Nyheter | Doktorgrad
Publisert 07. mai 2026 kl. 09:59
Det hender Camilla Hagen Blixhavn holder foredrag om doktorgraden sin, og da forteller hun om hvordan hun så for seg forskerlivet: Hun skulle starte rett på doktorgraden etter studiene, og hun skulle bli ferdig i 2022. Så skulle hun få seg jobb, og på et eller annet tidspunkt inni der skulle hun få barn.
Men noen ganger kommer livet i veien.
Da Blixhavn var gravid med sitt første barn, fikk hun mulighet til å skrive doktorgrad i hjerneforskningsgruppen hun allerede hadde vært del av i noen år. Hun funderte på hvordan det skulle gå å kombinere et travelt doktorgradsløp som mamma, men en forskerkollega med flere barn beroliget henne.
– Det var litt sånn, du trenger ikke nødvendigvis vente med å starte på doktorgraden. Kjør på, det ordner seg, mimrer Blixhavn.
Hun tar imot Forskerforum på Realfagsbiblioteket på Blindern, der hun for tiden jobber med åpen forskning og kunstig intelligens.
Og Blixhavn kastet seg ut i det. Etter et halvt år gikk hun ut i mammaperm.
Forskere er mer plaget av angst og nervøsitet enn befolkningen ellers, ifølge en NIFU-rapport som kom tidligere i år. Aller vanskeligst er det for stipendiater og postdoktorer. De opplever mest stress, depresjon og søvnproblemer som skyldes arbeidet.
Blixhavn har kjent på alt dette. Hun bruker ord som pliktoppfyllende og people pleaser om seg selv, og mye energi har gått med til å bekymre seg over hva som kan gå galt. Hun har higet etter det perfekte i så stor grad at hun som masterstudent ble utbrent.
I begynnelsen av forskerkarrieren ble hun så giret av forskningen at hun endte med å jobbe på kvelden og ta med bøker på ferie.
– Alt skulle være produktivt og nyttig. Jeg fikk aldri fri.
Da hun tok fatt på doktorgradsarbeidet i 2020, var innstillingen at det var «livsviktig» å fullføre.
– Jeg kunne ikke feile. Når jeg først hadde begynt, kunne jeg ikke droppe ut, sier hun.
Men innen hun ble ferdig med doktorgraden, skulle hun tenke helt annerledes om seg selv og det å jobbe som forsker.
For mammapermisjonen var ikke den eneste gangen Blixhavn måtte sette forskningen på vent.
En dag Blixhavn satt hjemme i den grønne ullsofaen og hun akkurat hadde ammet og lagt datteren, oppdaget hun en kul på kragebeinet. Hun gikk til fastlegen og ble raskt sendt videre til Radiumhospitalet.
Som 30 år gammel doktorgradsstudent, med en baby på ni måneder, fikk hun diagnosen lymfekreft.
– Jeg husker veldig godt at fastlegen sa at det sikkert er ingenting, men hvis det er noe, så er det kurativt. Du blir frisk. Det klamret jeg meg fast til, sier Blixhavn og demonstrerer med knyttede never.
Hun var hundre prosent sykmeldt i seks måneder før hun gradvis trappet opp arbeidet. De dagene hun ikke var på sykehuset for å få cellegift, gikk hun turer i Botanisk hage i Oslo. Hun jobbet mye med å bygge opp kroppen. Hvis hun skulle klare å fullføre doktorgraden, måtte hun bli frisk først, tenkte hun.
– Jeg hadde hørt mange skrekkeksempler på det å ikke komme helskinnet fra det. En av mine største frykter var å ikke kunne jobbe så mye jeg hadde lyst til. Jeg ble veldig fokusert på å legge til rette for meg selv videre i doktorgraden heller enn å jobbe med den aktivt under behandlingen, sier Blixhavn.
På turene i Botanisk hage fikk hun mye tid til å tenke. Det var da hun skjønte at det ikke var så viktig å fullføre doktorgraden allikevel.
– Å slippe det presset på meg selv gjorde det faktisk gøyere og enklere å fullføre. Det hjalp meg veldig.
Litt over et år etter at hun fikk diagnosen, var Blixhavn tilbake i full jobb, kun et par måneder før hun gikk ut i mammapermisjon med barn nummer to.
Doktorgraden til Camilla Hagen Blixhavn handler om åpen forskning. Den vanligste formidlingskanalen for forskere er forskningsartikler, men en artikkel får ikke plass til alt, og det finnes også tilfeller der forskningsresultater har blitt pyntet på.
Men Blixhavn ville gjøre det enklere for hjerneforskere å bygge videre på data andre forskere hadde brukt før dem – for eksempel bilder og målinger av hjernen.
– Før måtte man skrive en e-post til forskeren: «Hei, jeg er veldig interessert i artikkelen din. Hva gjorde du egentlig?» Det var ikke mange artikler som ga nok informasjon å bygge videre på, sier hun.
I doktorgraden var Blixhavn med på å lage en dataportal der hjerneforskere kan dele egne datasett. Et av prosjektene handlet om å finne bedre måter å søke opp data i portalen på, ved hjelp av tredimensjonale hjerneatlas. Hun kaller det et slags Google Maps av hjernen.
Hvis du skal på storbyferie til London, sjekker du kanskje gata du skal bo i, og undersøker om det er noen fristende restauranter i nærheten. Litt på samme måte fungerer søkeportalen for hjernen, forklarer Blixhavn. Du peiler deg inn på hjerneområdet du er interessert i, og så kan du finne ut hvilke datasett som finnes for den delen av hjernen.
– Før hadde ikke journaler og forskningsfinansiører klare formeninger om åpenhet, men nå er det et krav at man deler forskningsdataene.
– Nevrovitenskapen gikk fra å være veldig lukket til å åpnes opp gjennom min doktorgradsperiode, sier Blixhavn.
En av grunnene til at Blixhavn klarte å gjennomføre til tross for alvorlig sykdom og to mammapermisjoner, var at det var en doktorgrad som var lett å vende tilbake til, forteller hun. Blixhavn skrev tidlig ned alle metadata og publiserte det i dataportalen hun jobbet med.
Siden hele poenget var å gjøre dataene tilgjengelig for andre forskere, var alt skrevet slik at andre skulle forstå det. Slik hjalp hun ikke bare hjerneforskerkollegaer, men også seg selv.
– Åpen forskning reddet meg. Jeg ble tvunget til å ha en god forskningspraksis, sier Blixhavn entusiastisk.
Hun deler gjerne metoden med flere: Organiser dataene og registrer metadataene med en gang. Publiser dataene, og bygg videre på andre forskeres data.
– Jeg håper selvfølgelig jeg hadde gjort det uansett, selv om det ikke var et sterkt fokus på åpen forskning i min forskningsgruppe. Det er lurt og fint for forskningssamfunnet som helhet, sier Blixhavn.
Da Camilla Hagen Blixhavn disputerte i januar 2026, seks år etter at hun startet, var det tydelig for alle i salen at det betydde mye å klare å fullføre, forteller hun. Avhandlingen starter med tre sider med acknowledgments. Veiledere, mentorer og kollegaer blir takket, men også leger som behandlet henne, venner, naboer, familie og koret hun var med i, som stilte opp og la til rette for at hun kunne bli frisk.
– Jeg fikk kommentarer på at det var litt langt, så jeg kortet det faktisk litt ned. Men jeg hadde mye på hjertet.
Blixhavn har erfart én ting: Man vet faktisk ikke hva som kommer til å skje.
– Jeg hadde vært bekymret hele livet, men aldri for å få kreft. Jeg følte meg tåpelig som hadde vært bekymret for ubetydelige ting.
– Det som skjedde, var at jeg sluttet å være bekymret.
Disputasen gikk bra, Men da hun leverte doktorgraden, var holdningen at «ferdig er ferdig, godt nok er godt nok».
– Jeg måtte tåle at det var dette det ble, at det var her jeg sa stopp, sier Blixhavn.
Saken ble først publisert i Forskerforum nr. 2/2026.
– Hva skjer hvis man blir syk under doktorgraden?
– Sykefravær og annet fravær som er hjemlet i lov eller tariffavtale, som foreldrepermisjon, gir rett til forlengelse av doktorgradsperioden. Det gjelder dag for dag. Hvis man er borte ett år, så har man krav på ett års forlengelse, sier Balrin Kaur Bisal, advokatfullmektig i Forskerforbundet.
– Hva hvis man er friskmeldt, men sykdommen fører til redusert arbeidsevne?
– Arbeidsgiveren skal så langt det er mulig, tilrettelegge for at personen skal komme tilbake til jobb. Dette gjelder også forebyggende. Selv om man er friskmeldt fra en kreftsykdom, kan det være nødvendig med tilrettelegging. Det kan for eksempel være flere pauser eller at man får sitte litt skjermet.
–Har du noen råd til dem som får avbrudd i doktorgraden?
– Be om forlengelsen så fort som mulig, ikke vent til rett før du skal levere. Hvis det oppstår et problem, ta kontakt med din lokale tillitsvalgte.
