Kjære faste ansatte – ikke spør om stipendiaten virkelig skal ta seg tid til ferie
LUKK

Kjære faste ansatte – ikke spør om stipendiaten virkelig skal ta seg tid til ferie

Av Mari Lund Eide, stipendiat ved Universitetet i Bergen

Publisert 20. desember 2022 kl. 12:43

Hvis du som fast ansatt synes det er merkelig at stipendiater tar ferie, bør du lese videre. Hvis du som stipendiat trenger å bli påminnet om hvorfor du med god samvittighet skal ta ferie, bør du også lese videre, skriver Mari Lund Eide.

Det var i sommer, rett etter at jeg var tilbake fra tre ukers ferie, at jeg fikk dette spørsmålet fra en fast ansatt for første gang: javel ja, tar stipendiater ferie, altså? Jeg ble ganske perpleks og svarte prøvende: ja?  

– Nå har jeg fått tid til å tenke over saken, og svarer bestemt: ja, det er klart vi tar ferie!, skriver Mari Lund Eide.

Jeg satt igjen med en merkelig følelse etter denne korte samtalen, en blanding mellom dårlig samvittighet og forvirring: Burde jeg ha tatt så lang ferie? Hva med avhandlingen? Men jeg trenger jo ferie, eller? 

Når vi nå går vi inn mot juleferie har spørsmålet kommet opp igjen – også denne gangen fra flere faste ansatte. Men nå har jeg fått tid til å tenke over saken, og svarer bestemt: ja, det er klart vi tar ferie!  

Hvis du som fast ansatt synes det er merkelig at stipendiater tar ferie, bør du lese videre. Hvis du som stipendiat trenger å bli påminnet om hvorfor du med god samvittighet skal ta ferie, bør du også lese videre.  

Éntimersdagen: Slik lykkes du som forsker
Etterpå kan du lese denne:
Éntimersdagen: Slik lykkes du som forsker

Hold oversikt over hvor mye du jobber 

Jeg vet ikke hvorfor enkelte faste ansatte er overrasket over at stipendiater tar ferie på lik linje med andre arbeidstakere. Er det fordi de ser på oss som studenter, eller noe midt mellom student og ansatt? Eller fordi at stipendiatløpet for dem var noe helt annet enn det er i dag? En rask kikk på arbeidsbestemmelsene for stipendiater kan gi både faste ansatte og stipendiater selv svar på hvordan vi som gruppe skal forholde oss til både arbeidstid og ferie: stipendiater har, som andre arbeidstakere i Norge, en arbeidstid på 37,5 timer per uke, og ferie etter gjeldende lov og regelverk. Vi har dermed både rett og plikt til å ta ut en bestemt mengde betalt ferie i løpet av et arbeidsår. Personlig har jeg tatt ut all ferie i år, og er i skrivende stund på min tjueførste feriedag av totalt tjuefem dager i 2022. 

Det er ikke like lett å vite hvor mye fri man egentlig har krav på i et yrke hvor vi ikke stempler inn og ut av en tidsbank på samme måte som andre yrker med mer rigide arbeidstider. Og forstå meg rett, jeg elsker friheten og fleksibiliteten som kommer med stipendiatlivet, det er derfor jeg, som så mange andre, har søkt meg til akademia.  

Men med uklare grenser mister man også fort oversikt over hvor mye man faktisk har jobbet i løpet av en måned eller et år. Og avhandlingen er jo alltid der, det er lett å sitte med en følelse av at du ‘burde jobbe med den’ selv når du med god samvittighet kunne tatt fri.  

I løpet av det siste året har jeg derfor prøvd å holde oversikt over hvor mye jeg faktisk jobber. Et grep jeg gjør, er å alltid holde pliktarbeidsplanen min oppdatert, slik at jeg ser at de tilmålte timene under undervisning og administrasjon faktisk utgjør de 25 eller 10 prosentene de skal – og ikke mer. Jeg prøver også å holde oversikt over antall timer brukt på seminarer eller konferanser hvor arbeidsdagen strekkes ut, eller reisetid som spiser av både morgener og kvelder. Excel-arket er min sjef, og det kan være godt å konsultere sjefen dersom jeg er i tvil om jeg skal ta meg tid til en feriedag. Jeg har som regel beviset svart på hvitt i Excel-arket om at jeg har jobbet nok (og vel så det) til å ta en fridag i ny og ne. 

Vellykkede akademikere jobber mer enn 37,5 timer. Eller? 

Men selv om jeg tar grep i arbeidshverdagen ved å logge arbeidstimene mine, skal det godt gjøres å ikke bli påvirket av arbeidskulturen jeg er en del av. Jeg snakker ofte om viktigheten av å opprettholde en sunn balanse mellom arbeid og fritid med andre stipendiater, og de fleste virker å ha et pragmatisk forhold til hvor mye de jobber. Likevel føler mange av oss på en forventning om å jobbe mye. For akademia preges av konkurranse, måling og telling, og de som gjør det godt, løftes frem av andre. Hvert år publiseres blant en liste over hvilke forskere som har sanket flest publiseringspoeng gjennom året.  

