av venstresiden, er det en tendens til at man lukker øynene for trusselen fra ytre venstre her. 

Jeg har opplevd så mye trolling og trusler at jeg tenker gjennom om jeg skal orke å uttale meg i saker om innvandring, rasisme eller kjønn og seksualitet.


Randi Gressgård, professor ved UiB

Trusler

Torkel Brekke understreker at han oppfatter ytringsrommet i norsk akademia som godt ivaretatt, men han mener vi har hatt saker i Norge i 2020 som tyder på at det identitetspolitiske presset vokser, som Eikrem-saken ved NTNU, tyskervitssaken ved Universitetet i Bergen og Carl von Linné-benken i Botanisk hage i Oslo.

– Jeg tror det er naturlig å se disse tilfellene i sammenheng. Ytringsrommet og den akademiske friheten i Norge tror jeg de fleste vil mene er godt ivaretatt. Så kan man spørre om ytringsrommet brukes godt nok av forskere. Det kan se ut som om norske forskere i stor grad tilhører samme kultur. Det begrenser kanskje rommet i noen grad for hva slags meninger man kan ha og hvilke forskningsspørsmål som man kan reise, sier han. 

– Det handler om noe så banalt som at ingen forskere stemmer Frp. Det er ikke viktig for meg at noen stemmer Frp, og jeg gjør ikke det selv, men det er et symptom på at det ikke er så enorm bredde i måten å se verden på blant norske akademikere, legger han til. 

Gressgård mener det er en kjensgjerning at akademia er mer venstrevridd og progressivt enn høyrevridd. Fra hennes ståsted er det ikke mye av en utfordring å snakke om at man som høyreorientert akademiker ikke passer inn i et venstresidedominert akademia. Problemet er heller når man får ytringsfriheten sin reelt truet, mener hun. 

– Jeg har opplevd så mye trolling og trusler at jeg tenker gjennom om jeg skal orke å uttale meg i saker om innvandring, rasisme eller kjønn og seksualitet. Jeg har fått flere drapstrusler opp gjennom årene. Jeg havnet også på en av disse listene på et tidspunkt, som er et fenomen i ytre høyre-kretser der man publiserer navnelister som en indirekte oppfordring til vold.

Siden sosiale medier gjorde sitt inntog har det vært et markant skifte mener hun. 

– Det ble et mye hardere debattklima, med trolling og trusler. I dag må du regne med å få trusler hvis du uttaler deg om disse temaene i media.

Les også: