Av Julia Loge
Publisert 8. mai 2018 kl. 16:45
I gjennomsnitt er det ingen i vitenskapelige stillinger som jobber under 40 timer i uken, og kvinnelige professorer jobber like under 50 timer hver uke, viser Nifus siste tidsbruksundersøkelse.
– Administrasjon tar alltid mer tid enn ressursen institusjonen tildeler, det samme gjelder undervisning. Forskningstid blir som regel taperen i konkurransen med uproduktiv møtetid, skriver en av de som har svart på undersøkelsen.
De vitenskapelige og faglige ansatte oppgir at de i gjennomsnitt jobber 44,7 timer i uka. Professorene jobber i snitt 48,8 timer, førsteamanuensene 45,1 timer, postdoktorene 44,4 timer og stipendiatene 43,9 timer. Dette er betydelig mer enn normen for statlige stillinger på 37,5 timer i uka.
Når mannlige stipendiater og postdoktorer jobber mer enn de kvinnelige, er det først og fremst forskning og utvikling de jobber med.
Ifølge undersøkelsen gjør forsørgeransvar at har kvinnene mindre tid til dette enn sine mannlige kollegaer.
De kvinnelige og mannlige stipendiatene underviser omtrent like mye, men mennene bruker noe mer tid til administrasjon og utadrettede oppgaver enn kvinnene. For postdoktorene er det omvendt, kvinnene bruker mest tid på administrasjon og utadrettede oppgaver.
Postdoktor er i utgangspunktet ikke en undervisningsstilling, men likevel bruker de rundt 7,5 timer i uken på dette.
Blant professorene gjør kvinnene gjør mer av alt, med unntak av undervisning. Mennene underviser mest og kvinnene har noe mer faglig veiledning, slik at til sammen bruker de like mange timer på studentrelaterte aktiviteter. Kvinnene bruker nesten en time mer til FoU enn mennene per uke, de bruker dessuten mer tid til administrasjon og utadrettede oppgaver.
– Jeg har gjort mesteparten av egenforskningen i løpet av ferieperiodene, skriver en annen i undersøkelsens kommentarfelt.
Det får leder i Forskerforbundet, Petter Aaslestad, til å reagere:
– Det kan ikke være slik at slaget om karrieren skal stå på fritiden, da vil vi gå glipp av forskertalenter – ikke minst dyktige kvinner, sier han.
Mange kommenterer også at fusjonene i sektoren har ført til mye ekstra administrative oppgaver.
– Også for forskere må det være mulig å løse arbeidsoppgavene sine innenfor normalarbeidstiden, sier Petter Aaslestad
De vitenskapelig ansatte brukte mer tid på undervisning og veiledning i 2016 enn de oppga i forrige undersøkelse, i 2010. Aaslestad mener forskerne havner i et vanskelig krysspress.
– Regjeringen og institusjonene har ambisjoner om forskning i verdensklasse, samtidig som forskerne skal gi studentene tettere oppfølging, formidle mer og hente hjem mer forskningsmidler. Det regnestykket går ikke opp, sier Aaslestad.
Han mener det er et samfunnsproblem at forskerne bruker mindre tid på forskning.
– Mindre forskningstid, betyr lavere forskningskvalitet. Sammenhengende tid til forskning er avgjørende hvis vi skal nå de forskningsmålene samfunnet har satt, sier Aaslestad.
Han oppfordrer Iselin Nybø å frigjøre forskningstid i den kommende Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.
– Forskning foregår i beste fall på fritiden, men mesteparten av tiden jeg ikke veileder eller underviser, søker jeg om forskningsmidler. Det er meningsløs tidsbruk, har en respondent skrevet.
Les mer:
