Utfordrer norsk arbeidskultur

Av Johanne Landsverk

Publisert 30. oktober 2019

Utlendingene dominerer på publiseringstoppen. Må norske forskere øke takten?

– For meg er forskning en livsstil. Jeg kan ikke slutte å forske, sier professor Ricardo Colomo-Palacios.

Navnet hans er høyt oppe på lista over forskere som har produsert flest publikasjonspoeng i Norge. Som Forskerforum tidligere har fortalt, kommer en stor del av forskerne som har publisert mest, fra andre land. Tall fra NIFU viser også at to av tre søkere til professorstillinger innen naturvitenskap og teknologi kommer fra utlandet. Vil dette ha konsekvenser for den norske arbeidskulturen?

Fakta
Utlendinger på publiseringstoppen

- Publiseringsmengden til over 24 000 vitenskapelige ansatte ved norske universiteter og høyskoler er målt i tidsrommet 2015-2018.
- Av de 50 som publiserte mest, kommer 29 fra utlandet.
- I 2018 produserte hver vitenskapelig ansatt ved universiteter og høyskoler i snitt 1,17 publiseringspoeng.
- Italienske Filippo Berto (NTNU) ligger på førsteplass, og kunne i fjor vise til 61 poeng.

Kilde: Unit - Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning

Colomo-Palacios har nettopp kommet tilbake til Halden etter ei uke hjemme hos familien sin i Spania. For fem år siden fikk han fast professorstilling her ved Avdeling for informasjonsteknologi ved Høgskolen i Østfold (HiØ) etter å ha jobbet ved to ulike spanske universiteter og ti år i programvareindustrien. Han er ikke overrasket over at mange utlendinger står på lista over flest publiseringer.

– I Spania er samfunnet mye mer konkurransepreget enn i Norge. Om du skal komme noen vei og få en posisjon, du jobbe mye. I universitets- og høyskolesektoren er det svært strenge krav til publisering, ikke bare når det gjelder kvantitet, men også når det gjelder kvalitet.

Han tror også det kan være andre grunner til at forskere fra utlandet produserer mye:

– For utenlandske forskere som ønsker å returnere til hjemlandet, kan det være viktig å bevise at de holder seg oppdatert i faget og er minst like kvalifiserte som før. Om man slutter å produsere, vil man ikke være i stand til å dra tilbake og få jobb. Selv har jeg ingen planer om å dra tilbake, i alle fall ikke nå, sier han.

– Jeg kjenner mange flinke nordmenn, men konkurransen om jobbene er mindre her, sier Ricardo Colomo-Palacios (t.h.). Her med studenter og forskere ved Høgskolen i Østfold. Foto: Erik Norrud

– Stipendiatlønna er hinsides

Mens HiØ-professoren bare har fem år bak seg i Halden, har professor Vincent Eijsink holdt til på Ås i nærmere 30 år. Her på kontoret i bioteknologibygningen ved NMBU har han tilbrakt mye tid opp gjennom årene. Eijsink er en internasjonalt kjent forsker innen bioteknologi, og som mange andre toppforskere tilbringer han svært mange av døgnets timer på jobb.

– Da jeg kom hit, hadde jeg vært i et ungt forskningsmiljø i Nederland der de fleste var enslige og hadde en sterk jobbkultur. Det var en veldig stor overgang å komme til Norge, der folk gikk hjem klokka fire. Det er forståelig om man har barn, men da får man også gjort mindre, sier Eijsink.

Han mener det norske arbeidslivet er veldig «snilt».

– Å si at arbeidslivet i Norge er tøft, er helt latterlig. Vi har ekstremt gode ordninger, og sett utenfra er stipendiatlønna i Norge helt hinsides andre land. Det er mye bra med det norske velferdssamfunnet, men det får negative konsekvenser for forskningen. Egentlig er det veldig enkelt: Forskning krever litt talent og litt flaks, men jo flere timer du legger inn, desto mer får du gjort. En kan sammenligne det med toppidrett: Trener du mer, kommer du lenger.

– Arbeidslivet i Norge er veldig «snilt», sier Vincent Eijsink. Foto: Johanne Landsverk

Kollegaen hans ved instituttet, seniorforsker Geir Mathiesen, har kjent Eijsink helt siden han kom til Norge.

– Vincent har alltid jobba ekstremt mye, sier han.

Mathiesen tror det kan påvirke arbeidskulturen når utenlandske forskere har med seg en annen arbeidsmoral.

– Enkelte kan føle press fordi andre jobber mer enn dem. Men i et miljø der mange forsker mye, vil det ofte utvikles et fellesskap hvor flere blir revet med til å jobbe lange kvelder. Dette synes jeg bare er positivt.

Eijsink tror også selv at han kan ha påvirket andre til å jobbe mer.

– Kollegaene mine må jo konkurrere med meg. Men jeg jobber eksepsjonelt mye, da. Så det ville vært helt feil om dette skulle bli standarden. De fleste av kollegaene mine arbeider mye, men jeg synes av og til at de kunne vært mer nøye. Med andre ord kunne de brukt enda mer tid.

– Å si at arbeidslivet i Norge er tøft, er helt latterlig.

Vincent Eijsink, professor ved NMBU

– Må jobbe hardere

Eijsink har i mange år vært leder for en forskergruppe med stipendiater og postdoktorer både fra Norge og fra flere andre land. Ifølge ham selv har han aldri sagt til noen at de må gjøre mer. Ikke før nå.

– I den siste perioden har jeg for første gang måttet si til folk i gruppa at de faktisk må jobbe hardere. Om du er stipendiat eller postdoktor og sier at du brenner for forskning, kan du ikke gå hjem tidlig på ettermiddagen hver dag. Vil du ha en akademisk karriere, må du være villig til å jobbe mye, i hvert fall i perioder.

Mathiesen, som deltar i samme forskergruppe, er enig.

– Noen av dem jobber knallhardt for å bygge opp CV-en med tanke på å dra tilbake til hjemlandet. Vi har også flere norske som er arbeidsomme, men en del ser på doktorgradsstudiet som en vanlig jobb, og går hjem klokka fire, sier Mathiesen.

– Vi har det veldig godt og trygt i Norge, og da trenger vi ikke å være så ambisiøse. I mange andre land har stipendiater og postdoktorer et stort press på seg. De forske. Men slik er det jo ikke her.

– I mange land har stipendiater og postdoktorer et stort press på seg. Slik er det jo ikke her, sier Geir Mathiesen, her sammen med Fatemeh Askarian. Foto: Johanne Landsverk

En av postdoktorene i gruppa, som arbeider mye, er Fatemeh Askarian. Hun kommer opprinnelig fra Iran, men har vært i Norge siden 2009.

– Jeg elsker det jeg driver med, og ser ikke på dette som en jobb. Det spesielle med forskning er at det blir en del av livet ditt, sier Askarian. Planen hennes er å bli i Norge.

– Her er det ingen som tvinger deg til å jobbe hardt, og nordmenn er opptatt av fritid og familie. Jeg arbeider mye fordi jeg liker det, ikke fordi jeg må. Dette er veldig positivt med Norge, mener hun.

– Kan gå ut over kvinner

Kristin Dæhli, nestleder i Forskerforbundet og tillitsvalgt ved NTNU, er opptatt av de ansattes arbeidsvilkår. Hun tror arbeidsvanene til mange utenlandske forskere vil påvirke norsk arbeidskultur.

– En god del av undervisningen kan bli lagt til norske, og ofte kvinnelige, førsteamanuenser, sier Kristin Dæhli. Foto: Erik Norrud

– Vi har institutter ved NTNU med stor overvekt av utenlandske medarbeidere som jobber hardt og mye, men som ikke kjenner det norske arbeidslivet og norske arbeidsvilkår. Om de går inn i boksen sin for å forske i to eller fire år, er det ikke så rart om de blir best i klassen, sier hun.

Dæhli har inntrykk av at mange forskere ved NTNU som kommer fra utlandet, har forskerstillinger og ikke kombinerte stillinger.

– En god del av undervisningen blir da lagt til norske, og ofte kvinnelige, førsteamanuenser. Dette vil gå ut over mulighetene de norske har til å publisere og følge opp forskningsprosjektene sine.

Hun viser til NTNUs språkpolitiske retningslinjer, som krever at utenlandske forskere som får kombinert stilling ved NTNU, normalt skal lære seg norsk innen tre år.

– Dette fungerer i praksis dårlig. Kommunikasjonen og undervisningen foregår oftest på engelsk, og kravet om å lære norsk blir sjelden fulgt opp.

Dæhli mener også å se en annen klar tendens:

– Andre oppgaver som ligger til en ordinær stilling, som å delta i komiteer og utføre administrative oppgaver, blir gjerne utført av norske arbeidstakere. Samtidig forventes det at norske arbeidstakere skal adoptere arbeidsvanene til de utenlandsk medarbeiderne. Det er klart at dette gjør noe med arbeidslivskulturen, sier hun.

– Utlendinger er ingen trussel

Katerini Storeng, som er leder i Akademiet for yngre forskere (AYF), sier det er lett å forstå at mange utenlandske forskere som kommer til Norge, har for vane å jobbe ekstremt lange dager.

– Uten integrering er det vanskelig å tilegne seg norske arbeidsvaner, mener Katerini Storeng. Foto: Akademiet for yngre forskere

– Jeg ser ikke på utenlandske arbeidstakere som en trussel for norsk arbeidsliv, tvert imot. Men om utenlandske forskere er dårlig integrert på arbeidsplassen, vil det være vanskelig å få overført verdier fra norsk arbeidskultur, sier Storeng, som er medisinsk antropolog og førsteamanuensis ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo (UiO). Hun viser til en spørreundersøkelse AYF har hatt blant unge forskere om blant annet holdninger til internasjonalisering. Der svarte 30 prosent av de utenlandskfødte at arbeidsgiveren ikke legger til rette for integrering.

– Forskere lever i et internasjonalt arbeidsmarked der høy produksjon ofte verdsettes mer enn kvalitet, og de fleste som kommer til Norge, har midlertidige rekrutteringsstillinger. Med mindre de integreres ordentlig på arbeidsplassen, er det ikke sannsynlig at de vil tilegne seg norske arbeidsvaner, sier hun.

– Vil norske forskere bli påvirket til å jobbe mer?

– Det har vi ikke belegg for å si. Men kanskje de internasjonale forskerne oppfordrer oss til å få litt høyere ambisjoner og til å utvide våre internasjonale nettverk og samarbeid, sier hun.

– Gir ikke et rett bilde

Også professor Malcolm Langford ved Det juridiske fakultet ved UiO synes det er naturlig at utenlandske forskere publiserer mye.

– Norge ønsker å tiltrekke seg de beste forskerne i verden, for eksempel gjennom Senter for fremragende forskning, og fokuset på publisering har vært mye større i andre land, sier han.

Langford kommer fra Australia og har bodd i Norge i tolv år. Han er også medstifter av Forum for internasjonale forskere i Oslo (FIRO), som er en arena for diskusjon og bedre integrering av internasjonale forskere.

Langford påpeker at i fag der det publiseres mest, er det en overvekt av utlendinger. Han viser til statistikk som sier at 45 prosent innenfor matematiske og naturvitenskapelige fag i Norge er utenlandske, og innenfor teknologiske fag kommer 34 prosent fra utlandet.

– Det er forskerne innenfor dette fagfeltet som publiserer mest, uansett om man er norsk eller utenlandsk. En viktig grunn til dette er at det innen naturvitenskapelige og teknologiske fag er vanlig å publisere mange og korte artikler, gjerne med flere medforfattere. I et fag som jus eller historie, derimot, er det ikke uvanlig å jobbe med et manus i tre år. Derfor gir ikke statistikken over publisering et rett bilde av hvem som forsker mest, mener Langford.

– Nordmenn er mer effektive

Dekan Harald Holone ved HiØ sier at Colomo-Palacios skiller seg ut i miljøet med sin personlige motivasjon.

– Han er ikke pålagt å jobbe så mye, men brenner for dette.

– Tror du norske forskere vil følge etter?

– For dem som ønsker en forskerkarriere, er Ricardo en stor inspirator, og han er flink til å inkludere andre som ikke har samme kapasitet. Men det er også mange av de norske som putter inn mer tid enn de er pålagt. Skillet går ikke mellom utenlandske og norske, men mellom de som lever og ånder for forskningen, og de som primært underviser, mener han.

Professor Langford ved UiO er heller ikke sikker på om norske forskere gjør så mye mindre enn mange utenlandske.

– Utlendinger lærer raskt at klokka fire er du plutselig alene igjen på kontoret, sier Malcolm Langford. Foto: Liv Rønnaug Lilleåsen

– Alle utlendinger lærer raskt at du plutselig er alene igjen på kontoret når klokka slår fire. Men nordmenn er også veldig effektive, og dette finnes det internasjonal statistikk på. Nordmenn bruker kortere tid på lunsj, og har med seg matpakke på jobb. De fleste utlendinger som gifter seg norsk, må nok justere arbeidsrutinene og finne nye tidspunkt og måter de kan få gjort jobben på. Dessuten finner vi mange utlendinger som velger en forskerkarriere i Norge på grunn av den norske modellen, sier han.

Toppforsker fra åtte til fire?

Vincent Eijsink ved NMBU har samboer og to voksne barn.

– Fordi jeg bor og jobber på Ås, har jeg sett barna en god del. Men det er mange ting vi ikke har gjort. Det har hatt en pris. Jeg kan ikke si jeg er stolt over å ha jobba hver kveld i alle disse årene, men jeg er stolt over det jeg har fått til. Det som driver meg, er ambisjonen om å gjøre det bra, sier han.

– Kan man gjøre jobben sin mellom åtte og fire?

– Ja, i Norge kan du velge å slå deg til ro med det. Men da blir det vanskelig å nå toppen, sier han.

Men Katerini Storeng i AYF, mener det ikke finnes et klart svar på om en toppforsker kan ha en «normalarbeidsdag».

– Det vil nok variere fra fag til fag og hva man mener med begrepet «toppforsker», sier hun.

– Selv jobber jeg med internasjonale spørsmål og global helse, og i mitt fagfelt har jeg opplevd at det er forenlig å jobbe «normal» arbeidsdag og å lykkes som forsker. Jeg går hjem klokka fire hver dag for å hente barna mine i barnehagen. Men det er klart jeg jobber litt i fritida for å få alt til å gå opp.

– Kan ikke ta pause i et halvt år

Colomo-Palacios ved HiØ innrømmer gjerne at han av og til jobber utover kveldene og på fritida. Og på flyplassen. Og på flyet. Han besøker nemlig kona og sønnen nesten hver helg.

– Vanligvis får jeg jobba mye mens jeg reiser, sier Ricardo Colomo-Palacio. Foto: Erik Norrud

– Vanligvis får jeg jobba mye mens jeg reiser, sier han.

Han mener det særlig er den norske familiekulturen som har innvirkning på arbeidslivet her i Norge.

– Likestilling er bra, men du kan ikke stoppe helt å forske selv om du har foreldrepermisjon. Forskning er «take it or leave it». En kan ikke ta pause i et halvt år, en må opprettholde et minimum av aktivitet, sier han.

Han mener også at folk kan ha med seg ulike arbeidskulturer selv om de kommer fra samme land.

– Vi er forskjellige, enten vi kommer fra Italia, Spania eller Norge. Spanjolene er vel ikke akkurat sett på som et hardtarbeidende folkeslag.

– Du tar vel siesta?

Spanjolen trenger ikke å tenke seg om:

– Nei, jeg tar aldri siesta. Aldri!

Hvordan får du tid til å forske?

Lisbeth M. Brevik
Foto: UiO

LISBETH M. BREVIK, førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning og skoleforskning, Universitetet i Oslo

– Det krever prioritering! På gode dager rekker jeg å skrive noen timer sammenhengende på kafé før jeg kommer på kontoret. Det er heller ikke sjelden at jeg koser meg med kaffe og forskning mens resten av familien sover, ser på fotball eller rugby eller andre «festlige» ting.

Per Normann Andersen
Foto: HiNN

PER NORMANN ANDERSEN, førsteamanuensis i barn og unges psykiske helse, Høgskolen i Innlandet

– Jeg forsker en del på kontoret og en del hjemme eller i fred og ro på hytta. Jeg har fått tilrettelagt undervisningen, så jeg har konsentrerte undervisningsperioder, og andre perioder der jeg kan konsentrere meg om forskning over tid.

Ann Lisa Sylte
Foto: Oslomet

ANN LISA SYLTE, førsteamanuensis ved Fakultet for lærerutdanning og internasjonale studier, Oslomet

– Jeg leder en forskningsgruppe, og er også leder for et stort forskningsprosjekt med en gitt FoU-ressurs. Men skal en publisere på det nivået jeg gjør, må en bruke en del fritid, både på kvelden og av og til i helgene.

Les også: