Publisert 23. februar 2018 kl. 07:00
– Det er helt tydelig at det mangler rutiner for hva man skal gjøre og hvordan man skal håndtere varslingssaker om seksuell trakassering. Det er på høy tid å ta varslere på alvor, sier varsler Birgitte Moesgaard Henriksen.
LANG KAMP: Siden 2008 har Birgitte Moesgaard Henriksen kjempet en lang kamp etter at hun varslet om seksuell trakassering. Hun har vært arbeidsufør siden. FOTO: Privat
Hun er tidligere stipendiat og postdoktor ved odontologisk fakultet ved Universitetet i Oslo, og har kjempet en lang kamp etter at hun varslet om seksuell trakassering av sin veileder ved fakultetet i 2008. Varselet til fem ulike offentlige instanser, blant annet Arbeidstilsynet, har ikke gitt noe resultat.
For å ivareta fremtidige varslere bedre krever Henriksen nå en uavhengig varslingsinstans.
I dag viser Morgenbladet 20 fortellinger om trakassering, maktmisbruk og hersketeknikker som norske kvinner har møtt ved landets universiteter og høyskoler.
– Det har vært en stor påkjenning og veldig tøft å stå i. Det er ikke rart mange vegrer seg å si i fra når man ser utfallet av min sak. Slik det er nå, ser jeg at arbeidsgiver lett kan misbruke sin makt. Ifølge arbeidsmiljøloven har arbeidsgiver plikt til å ivareta arbeidstakers verdighet og integritet. Men etter min mening er det ingen som håndhever at loven eller arbeidsgivers plikt følges opp. Ingen tar ansvar, hevder Henriksen.
Hun får støtte fra en av Norges fremste eksperter på norske og internasjonale regler om varsling, Heidi Høivik, som er professor for etikk og ledelse ved BI.
– En uavhengig varslingsinstans er det eneste riktige og det eneste som vil fungere. Dette berører jo interne parter, og da kan det bli vanskelig for arbeidsplassen å ta stilling til saken. Det blir ord mot ord, og i enkelte tilfeller kan arbeidsplassen selv være redd for represalier. Da gjør det bare vondt verre.
I flere år har Høivik etterlyst et bedre system for varslere i Norge, og har også tatt opp saken med Sivilombudsmannen.
Hun understreker at en ekstern varslingsinstans lenge har vært praksis i for eksempel Storbritannia.
– Ofte er det mangel på kompetanse for hvordan man håndterer slike saker. Varslerne blir bedre ivaretatt enten ved at man har en ekstern varslingsinstans eller at bedriften selv oppretter uavhengige varslingssystemer. Da kan man også be om juridisk hjelp hvis det blir behov, sier hun.
Henriksen har engasjert seg i kampanjen mot seksuell trakassering i akademia, #MetooAkademia. I oppropet kreves det at norske universiteter iverksetter en rekke tiltak.
– Erfaringer viser jo at når man varsler så nekter arbeidsgiver i de fleste tilfeller for alt i stedet for å vise vilje til å rydde opp. Slik ansvarsfraskrivelse motarbeider enhver mulighet for å bedre arbeidsmiljøet og skremmer nok andre fra å varsle om lovbrudd og trakassering, sier hun.
Samtidig viser det seg at ingen av universitetene eller de store høyskolene i Oslo har noen øvre grense for hvor lang tid det skal ta å behandle varsler. Det skriver Universitas.no.
Jusprofessor Mads Andenæs sier til avisa at utdanningsinstitusjonene ikke tar ansvaret sitt alvorlig nok.
Henriksen er enig med Andenæs og understreker at svært mange i akademia står i den mest sårbare situasjonen som midlertidig ansatt.
Én av tre som jobber med forskning og undervisning i statlige universiteter og høyskoler er midlertidig ansatt.
Dette er saken:
