Av Julia Loge
Publisert 7. mai 2024 kl. 16:25
Styret ved Høgskolen i Innlandet har diskutert et forslag til nye kriterier for å få tildelt forskningstid. Bakgrunnen er enkel, de har ikke lenger råd til å opprettholde den forskningstiden som hittil har vært normen for vitenskapelig ansatte.
– Vi har ikke råd til normen. Da må vi enten ta ned flatt for alle – eller gå for mer resultatbasert tilnærming, sa prorektor for forskning, Marit Sletmoen.
Alternativene da er enten å kutte litt i alles tid, eller å redusere forskningstiden for de som ikke møter visse kriterier, ifølge Sletmoen. Hun sa videre at de derfor har foreslått å basere kriteriene på publiserte artikler og innsendte forskningssøknader – fordi det i stor grad er det de måles på.
– Alternativet å videreføre dagens situasjon ligger ikke på bordet, sa Sletmoen.
Beholde dagens FoU-tid, som er 45 prosent for professorer og dosenter, 40 prosent for førsteamanuenser og 35 prosent for førstelektorer. Høyskolelektorer har 15 prosent tid til faglig utvikling.
Men for å få denne tiden, må ansatte dokumentere følgende resultater ved utgangen av en treårs-periode:
Professorer/dosenter: 3 publiserte artikler eller tilsvarende. 2 forskningssøknader til Forskningsrådet eller EU, inkludert én som leder.
Førsteamanuensis/-lektor: 2 artikler og 2 forskningssøknader til Forskningsrådet eller EU, inkludert én som leder.
Høyskolelektor: 1 artikkel og 1 søknad, men uten krav om forskningsledelse eller hvor søknaden sendes.
Alle ansattrepresentantene i styret tok ordet og kritiserte forslaget, som innebærer at vitenskapelig ansatte som ikke produserer tilstrekkelig mange artikler og forskningssøknader innenfor en treårsperide, vil få mindre forskningstid.
– Forskningstid har aldri vært en individuell rett, men oppleves nok som det, sa HR-direktør Lar Petter Mathisrud da han presenterte forslaget.
– Hvis man får lønn av skattebetalerne for å forske, og går i år etter år uten å forske, så er det legitimt at man får redusert forskningstid, innledet Knut Olav Skarsaune (representant for undervisnings-, forsknings- og formidlingsansatte), før han gikk videre til å kritisere forslaget.
Han anbefalte å måle vitenskapelig produksjon i publiseringspoeng heller enn enkeltartikler, for å unngå å inndra forskningstid fra forskere som publiserer i prestisjefulle tidsskrift, men ikke hvert år.
Skarsaune pekte også på at kravet om antall forskningssøknader kan gi mening i enkelte fagmiljøer som har mange søkemuligheter, mens det vil føre til mye bortkastet tid for fagmiljøer som kun kan søke i åpne utlysninger der svært få får tilslag. Skarsaune foreslo å heller enten la forskningssøknader erstatte artikler, eller ta det inn som alternative faglige aktiviteter som også kan gi uttelling.
Til sist kritiserte han at målet om å lage like krav på tvers av fakultetene hadde blitt så viktig at det ble en rammebetingelse på linje med kravet om økonomisk innsparing.
– Hvis vi insisterer på en arbeidstidsordning som er lik overalt, så tvinger vi fakultetene til å ha samme forretningsmodell. Det vil gå galt for noen av dem, sa Skarsaune.
Marte Monsen, også representant for undervisnings-, forsknings- og formidlingsansatte, fulgte opp med at forslaget de fikk presentert ikke reflekterte verken tidligere diskusjon i styret, fakultetene eller styringssignalene fra Kunnskapsdepartementet, og at det bruker altfor harde midler.
I likhet med Skarsaune trakk hun fram at søknadskravet ikke kan være likt for alle fagmiljøene.
– Vi får ikke flere søknader gjennom ved å sende flest mulig søknader. Vi har fagmiljøer hos oss som er altfor små til å nå opp i det hele tatt i sånne typer prosjekter, sa hun og viste til egen erfaring med å sitte i paneler som vurderer søknader.
Monsen reagerte også på at eksternfinansiert undervisning skal hente tid fra forskningstiden, og fortalte at hun har brukt 400 timer i fjor på eksternfinansiert undervisning, som da ville ha kostet henne 200 forskningstimer.
Til sist sa Monsen også at forslaget har kommet overraskende på mange og at det er viktig med en ordentlig prosess heller enn å insistere på å vedta forslaget på neste møte.
Forslaget ble først lagt fram som en vedtakssak, men ble omgjort til diskusjonssak etter et møte med fagforeningene. I den opprinnelige planen skulle endringene iverksettes allerede høsten 2024.
Bent Sofus Tranøy, representant for undervisnings-, forsknings- og formidlingsansatte, mente at kravene har blitt for tydelige, på bekostning av nærmeste leders muligheter til å følge opp og styre. Han fikk også støtte fra de teknisk-administratives representant, Morten Lommerud Amundsen, i at normen om 5 prosent administrasjonstid er for lite.
Barbara Zimmermann, representant for undervisinings-, forsknings- og formidlingsansatte, var én av flere som påpekte at det er uheldig at ekstern finansiering bare gir rett til forskningstid innenfor den avsatte normen, blant annet fordi det da kan være vanskelig å argumentere i søknaden for at man trenger forskningsmidler.
Styreleder Maren Kyllingstad roste styremedlemmene for gode refleksjoner og innrømmet at prinsippene var blitt for rigide. Hun anbefalte å imøtekomme forslagene om å heller vekte med publiseringspoeng, og at søknadskravet ikke kan være likt for alle.
– Her må man være mindre prinsipiell og mer fleksibel for å nå målet om endring, sa Kyllingstad.
Hun sa også at det er viktigere å være godt forankret enn å forsere prosessen, og at styret dermed tåler om vedtaket må vente ytterligere ett møte.
– Vi må bruke den tida vi trenger, men ikke for lang tid, advarte rektor Peer Jacob Svenkerud.
