Aktuelt | Akademisk frihet
Publisert 10. juni 2026 kl. 14:03
– Jeg opplever at universitetet er ideologisk konformt. Du lærer raskt at hvis du skal avansere, så må du passe inn. Da kan du ikke si noe kontroversielt.
Men sosialantropolog Sofie Danneskiold-Samsøe har gått mot strømmen. Hun har forsket på æreskultur i årevis. Helt fra starten har forskerkollegaer stilt spørsmål ved å forske spesifikt på vold mot kvinner i etniske minoritetsfamilier fordi de mener det demoniserer innvandrermenn og forsterker stereotypier.
For to år siden toppet det seg. Da startet kollegene hennes på sosialrådgiver-utdannelsen ved Københavns Professionshøjskole en underskriftskampanje for å ta avstand fra hennes uttalelser.
– Jeg oppfattet det som en kampanje og uttrykk for en kanselleringskultur: Jeg skulle ikke si det jeg sa.
Hva var det som var så kontroversielt? I april 2024 ville en journalist undersøke en påstand fra en sosialdemokratisk politiker om at studenter med verdier som undergraver danske lover, undergraver samfunnet innenfra. Politiker Fredrik Vad nevnte både Københavns Professionshøjskole og sosionomer, og journalisten kontaktet Danneskiold-Samsøe.
Danneskiold-Samsøe bekreftet: «Det er ingen tvil om at problemet eksisterer.» I et intervju i radiokanalen P1 utdypet hun og sa at noen studenter i sine framtidige jobber potensielt kan bidra til at «normer som står i strid med dansk lovgivning, kommer til å overstyre dansk lovgivning».
Forskerforum møter Danneskiold-Samsøe rett etter at hun og et par kollegaer gikk i land fra danskebåten. Hun er i Oslo som en av tre nominerte til Shabana Rehmans ærespris, som går til noen som «nekter å la det behagelige gå foran det som er sant», ifølge juryleder Anine Kierulf. Under prisutdelingen beskrev Danneskiold-Samsøe akademia som et «mellomlag» som forsøker å dempe den polariserte danske innvandringsdebatten.
– Det er et ideologisk grunnlag som handler om å beskytte de svake. Men det skal ikke forskere ta hensyn til når de beskriver verden, sier hun.
Danneskiold-Samsøe mener det kan gå så langt som at forskere skriver om oppdraget når politikere ber dem undersøke ubehagelige tema.
For noen år siden kritiserte hun og kollega Bo Wagner Sørensen en rapport om sosial kontroll i etniske minoritetsmiljøer. Danneskiold-Samsøe reagerte på at forskerne spurte om ære direkte fordi de som lever med æresnormer, ikke nødvendigvis ser det selv.
– Det var mange sitater i rapporten, og der kunne vi se mye underforstått æreskultur. Men det hadde forskerne ikke blikk for, sier Sørensen.
Selv om det finnes flere fortellinger om sosial kontroll i området som ble undersøkt, var konklusjonen at det ikke var sosial kontroll motivert av æresnormer.
– Det skaper et vitenvakuum, sier Danneskiold-Samsøe.
– Konsekvensen av berøringsangsten er at vi som samfunn ikke kan ha en åpen samtale. Det hemmer tenkningen. Og det er katastrofalt for samfunnet, men særlig for forskingen. Hvis ikke forskningen er fri, er samfunnet heller ikke fritt.
Hun mener utfordringen ligger i å peke på hvilke konkrete kulturelle bakgrunner og religiøse dogmer som motiverer negativ sosial kontroll og vold.
– Jeg opplever det som tabu, men jeg insisterer på å snakke om det. Det kan bli en lave forventningers rasisme når man gir en positiv særbehandling for å beskytte noen befolkningsgrupper fordi man tenker at de er særlig sårbare.
Danneskiold-Samsøe mener at hvis forskere ikke kan forske på negativ sosial kontroll, det hun kaller kulturens skyggeside, svikter de lærere, jordmødre, sosialarbeidere og andre fagfolk som møter fenomenet.
– Vi har et kjempeansvar. Det forskerne jobber med, siver ut til alle andre i samfunnet fordi det er det som blir undervist på profesjonsfagene. Hvis vi ikke beskriver fenomenet, står de alene med å forstå hva som står på spill, og finne handlingsmuligheter.
Da svikter de også ofrene og studentene sine, fordi de får en ensidig forståelse av hva som står på spill.
– Hvis ikke forskningen er fri, er samfunnet heller ikke fritt.
– Når man ikke kan snakke om kultur eller religion, finner man alle mulige andre forklaringer, som sosiokulturelle forhold, migrasjonshistorie, rasisme og minoritetsstress.
Hun ser berøringsangst helt inn i retningslinjene for utdannelsen av sosionomer og sosialrådgivere, fordi de ikke omtaler kulturforskjeller og kulturkonflikter.
– Samtidig kommer mange av studentene våre fra kulturer der ære er viktig, men det tas ikke opp som et pedagogisk tema. Hvis man ikke adresserer problemet spesifikt, får man ikke gjort noe med det, fordi det er så underforstått eller så integrert i studentens selvforståelse.
Hun savner også temaet i utdannelsens arbeid med kritisk selvrefleksjon. En student som mener at barnevernet ikke bør ta barn ut av muslimske familier, blir ikke nødvendigvis utfordret på dette.
Det var disse holdningene Danneskiold-Samsøe snakket med journalistene om etter politiker Fredrik Vads tale om integrering i 2024. Avisoppslaget ble til et intervju i radio, og kollegaer ved høyskolen satte frokostkaffen i halsen. «HASTER!» sto det i emnefeltet på en e-post som ble sendt ut til alle høyskolens ansatte. Danneskiold-Samsøe satt på trikken og åpnet e-posten. Hun tenkte den handlet om en alvorlig ulykke, kanskje brann, men i stedet så hun sitt eget navn gjentatt gang på gang nedover teksten.
– Jeg var forberedt på kritikk, men jeg hadde ikke sett for meg en underskriftsinnsamling. Det er en helt annen tilnærming enn den vi er vant til, hvor det er argumentet som teller, ikke hvor mange som stiller seg bak.
Til sammen skrev 188, en tidel av kollegaene hennes, under på en tekst som ble publisert i avisen Information.
Danneskiold-Samsøe tenker også på alle de andre som har observert internjustisen:
– Det er viktig for meg at de kan se at det ikke bringer meg til taushet, sier hun.
Noen har uttrykt støtte, og Danneskiold-Samsøe mener de, i likhet med henne, har fått represalier, som at de har blitt stengt ute fra forskningsgrupper.
– Det bidrar til ytterligere frykt når de opplever å risikere sin egen karriere bare ved å vise sympati og støtte til en kollega som står alene. Stigmaet smitter.
– Altfor få forskere tør å gå inn i æreskultur og sosial kontroll.
Shabana-prisen deles ut av Nettavisen og organisasjonen LIM (Likestilling, integrering og mangfold), som jobber med integreringsspørsmål basert på liberale verdier. LIM-leder Sarah Gaulin roste Danneskiold-Samsøes prosjekt under prisutdelingen.
– Vi har altfor få forskere i Norge som tør å gå inn i æreskultur og sosial kontroll. Vi trenger å legge bort berøringsangsten, sa Gaulin.
Gaulin forteller at de også har erfaring med at det er enkelte i hjelpeapparatet som støtter sosial kontroll, slik at bekymringsmeldinger til barnevernet bagatelliseres og henlegges.
– Vi ser at det går igjen hele tiden, sier hun til Forskerforum.
Når LIM prøver å bistå i saker, opplever også Gaulin at hun mangler forskning å vise til, for eksempel på konsekvenser av religiøs tildekning, for å beskytte barns rettigheter.
– I stedet for å gå inn i det som er problematisk, velger forskere å framheve det positive. Senest i vår kom det en rapport om positive sider ved koranskoler, selv om vi vet at det er negativt for mange unge.
Gaulin er også kritisk til forskere som prøver å omtale æresvold som familievold, fordi det er et mye større apparat som planlegger og utfører æresvold enn familievold. Ifølge Gaulin er det stadig flere unge som kontakter hjelpeapparatet etter pandemien, samtidig som forskningen får det til å se ut som om det går bedre enn det gjør.
– Man gjør miljøene en bjørnetjeneste, noe som blir en veldig stor belastning for ofrene. De opplever å bli sviktet. Det er ikke stigma man skal bry seg om, men at barn skal føle seg trygge, sier Gaulin.
