– Jobben som forsker må kunne kombineres med familielivet

Av Lina Christensen

Publisert 11. november 2019

Det er fullt mulig å være en god forsker innenfor normalarbeidsdagen, mener professor Jill Walker Rettberg.

– Jeg tror at effektiv jobbing i arbeidstiden, med et liv utenom, faktisk er det beste, sier professor ved Universitetet i Bergen, Jill Walker Rettberg.

I Forskerforums sak «Utfordrer norsk arbeidskultur», kan vi lese om forskere som dominerer på publiseringstoppen. Ifølge forskere som uttaler seg i saken, så ser en del på «doktorgradsstudiet som en vanlig jobb, og går hjem klokka fire», «Om du er stipendiat eller postdoktor og sier at du brenner for forskning, kan du ikke gå hjem tidlig på ettermiddagen hver dag» og «​I mange andre land har stipendiater og postdoktorer et stort press på seg. De må forske. Men slik er det jo ikke her.»

Rettberg mener det er skadelig å dyrke ideen om at man ikke kan være en god forsker uten å forsake andre områder av livet. Hun skulle ønske vi kunne snakke mer om det som faktisk kan gå bra, fremfor å lage skremselsbilder av hvor mye arbeid som kreves for å lykkes akademisk.

– Det er viktigere å støtte forskere, slik at man kan jobbe innenfor normalarbeidstiden. Man må bygge et system der det er mulig å kombinere forskerrollen med familietilværelsen, sier hun.

Mister kloke hoder

Rettberg får støtte av Ingvild Reymert. Hun er stipendiat ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU). Da Forskerforum publiserte artikkelen om arbeidskultur og internasjonale forskere kommenterte hun på Facebook at «grunnen til at jeg drar hjem kl. 16.15 er at jeg må hente i barnehagen og ikke fordi jeg ikke brenner nok for forskningen.» Hun mener det bør være mulig å kombinere forskerrollen med forelderansvar.  

– Det er ingen automatikk at forskningen blir bedre jo senere man drar hjem fra jobb, sier Ingvild Reymert. Foto: NIFU

– Er argumentet at det ikke skal være mulig å ha barn som stipendiat? Er forskningen forbeholdt de som ikke har barn eller de som har noen til å hjelpe seg hjemme? spør Reymert retorisk. Dersom forskertilværelsen blir en heltidsbeskjeftigelse, er dette dårlig både for samfunnet og for forskningen, mener hun.

– Vi har en løsning i Norge som gjør at det er to i familien som jobber. Dette gjør Norge til et produktivt land, sammenlignet med andre land hvor det er mer vanlig at mor er hjemmeværende. Det ville ikke vært positivt hvis forskning, eller muligheten for fast forskerstilling, er forbeholdt de som ikke har barn eller de som kan tillate seg å stikke av alt ansvaret på hjemmebane. Da mister vi mange kloke hoder, sier hun.

Jeg tviler på at en mann hadde fått den samme beskjeden.


Jill Walker Rettberg

Skremmer folk vekk

Rettberg ved UiB sier det fint lar seg gjøre å få til et balansert liv mellom jobb i akademia og privatlivet.

– Det er klart man må jobbe målrettet for å lykkes i akademia, men jeg tror det er skadelig å tenke at for å gjøre det bra, og kunne skrive store søknader, så krever det ekstremt mye arbeid. Det skremmer folk vekk fra akademia, sier hun.

Nylig mottok Rettberg 2 millioner euro fra Det europeiske forskningsrådet (ERC) til å forske på folks opplevelse av seg selv og omgivelsene gjennom ny teknologi. ERC-søknaden skrev hun på tre måneder, innenfor normale arbeidstider. Riktignok hadde hun noe undervisningsfri, men det var langt fra nødvendig med 70-timers arbeidsuker.

– Før jeg søkte, så fikk jeg høre at «oj, det er mye arbeid». Jeg ble advart om at det kom til å bli veldig tidkrevende, særlig siden jeg har barn. Jeg tviler på at en mann hadde fått den samme beskjeden, sier hun og legger til:

– Når jeg hører folk glorifiserer 70- og 80-timers uker, så må de gjerne jobbe så mye, men jeg tror ikke det er det som gjør de til gode forskere. Vi trenger mange andre forskere også.

Jobber mer enn normalt

Det sier også Reymert seg enig i.

– Det er ingen automatikk at forskningen blir bedre jo senere man drar hjem fra jobb, sier hun.

Selv om hun er tilhenger av at forskning skal kunne være et arbeid for folk med familieforpliktelser, har Reymert aldri jobbet så mye som hun har gjort de årene hun har vært stipendiat.

– De fleste av oss stipendiater jobber mer enn en normal arbeidsuke, meg selv inkludert, sier hun og viser til NIFUs tidsbruksundersøkelse fra 2018.

Tidsbruksundersøkelsen viser at vitenskapelig ansatte jobber langt mer enn normalarbeidsdagen på 37,5 timer. Mens stipendiater oppgir at de jobber 43,9 timer per uke, oppgir professorene at de i snitt jobber 48,8 timer per uke. Den gjennomsnittlige arbeidstiden for vitenskapelige ansatte er 44,7 ukentlige timer, det vil si langt over de 37,5 timene de får betalt for.