I fjorårets oversikt kunne vi lese om NTNU-forskeren Filippo Berto som har vært på publiseringstoppen i Norge i flere år. Han uttalte seg om sitt syn på å ta ferie som akademiker «– Men det er klart at hvis du vil bygge deg opp en CV, er ikke syv timer om dagen nok. Noen ganger må du bruker netter og helger. Noen år kan du ikke ta ferie. Selv har jeg ikke tatt ferie de siste tre årene. Den eneste «ferien» jeg har hatt er når jeg har hatt litt fri etter forskningskonferanser.» Selv om Berto anerkjenner at det ikke forventes at han skal jobbe mer enn syv timer hver dag, er den implisitte beskjeden i utsagnet hans: «men det må du hvis du skal bli noe». Jeg ble helt perpleks da jeg leste dette, og tenkte: hvordan orker du? 

En beslektet retorikk frontes i en nyhetssak om norsk arbeidskultur i akademia, hvor blant annet professor Vincent Eijsink ved NMBU tilsynelatende ikke ser noen grunn til å gå hjem klokken fire med mindre man har barn. Han sammenligner dessuten akademia med toppidrett: jo flere timer du dedikerer til jobben som forsker, jo bedre blir du. Og jeg er ikke helt uenig med ham: du må faktisk være villig til å legge ned en anselig mengde arbeid for å fullføre en doktorgrad, og i perioder jobber du definitivt mer enn andre for å nå et konkret mål.  

Men jeg er svært kritisk til at meritterte forskere så til de grader fronter en argumentasjon hvis premiss er at du ofre fritiden din for å lykkes som akademiker. Det må være mulig å utføre jobben som akademiker innenfor de juridiske rammene som våre arbeidsbestemmelser bygger på, og da skal man faktisk kunne jobbe for eksempel åtte til fire uten å gå rundt å tenke at man egentlig burde ha ofret både fritid og ferie. 

Derfor tar jeg et bevisst valg om å oppsøke andre meritterte forskere som er fanebærere for helt andre holdninger, og som viser at en sunn balanse mellom arbeid og fritid ikke er ensbetydende med å gjøre det dårlig som akademiker. Personlig ser jeg ofte til min kollega ved det humanistiske fakultet på Universitetet i Bergen, Jill Walker Rettberg, som minner oss på at jobben som akademiker faktisk kan utføres utmerket innenfor normal arbeidstid. Rettberg har uttalt at det er skadelig å dyrke ideen om at man ikke kan være en god forsker uten å forsake andre områder av livet, og at det er ikke 70-80 timers arbeidsuker som nødvendigvis gjør folk til gode forskere. Vi trenger mange andre forskere også. Jeg leser Rettbergs imponerende CV i lys av slike uttalelser, og kjenner at det er godt å vite at det finnes mange måter å være akademiker på, du ikke passivt akseptere premisset om at det er de virkelig lidenskapelige som blir igjen på kontoret etter klokken fire, vi andre går bare hjem og driver dank. 

Ta ferie med god samvittighet 

I skrivende stund har jeg tatt ferie, for jeg sparte noen dager til juletider. Men her sitter jeg altså, og skriver en kronikk om å ta ferie – i ferien, så det neste jeg skal gjøre er å logge av mail, og Netflix, og konsumere noe middelmådig juleunderholdning i håp om at den litt overarbeidede stipendiathjernen min kan hvile litt i dagene som kommer. Alt dette skal jeg gjøre med god samvittighet, og jeg anbefaler det samme til alle som leser dette innlegget. 

Så kjære faste ansatte, du som har en trygg kontrakt, forutsigbarhet, muligheten til å råde over din egen fremtid – og ikke minst tid. Ikke spør om stipendiatene virkelig skal ta seg tid til ferie. Det er ikke slik at vi blir bedre stipendiater, forskere, eller undervisere av å jobbe hele døgnet, eller aldri ta ferie. Tro meg, vi tenker på avhandlingen døgnet rundt, og trenger en pause vi også. 

Om noe, vil jeg hevde at det nettopp er meningsfylte aktiviteter og relasjoner som jeg bruker tid på utenom jobb, både i hverdagen og i ferier, som gjør at jeg kan arbeide lystbetont og effektiv de timene jeg tilbringer på jobb. For å fortsette sammenligningen mellom akademikeren og toppidrettsutøveren kan jeg, som tidligere idrettsutøver, bekrefte at restitusjon mellom øktene er like viktig som treningen du legger ned i idrettshallen. For mye trening uten riktig og effektiv restitusjon leder som kjent til belastningsskader. Min restitusjon er å traske i fjellet i sommerferiene mine og slappe av med halvgod underholdning i juleferiene mine. Det får heller være at jeg aldri havner på publiseringstoppen. 

Så kjære stipendiat, ta vare på deg selv og nyt ferien. Og neste gang du får spørsmålet om du virkelig skal ta deg tid til ferie, så svar ja, selvfølgelig skal jeg ta ferie, det har jeg både rett, plikt, og lyst til. Du kan gjerne lenke til denne kronikken, eller denne artikkelen fra OsloMet som bekrefter at ferie, det er bra for oss, det. 

God jul. 

  • Les også: