Av Julia Loge
Publisert 2. mai 2023 kl. 15:55
På vei til bilen en mandagsmorgen i desember 2021 innså Tord Talmo at han jobbet for mye. Et koronautbrudd hadde stoppet ham fra å reise på en konferanse, men selv om han sparte inn de tre dagene, var uken så stappfull av andre ting at han likevel ikke kom til å rekke alt innen fredag.
– Jeg sendte melding til en kollega der jeg skrev: «Jeg må jobbe i helgen denne uka også.» Det var en av de første gangene jeg tenkte at «jeg jobber for mye, jeg har for mye å gjøre, jeg må begynne å fjerne noe».
– Nei, men jeg jobber med det, selv om jeg ikke klarte å si nei til å sitte et år til i håndballstyret. Jeg har ikke søkt på noen nye EU-prosjekter i år, det er første gang på mange år. Men nå nærmer det seg slutten med andre prosjekter, og da må informasjon ut. Så starten av 2023 har vært veldig tøff, og ikke nødvendigvis bare gledesfylt. Når det blir så mye i perioder, føles det mer som jobb enn som fritid.
– Ja, når det blir lange dager og mye kveldsarbeid.
– Det startet egentlig da jeg jobbet på Høgskolen i Sør-Trøndelag. Vi hadde en rektor som utvidet ordinær undervisningstid fra 16.00 til 16.15. Nå er standarden at vi foreleser til 17 og 18. Det er jo ikke sånn vi vil ha det, vi vil ha muligheten til å utføre kjerneoppgavene våre innenfor en regulert arbeidsdag.
– Det henger sammen. NTNU har kuttet mye i administrasjon, og det har ført til at oppgavene mine, som vitenskapelig tilsatt, har blitt flere og tilnærmet umulig å gjøre innenfor arbeidstiden. Arbeidstidskampanjen handler om at vi må være i stand til å gjøre de oppgavene vi er satt til å gjøre. Det blir en vane og en kultur for at man kan være lenge på kontoret, bruke litt helger og kvelder. For oss som er i stillinger som er delt mellom forskning og undervisning, blir ofte de faste oppgavene – administrasjon, forelesninger og møter – gjort i arbeidstiden, og så blir forskning eller utviklingsarbeid gjort på kveldstid eller i helgen. Det er det som er det problematiske – at problemet er så sammensatt.
– Ifølge tallene oppgir vi at vi jobber 46 timer i uken i snitt. I perioder er det veldig, veldig mye å gjøre, i andre perioder er det roligere. Jeg tør ikke å si hvor mye jeg har jobbet, inkludert reisetid, frem til utgangen av mars i år. Det vil jeg ikke ha på trykk.
– Ja, det kan man godt gjøre. Problemet er at det har ikke noe å si. For uansett hvor mye du dokumenterer timer og overtidsarbeid, så har du ikke muligheten til verken å få overtidsbetalt eller få avspasert.
– For det første, banalt nok, så har du rett og slett ikke tid, og du kan ikke ta deg fri når du har pålagte oppgaver. Det er også litt kulturelt betinget. Det er en tradisjon for at man jobber mye, og at det er en del av den identiteten du har som vitenskapelig tilsatt: Du liker å jobbe mye. Jeg synes det er like gøy å skrive på en artikkel som å se på Lindmo på fredagskvelden.
Jeg synes det er like gøy å skrive på en artikkel som å se på Lindmo på fredagskvelden.
– Det reelle problemet er at i NIFUs tidsbruksundersøkelse sier 76 prosent at de bruker mer av fritiden sin enn ønskelig på jobben. Selv om vi utdanner oss til noe vi liker å jobbe med, er det fortsatt en jobb, som bør være regulert og mulig å gjøre innenfor den tiden du får betalt for. Vi skal aldri nekte noen å bruke mye tid på jobben sin eller tenke at det man driver med, er gøy. Problemet er at selv om jeg kan jobbe mye, så har ikke alle kollegaene mine den samme muligheten. Da blir de hengende etter i karriereutvikling og sannsynligvis i lønnsutvikling også. Over tid er det et enda større problem, fordi vi stadig hever listen for hva som kreves. Hvis det er sånn at alle hele tiden gjør litt mer, blir det vanskeligere og vanskeligere å få det karriereløftet, eller det nye trinnet i karrierestigen. Det er et problem for alle som jobber her allerede, og særlig for de unge som kommer etter oss.
– Jeg hadde ikke lyst på det spørsmålet. På landsrådet i Forskerforbundet sa jeg: «Velkommen til AA, Anonyme Akademikere, jeg heter Tord, og jeg jobber for mye.» Vi som jobber for mye, er åpenbart en del av problemet. Forskerforbundet er ikke en del av problemet ved å påpeke fakta og si at vi ikke ønsker at det skal være sånn. Tvert imot, jeg synes det er viktig at vi prater om det.
– Jeg mener ikke det. Du skal ha betalt for jobben du gjør, men det største problemet for min del er at man får ikke gjort jobben sin på en god måte. Man må saldere et eller annet, skofte unna noe eller gjøre noe godt nok i stedet for veldig bra, for å få tid til å gjøre det man ønsker å gjøre. Jeg tror ikke løsningen er mer lønn, det gjør ikke noe med kjernen i problemet.
– Jo, men samtidig blir vi påvirket av andre ting. Ved NTNU har vi en strategi som sier at vi skal være internasjonalt fremragende. Når vi får høre at det er utopisk å tro at vi greier å konkurrere på internasjonalt nivå hvis vi skal jobbe 37,5 timer i uken, så setter det en del premisser.
– Ledelsen uttaler den type ting, og når de blir forelagt tallene for hvor mye det jobbes, så trekker de litt på skuldrene og sier at «våre ansatte vil jobbe så mye».
– Jeg tror det er vanskelig, og heller ikke ønskelig, at en arbeidsgiver for eksempel skal gå inn og fortelle meg eller andre at «nå jobber du for mye, så nå må vi ta fra deg fire veiledningsoppdrag, slik at du faktisk får normal arbeidstid». Det er noe av problemet, at vi ikke har lyst til å slippe noe av det vi driver med.
Les også:
