Av Aksel Kjær Vidnes (tekst og foto)
Publisert 12. oktober 2020 kl. 08:01
Den lave høstsolen faller skrått gjennom vinduene på rom 2A11 i Bioteknologibygget på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Klokken nærmer seg kvart over seks på ettermiddagen, og studentene gjør seg klare til å gjennomgå laboratorieøvelser i organisk kjemi. Undervisningen skal holde på helt til klokken ti.
– Jeg er kjempebekymra for å få smitte på universitetet, for da ryker hele undervisningstilbudet på de eksperimentelle fagene våre. Det er noe vi for enhver pris vil unngå, og vi strekker oss heller litt lenger, forteller kursleder Anne Gravdahl. Hun har ansvaret for laboratoriekurset i organisk kjemi, og for at studentene kan gjennomføre øvelsene trygt. Der det alltid har gjeldt å holde kjemikalier unna sårbar hud og ømfintlige øyne, har koronapandemien ført til enda et nivå av sikkerhet. For å kunne gjennomføre kursene med smittesikker avstand, må antallet studenter på hvert parti halveres. For å få tid og plass til at alle skal få fysisk undervisning, må undervisning spres over større deler av døgnet.
– I høst har vi lagt opp til undervisning til 21 på mandager og til 22 på tirsdag og onsdag, med undervisning fra 8 om morgenen, forteller Gravdahl.
Koronapandemien førte i vår til stengte undervisningsbygg og heldigitale studier. Da høstsemesteret startet, var det få som ønsket en slik ekstrem løsning. Problemet for mange fag er at smittefaren og avstandsbegrensningene gjør at de ikke kan gjennomføres på tradisjonelt vis. Særlig undervisning som krever fysisk aktivitet, som laboratoriekurs, men også store forelesninger er vanskeligere å gjennomføre. Universitetene får kun ha 200 personer samlet på ett sted samtidig. Med en meter imellom er det ikke mange forelesningssalene som håndterer store kull. Flere fagmiljøer Forskerforum har vært i kontakt med forteller om problemer med å gjennomføre undervisningen uten at det går ut over normalarbeidsdagen.
På Senter for utviklings- og miljøstudier ved Universitetet i Oslo (UiO) er utfordringen at den store andelen internasjonale studenter ikke får komme til Norge på grunn av pandemien. Med studenter i nær sagt alle tidssoner må også den digitale undervisningen tilpasses.
– Vi har studenter fra østkysten av Australia til vestkysten av USA og Mexico. Det er maksimalt spenn, forteller undervisningsleder Kristian Bjørkdahl.
For at de internasjonale studentene skal få seminarundervisning, har de opprettet tre digitale, tidssoneinndelte grupper. Det innebærer at det undervises fra morgen til kveld.
– Vi må prøve å gjennomføre det på tidspunkter som ikke er helt horrible for alle parter. Den tidligste gruppa begynner tidligere enn vi noen gang har hatt undervisning, og den seneste gruppa holder på til etter vanlig arbeidsdag.
Det er voldsomt tungt å drive undervisning nå.
Kristian Bjørkdahl, undervisningsleder
For å klare å gjennomføre det, har SUM ansatt ekstra læringsassistenter, som sørger for at studentene går gjennom oppgaver og diskusjonspunkter.
– Uten dem hadde det ikke gått. Jeg føler det funker, men man kjenner jo trykket. Det er voldsomt tungt å drive undervisning nå, sier Bjørkdahl.
UiO opplyser at det generelt ikke er mer kveldsundervisning på universitetet nå enn i fjor. Bjørkdahl er en av de som like fullt opplever at det blir mye kveldsarbeid selv om han ikke står foran studentene på kveldene selv. Siden studiet kombinerer fysisk og digital undervisning, må han produsere og redigere digitalt innhold. Det tar av kveldene.
– Hvis jeg skal være ærlig, må jeg si at vi jobber dag og natt. I hvert fall til sent på kveld. Jeg opplever det som litt ekstremt, sier han.
Hvor lenge skal dette vare? Koronasituasjonen har ingen fastsatt utløpsdato, og smittevernsbegrensningene vil prege universitetene og høyskolene i lang tid fremover. Tord Mjøsund Talmo, nestleder i Forskerforbundet ved NTNU, frykter at koronasituasjonen skal føre til mer kveldsundervisning og at det igjen skal føre til ytterligere normalisering av ugunstige arbeidstider.
– Studentene må få mindre repetisjon på laboratoriet, men samtidig blir de mer selvstendige fordi de må jobbe mer alene, sier Anne Gravdahl. Foto: Aksel Kjær Vidnes
– Hvis man først gir lillefingeren, er jeg redd vi blir pålagt mer kveldsundervisning, sier Talmo.
Han husker da han begynte på Høgskolen i Sør-Trøndelag for 17 år siden. Da hadde han 28–30 studenter i undervisningsrommet.
– I dag tar vi inn 65 studenter, mens ressursene er akkurat de samme. Det er dobbelt så mange studenter som jeg må veilede og godkjenne øvingene til. Det har bare kommet av seg selv på et vis, så nå opplever vi det som mer normalt. Det er litt det samme vi kan oppleve med kveldsundervisning. For å få romkabalen til å gå opp, må vi legge en viss andel av undervisningen til etter klokken fem. Nå legges ti prosent av undervisningen til kvelden. Om to–tre år vil det være enda større press når vi skal samle campus på Gløshaugen. Jeg er redd for at det snikes inn en idé i akademia om at det er tradisjon å undervise på kvelden, sier Talmo.
Ryker først kveldene, kan fort helgene gå med i dragsuget, tror han.
– Det er det neste, hvis man åpner opp for å undervise på kvelden. Det er sikkert noen som heller vil forelese på lørdager enn tirsdag kveld. Da nærmer vi oss seksdagersuke igjen, og det er det ingen som vil.
I likhet med UiO opplyser NTNU til Forskerforum at det generelt ikke er mer kveldsundervisning dette semesteret enn før. Romkabalen er mye strengere fulgt opp for å sikre maksimal utnyttelse. Mye løses gjennom nettundervisning, og den kan også føre til kveldsarbeid, er Elisabeth Egholm Jacobsens erfaring. Hun er førsteamanuensis ved Institutt for kjemi og opplever at koronasituasjonen fører til lange dager i auditoriet. Ikke fordi hun har fysisk undervisning så sent, men fordi hun må spille inn forelesningsvideoer til nettundervisningen i organisk kjemi som skal foregå på dagtid.
– Det vi driver med er veldig visuelt, så det er vanskelig å holde forelesninger uten tavle. Jeg har bedt om få et auditorium til studentene mine, men jeg fikk ikke plass og måtte gjøre det digitalt.
Siden forelesningssalene er fullbooket hele dagen, må hun ta kveldene til hjelp. Sist kom hun seg ut døra på Gløshaugen ti minutter over midnatt.
– Jeg hadde booket et auditorium fra klokken seks på mandag. Jeg var der til klokken ti og spilte inn fem filmer, og så måtte jeg laste dem opp, redigere dem og navngi dem riktig. Det er ikke supervanskelig, men det tar tid.
Det vanskelige er å forelese uten studentene til stede.
– Det er null kommunikasjon, så både studentene og jeg har forstått hvor viktige de fysiske forelesningene er, sier Jacobsen.
Når vi snakker med henne, er hun ferdig med fjerde uke med slike kveldsinnspillinger. Det er ti uker med undervisning igjen. For henne er de lange dagene bare en del av pakka ved å jobbe ved et universitet. Men hun merker at omgivelsene reagerer på det.
– Barna mine er vant til at jeg jobber mye. Men jeg har en kjæreste også, og han syns jo jeg jobber altfor mye. Man blir litt asosial. Men så har jeg også mye energi. Jeg tror det handler om at vi bare jobber med positive ting. Jeg har venner som jobber på sykehuset med kreft og elendighet. De sliter nok mer. Vi jobber med ungdom som er på vei ut i livet, og det er så givende.
På laboratoriet på NMBU er studentene i full gang med øvelsene sine. I dyp konsentrasjon står de på rekke og rad ved avtrekksskapene og blander kjemikalier. Mellom dem er pleksiglassruter for å gi dem nødvendig smittevern, og alle har på seg spesiallagde visirer.
Oskar Nordberg er student i matvitenskap. Han får en lang dag.
– Jeg har time fra klokken ti til tolv og så lab fra klokken seks. Men siden jeg bor i Oslo, kan jeg ikke dra hjemom i mellomtiden.
Hvis labundervisningen varer helt til ti, er han ikke hjemme før halv tolv på natten.
Frida Høsøien Haugen er masterstudent og ansatt som ingeniør og hjelpelærer på labkurset. Tidligere i dag har hun vært på en annen jobb i Vitenparken fra åtte til halv to, før hun dro hjem for å følge Zoom-forelesninger.
– Det har gått i ett i dag. Det går helt greit, men jeg er glad for at det ikke er sånn hver dag, sier hun.
For kursleder Anne Gravdahl har det vært avgjørende at undervisningspersonalet får vakter som følger arbeidsmiljølovens hvilebestemmelser.
– Jeg har lagt en vaktplan som gjør at vi ikke bryter arbeidstidsbestemmelsene, og vi har ansatt to ekstra ingeniører for å få det til å gå opp. Men det koster mye penger, og studentene kan risikere å ha en forelesning klokken åtte om morgenen og lab til ti om kvelden. For dem kan det bli tøft.
Neste semester vet hun ikke hvordan de skal løse det.
– Vi får et kjempeproblem. Til våren er det 560 studenter totalt som skal ha kjemiundervisning etter at regjeringen bevilget nye studieplasser til NMBU.
Dekan på Fakultet for kjemi, bioteknologi og matvitenskap, Ågot Aakra, bekrefter utfordringen.
– Det er kjemi som er flaskehalsen hos oss. Vi har et gitt antall undervisningslaboratorier, og vi har ansvar for det største kjemiemnet i hele landet. Nå vet jeg ikke nøyaktig hvor mange som vil delta til våren, men det blir praktisk veldig vanskelig å gjennomføre. Vi ser ikke helt for oss hvordan vi skal få det til, men vi jobber med det ut over høsten.
– Så kveldsarbeidet vil fortsette?
– Ja, vi må nok legge opp til det til våren for at studentene skal få den obligatoriske undervisningen. Laboratorie- og gruppeundervisning til klokken seks er ganske normalt hos oss. At vi nå i høst underviser til ti, er en uønsket spesialsituasjon som følge av pandemien. Det er ikke optimalt i det hele tatt. Når enmetersregelen ikke gjelder lenger, vil vi forhåpentligvis kunne gå tilbake til normal arbeidstid, sier Aakra.
Men finnes det egentlig normalarbeidstid i akademia? I 2018 avdekket en tidsbruksundersøkelse fra NIFU at vitenskapelig ansatte arbeider mye mer enn normalarbeidsdagen på 37,5 timer. Professorer og førsteamanuensiser rapporterer om 49- og 45-timers arbeidsuker. Likevel utelukker ikke undersøkelsen at respondentene underrapporterte antall timer, for flere oppga at de ikke regnet med oppgaver de gjør på fritiden.
Kristian Bjørkdahl på UiO forteller at han ofte kan jobbe 12 timer i døgnet. Det gjør ikke ham så mye, så lenge han har en fleksibilitet til å jobbe når det passer ham selv. Hadde han vært nødt til å undervise fast på kveldstid, hadde det vært en helt annen sak.
– Jeg har små barn, så tiden fra halv fem til halv åtte er ganske dyrebar. Det er mer regelen enn unntaket at jeg jobber etter at de har lagt seg. Men hvis det ble en generell åpning for mer kveldsundervisning, ville jeg strittet imot med alt jeg har. Det ville vært en horribel løsning. Hvis man er i min livssituasjon, er det på grensen til umulig. Jeg hadde ikke gjort det. Jeg hadde ikke giddet.
Elisabeth Egholm Jacobsen på NTNU tror ikke det blir så mye forskjell på arbeidstrykket uansett hva som skjer, for folk jobber så hardt uansett.
– Vi står jo på lell. Dette er ikke noe nytt.
Hun skulle imidlertid ønske seg at ledelsen var litt tydeligere på at de setter pris på innsatsen.
– Jeg syns ikke sjefene bryr seg så mye om hva vi gjør eller ikke gjør. De ser bare at jobben blir gjort. Det er ikke noe støtte å få. De forventer bare at vi står på huet for dem. Men de står sikker på huet de også, ler hun.
Prorektor for utdanning på NTNU Marit Reitan tror universitetet aldri kan unngå kveldsundervisning fullstendig.
– Det er mange hensyn i folks liv som tilsier at det er en fordel at undervisning er på dagtid, men et visst omfang av kveldsundervisning vil det alltid være for å få kollisjonsfrihet. Det er veldig mange studenter som skal ha samme emne.
Om kollisjonsfrihet er vanskelig i dag, er det et spørsmål om det blir lettere i fremtiden. Som Tord Mjøsund Talmo peker på skal NTNUs campuser samles på Gløshaugen. I tillegg er det blitt en politisk prioritering at universitetene skal bidra mer til livslang læring for arbeidslivet. I fjor foreslo Markussen-utvalget i NOU-en «Lærekraftig utvikling» at universitetene skal tilby kortere kurs for folk som allerede er i arbeid.
– Det tetner seg til i akademia. Det er flere og flere som tar utdanning, og byggene er like store, sier Talmo.
Det bekymrer også Reitan.
– Det er vanskelig å spå hvordan økt behov i fremtiden vil slå ut. Økt fokus på livslang læring, større studentkull og større etterspørsel etter utdanning er faktorer som kan bidra til at det er viktig å utnytte arealene på campus. Men hva slags konsekvenser det vil ha for omfanget på kveldsundervisning kan ikke jeg spekulere i, sier Marit Reitan.
På laboratoriet på NMBU begynner økten å gå mot slutten. Natta er svart, og en vekter kikker innom bygget. Det er tomt, bortsett fra i rom 2A11.
Anne Gravdahl smiler litt matt. Det er verken kurset eller tidspunktet som tar på.
– Jeg syns det bare er fryktelig slitsomt med dette visiret, ler hun. – Jeg har to kurs på rappen, og det blir litt tungt med sånn trykk i panna i åtte timer. Men jeg blir ikke sliten av å ha lab-kurs, legger hun til. – Det syns jeg er hyggelig. Det er kjempegøy.
Les også: