Norges største universiteter og høyskoler brukte i fjor 210 millioner på å kjøpe vitenskapelige tidsskrifter.

Forestill deg en avis som driver etter følgende forretningsmodell: Avisen betaler ikke lønn til journalistene. De som leser artiklene og kommer med tilbakemeldinger og endringsforslag til journalisten, jobber også gratis for dem. Men avisen tar seg fett betalt for produktet sitt og sitter igjen med et kjempeoverskudd.

Slik driver de store internasjonale forlagene for vitenskapelige tidsskrifter. En kommentator i The Guardian har skrevet at «akademiske forlag får Rupert Murdoch til å se ut som en sosialist».

22 512 euro, eller nesten 210 000 kr, er prisen et universitet må betale for et elektronisk årsabonnement på dette tidsskriftet i 2018.

 

Det største forlaget, Elsevier, hadde i fjor for eksempel et overskudd på drøye ni milliarder norske kroner. Profittmarginen er på nivå med eller høyere enn selskaper som Apple, Amazon og Google. Skattebetalerne finansierer både arbeidet til forskeren og for fagfellevurderingen av forskningsartikkelen. Det er også de som betaler for at universitetene skal kunne kjøpe kostbare abonnementer for å få tilgang til forskningen.

– Denne modellen er ute av kontroll. Kostnadsøkningen, markedsmakten og den monopolaktige posisjonen til forlagene må man gjøre noe med, sier underdirektør Håvard Kolle Riis ved Universitetsbiblioteket ved Universitetet i Oslo (UiO). Han har ansvaret for bibliotekets digitale tjenester.

Les også: Arbeidsgruppe: Offentleg finansiert forsking skal som førsteval bli publisert i opne tidsskrift.

Må si opp abonnementer 

UiO brukte i fjor mer enn 63 millioner kroner på elektroniske tidsskrifter. Hvor mye de betaler for hver enkelt tidsskriftpakke fra forlagene, er unntatt offentlighet. Men tidsskriftene spiser en stadig større del av bibliotekets budsjetter.

Fakta

Penger brukt på vitenskapelige tidsskrifter i 2016:

*NTNU: 65,8 mill.
*Universitetet i Oslo: 63,3 mill.
*Universitetet i Bergen: 48,7 mill.
*NMBU: 12,7 mill.
*Høgskolen i Oslo og Akershus: 9,8 mill.
*UiA 7 mill.
*UiS 11,2 millioner 

Tallene er ikke helt nøyaktige fordi noen kun har oppgitt elektroniske tidsskrifter, mens andre også har inkludert papirtidsskrifter og/eller databaser.

Siden 2014 har prisen på abonnementer steget med 8,7 prosent i året. Det gjør at biblioteket ved UiO må si opp abonnementer.
– Forskere og studenter ved Universitetet i Oslo får tilgang til færre tidsskrifter. De som ikke har vært så mye brukt, må vi begynne å si opp ettersom prisen øker, sier Riis.

Han forteller imidlertid at universitetet har gitt ekstrabevilgninger for å opprettholde en bred tilgang.

–  Men med denne prisutviklingen, kommer vi til slutt til et punkt der det ikke er bærekraftig lenger, sier Riis.

220 000 kroner for et abonnement 

Tall Forskerforum har hentet inn fra sju av de største universitetene og høyskolene i Norge, viser at de tilsammen brukte  210 millioner kroner på tidsskriftabonnementer, hovedsakelig elektroniske (se faktaboks).

For tidsskriftene har et slags monopol. Du finner ikke de ferske artiklene i for eksempel tidsskriftet Journal of Radioanalytical and Nuclear Chemistry andre steder enn akkurat her. Det gjør at forlaget kan diktere pris, betingelser og tilgang, hevder kritikerne. Summen et universitet må betale for et abonnement på akkurat dette tidsskriftet er forresten over 220 000 kroner, ifølge forlaget Springers prisoversikt. Universitetene kjøper imidlertid vanligvis tidsskrift i større pakker, heller enn å tegne enkeltabonnement. Hvis en enkeltperson skal kjøpe tilgang til bare én artikkel fra et tidsskrift, koster det typisk et par hundre kroner.

Les også: Tror åpen tilgang kan kvele tidsskrifter 

Statssekretær: – Uforsvarlig høye priser  

Statssekretær Bjørn Haugstad (H) i Kunnskapsdepartementet mener det internasjonale markedet for tidsskrifter ikke fungerer.
– Noen tidsskrifter har veldig høy prestisje, og de utnytter den markedsmakten til å ta helt uforsvarlig høye abonnementpriser. Da er det rimelig at vi som er på den andre siden av forhandlingsbordet gjør det vi kan for å bryte noe av den markedsmakten, ser Haugstad.

På tirsdag legger regjeringen frem nye mål retningslinjer for åpen publisering av forskningsresultater. Her er noen hovedpunkter:

  • Alle vitenskapelige artikler finansiert av norske skattekroner skal være åpent tilgjengelige innen 2024-
  • Alle vitenskapelige artikler basert på offentlig finansiert forskning skal deponeres i et egnet vitenarkiv.
  •  Institusjoner som finansierer forskningsprosjekter, skal bidra til å dekke kostnader til åpen publisering.

Les mer her: Slik skal all norsk forskning bli tilgjengelig for alle

Hva er åpen tilgang? Se faktaboks nederst i artikkelen.

De siste årene har forskere i flere land reist seg mot forlagene. I Nederland truet en sammenslutning av universiteter med å boikotte tidsskriftene til Elsevier. De klarte å få forlaget til å åpne seg mer. I Tyskland har forhandlingene mellom Elsevier og rundt 60 forskningsinstitusjoner brutt sammen. Institusjonene krever åpen tilgang og mer rettferdige priser.

Foreslår nordisk samarbeid  

Det er organet Ceres under Kunnskapsdepartementet som, på vegne av universiteter og høyskoler, forhandler frem de store fellesavtalene med tidsskriftene i Norge. Mindre avtaler fremforhandler institusjonene på egen hånd. Men Riis sier at Norge er for små til å ta opp kampen med forlagene alene, men må samarbeide internasjonalt. Derfor har UiO tatt initiativet til et nordisk samarbeid, forteller han. De har invitert de nordiske universitetsrektorene til et symposium november. Målet er å få på plass en felles nordisk åpen tilgang-strategi.
– Hvis man samarbeider med de nordiske landene, begynner det å bli et såpass volum på publikasjoner og økonomi at vi kan ha en kraft mot forlagene. Vi må si fra om at vi ikke lar oss diktere av betingelsene til de store forlagene, sier Riis.

– Hva kan Norden gjøre?

– Norden kan begynne å si nei til forlagene og de betingelsene og prisene de vil ha, og kreve at vår kunnskapsproduksjon skal gjøres åpent tilgjengelig for alle. Men da må man ha politisk og faglig forankring.

– Det koster jo penger å drive disse tidsskriftene?

– Ja. Vi trenger forlag, de gjør en viktig jobb. Det vi er imot er at noen forlag tjener så vanvittig mye penger på det, sier Riis.
– En viktig del av samfunnsoppdraget vårt er å gjøre kunnskap tilgjengelig. Resultatene av offentlig finansiert forskning skal tilfalle alle. Det gjør det ikke nå, det går inn i tidsskrifter som ikke alle har tilgang til. Hovedgrunnen til at vi ikke får gjort noe med det, er markedsmakten til forlagene.

Fakta: Åpen tilgang

  • Åpen tilgang eller Open Access (OA) betyr fri tilgang til forskningsresultater på internett. Dette oppnås enten ved at forskningsresultater publiseres i Open Access-tidsskrifter, som gir fri bruksrett for alle, eller ved at forskningsarbeider lastes opp og gjøres tilgjengelig i åpne vitenarkiv.
  • Åpen tilgang-publikasjoner er gratis å lese. Kostandene knyttet til redaksjonelt arbeid dekkes vanligvis ved at tidsskriftet krever en publiseringsavgift fra forfatteren.
  • «Gull åpen tilgang» betyr at forskningsresultater blir publisert i åpen tilgang-tidsskrifter, altså tidsskrifter som er gratis å lese på nett.
  • «Grønn åpen tilgang» betyr at forskningsresultater gjøres tilgjengelig på nett i åpne vitenarkiv, ofte kalt egenarkivering. Dette kan gjøres i institusjonelle arkiv ved forskerens egen institusjon, (f.eks. DUO ved UiO) eller i fagspesifikke arkiv. Mange tidsskrifter tillater ikke at den endelige publiserte versjonen av artikkelen gjøres tilgjengelig på nett.
  • «Hybrid åpen tilgang» innebærer at forfattere kan velge å betale en avgift for å gjøre sin artikkel åpent tilgjengelig i et ellers abonnementsbasert tidsskrift. De fleste forskningsinstitusjoner og forskningsråd gir ikke økonomisk støtte til publisering i slike hybridtidsskrifter.

Les også:

– Vi må belønne publisering av forskning i åpne kanaler