Nyheter | Karriere

Publisert 19. november 2026 kl. 11:45
– Jeg kan ikke se for meg hva slags annen jobb jeg kunne hatt med det livet jeg lever, sier Andrea Chanell Jønsberg.
Denne dagen begynte med vanlig morgenkaos, slik en kan forvente når tre barn mellom ett og seks år skal ut av huset, men Jønsberg rakk å følge sønnen inn på skolen rett før det ringte inn.
Jønsberg er spesialpedagog og stipendiat ved Universitetet i Oslo. 31-åringen er midt i målgruppen for en fersk undersøkelse om unge forskere (se faktaboks). Ifølge undersøkelsen opplever 9 prosent av unge forskere at det er «svært krevende» å kombinere familieliv og forskning. 44 prosent opplever det som «tidvis vanskelig», og 48 prosent mener det er en god kombinasjon. Kvinner med foreldreansvar opplever mer enn tre ganger så ofte som menn at det er «for krevende» å kombinere forskerjobb og foreldreliv.
I løpet av doktorgradsarbeidet har Jønsberg vært gjennom alle disse fasene, men nå skinner solen, også billedlig.
– Det er likheten mellom å ha små barn og å ta doktorgrad: Det som er dritt, det går over. Det å ikke sove, det går over. Og det å stå fast i et eller annet, det kommer også til å gå over.
Det ble lyst ut en stipendiatstilling innenfor Jønsbergs felt akkurat da hun leverte masteroppgaven, og veilederen mente hun måtte søke. Samtidig var hun gravid, og da hun fikk jobbtilbudet, hadde hun en to måneder gammel baby. Da hun begynte, var det pandemi-nedstenging, pappapermisjon, hjemmekontor og en baby som ropte «mamma, mamma» mens hun skulle jobbe.
Det var først etter korona, da hun fikk jobbe på Blindern, at hun skjønte hvor krevende den første tiden hadde vært. Nå er babyen hennes blitt skolebarn, og fra skolen går turen til Jønsbergs fristed: kontoret. Der forsker hun på språkutvikling for barn med hørselstap. Oppstarten var krevende, etterfulgt av en «svært krevende» periode.
– Datainnsamlingen var en skikkelig kraftanstrengelse. Midtveis er man i en «valley of shit». Ingenting blir som man tenkte når man begynte.
Da var Jønsberg nettopp kommet tilbake etter foreldrepermisjon med barn nummer to. Hun fikk teknisk trøbbel, og det var vanskelig å skaffe informanter.
– Alt raknet, alt – skjønner du? Alle planer, alt man forestiller seg, må man gjøre om på, forteller hun.
Et dødsfall i nær familie la seg på toppen.
– Det var overveldende og mye å gjøre. Det var det mest kaotiske halvåret. Det var en perfekt storm hvor ting bare kokte, forteller Jønsberg.

Det er fortsatt stille i gangene på Senter for forskning på likhet i utdanning, men kaffen er nybrygget. I heisen prater Jønsberg med en annen fra senteret. Nå har hun vært her lenge nok til å kapre vindusplassen og til å se andre stipendiater både begynne og gjøre seg ferdig.
Det kaotiske halvåret ble etter hvert en nyttig erfaring, for heldigvis har Jønsberg en god relasjon til veilederne sine. Hun møtte dem hver uke og fikk forståelse for all frustrasjonen.
– De har opplevd mye lignende. Det er en første erfaring med forskerhåndverket.
Ifølge undersøkelsen har 78 prosent av de unge forskerne hatt arbeidsrelaterte psykososiale helseplager, og dårlig forhold til veilederen eller manglende veiledning er den største enkeltårsaken. I kommentarene om arbeidsmiljø og arbeidsbelastning nevner nesten halvparten manglende oppfølging fra arbeidsgiver eller veileder.
– Det er et lagarbeid. Jeg har vært kjempeheldig med veilederne mine og med at jeg deler ansvaret for alle disse barna med noen som også har en veldig fleksibel jobb.
Og hun har lært at hun ikke alltid må imponere veilederne.
– Å tørre å sende noe fra seg før det føles helt klart, er med på å skape framdrift. Det er en sårbar øvelse å tenke at jeg kan bedre, men det betyr ikke at jeg ikke må gjøre det, for det tar for lang tid.
At partneren til Jønsberg også har en særlig uavhengig stilling i akademia, kom godt med flere ganger.
Ifølge rapporten opplever 57 prosent av forskerne med foreldreansvar at krav til utenlandsopphold og forskningsreiser er problematisk. Mobilitetsidealet beskrives av mange som uforenlig med partnerens karriere og familiehverdagen. Men Jønsbergs mann ville bruke deler av pappapermisjonen på hennes utenlandsopphold.
– Så vi reiste og bodde tre måneder i en bitte liten by i Tennessee, hvor jeg var på jobb hver dag og han dro på lekeplassen. Jeg følte at jeg fikk litt luft rundt meg. Ingen møter og ingen e-poster, for alle i Norge sov når jeg var på jobb. Jeg fikk masse tid til å skrive. Det var et skifte, og jeg tenkte: «Å, nå er det gøy.»
Ett år etter USA-oppholdet kom barn nummer tre, og nå måtte de vente et ekstra halvår på barnehageplass. Jønsberg sjonglerte forskning, undervisning og tre barn under sju år, og en gang måtte hun ha seminarundervisning med en våken baby på ryggen.
– Det gjør jeg aldri igjen, ler Jønsberg.
Men det var heldigvis unntaket. Én kunne stå opp tidlig og jobbe, mens den andre fikk de to eldste ut døren og tok hånd om minstemann fram til sovetid. Da fikk begge jobbet, og den som hadde jobbet om morgenen, overtok etter søvnen.
– Huset vårt bar nok preg av at alt vi gjorde, var å jobbe og være foreldre, innrømmer Jønsberg.

I undersøkelsen forteller stipendiater om kollegaer som har vært tilbake på jobb bare dager etter fødselen. Første gang følte Jønsberg at mye måtte gjøres før og i permisjonen.
– Jeg hadde en tanke om at jeg skulle svare på e-post og gjøre så mye jeg kunne. Men det skjedde ikke, og jeg tror det var veldig bra at jeg bare var i permisjon, spiste kanelboller og sov når jeg kunne.
Da hun kom tilbake, var prosjektet fortsatt der. Neste gang siktet hun mer mot å gjøre det hun rakk før permisjonen, men uten å «brekke nakken».
– Det var en helt annen følelse. Jeg visste at jeg kom til å ha det samme kontoret når jeg kom tilbake, og tid til å fortsette med de samme tingene.
I undersøkelsens fritekstsvar fortelles det om eksternfinansierte prosjekter og risikoen for å bli stående utenfor etter permisjonen. Men for Jønsberg er det bare hun som jobber med akkurat hennes prosjekt. Uten en stor forskningsgruppe som er nødt til å ha framdrift, kan hun planlegge dagene selv. I starten var Jønsberg opptatt av alt som måtte gjøres ferdig før hun kunne gå hjem.
– Men jeg har lært at i morgen er jeg tilbake og hopper inn i det samme. Man kan gjøre mye på kort tid hvis det er den tiden man har. Jeg tror ikke jeg jobber best under press, men jeg jobber mest under press, ler hun.
Nær 70 prosent av de unge forskerne i rapporten vurderer forskerkarrieren som attraktiv på grunn av faglig nysgjerrighet, mening og autonomi. Rapporten viser imidlertid at selv om motivasjonen er høy, gjør de strukturelle rammene, som midlertidighet og stor arbeidsbelastning, at bare 29 prosent vil anbefale karrieren til unge i dag.
Jønsberg kan ikke snakke om en karriere i forskning ennå, men hun vet mye om å være doktorgradsstipendiat. Nå kan hun ikke se for seg en jobb som er like lett å bygge opp rundt det livet som skjer utenfor kontoret.
– Dette er jo verdens beste jobb å ha mens man har små barn. Det er noen ulemper, men jeg syns fordelene veier opp.
Den fireårige stipendiatstillingen Jønsberg takket ja til, har blitt til seks år, og ennå har hun finansiering igjen i ett år. Foreldrepermisjonene inngår, og det gjør også ammefri. Gjennom tariffavtalen har Jønsberg fått to timer om dagen ammefri i to år, og de timene blir «refundert» på slutten av kontrakten.
På vei inn i sitt sjuende år som stipendiat tenker Jønsberg at det også kan være en fordel at prosjektet har fått modne, og at hun har fått noen luftepauser.
– Jeg nærmer meg en slutt. Det føles bra. Nå er jeg på et sted hvor jeg kan se for meg hva som gjenstår, hva som må til.
Resten av dagen skal Jønsberg forberede veiledning for noen studenter og jobbe med utkastet til den siste artikkelen før morgendagens dedikerte skriveøkt sammen med andre stipendiater.
– Og når klokken nærmer seg tre–halv fire, skal jeg hente i barnehagen og lage middag.