Forsker møter formidler: Seks råd for bedre samarbeid
LUKK

Forsker møter formidler: Seks råd for bedre samarbeid

Av Mari Lund Eide, ph.d.-stipendiat ved Universitetet i Bergen og tidligere kommunikasjonsrådgiver

Publisert 30. juni 2022

Ansvaret for forskningsformidling ligger ikke kun hos forskerne eller kommunikasjonsrådgiverne, men i møtene mellom dem, skriver Mari Lund Eide. Hun gir seks råd for å styrke samarbeidet.

Da jeg begynte som stipendiat i fjor høst, la jeg bak meg tre år som kommunikasjonsrådgiver. I to av dem jobbet jeg spesifikt med å støtte forskere i sitt formidlingsarbeid. Etter overgangen til akademia – og til andre siden av bordet – har jeg gjort meg flere tanker om hvordan forskere og kommunikasjonsrådgivere kan samarbeide bedre.

1. Vis forståelse for ulike arbeidsdager

Annonse

Det er viktig å huske på at arbeidshverdagen til forskere og kommunikasjonsfolk er ganske ulik, både når det gjelder innhold og tempo. Mens kommunikasjonsrådgivere ofte opererer med korte frister, jobber forskere som regel med mer langsiktige prosjekter. Mens forskere har det privilegiet å kunne fordype seg i ett tema over lengre tid, må kommunikasjonsfolk forholde seg til mange ulike forskningsfelt samtidig – og ikke alle er like lette å sette seg inn i.

I løpet av en helt ordinær dag som festivalsjef for Forskningsdagene, løp jeg mellom møter om forskning på dypvannsfisker til samarbeidsprosjekter om velferdsteknologi. På slutten av dagen skulle jeg kanskje gi råd til noen som skrev på en kronikk innen barnevernsforskning.

Alle disse forskerne trengte hjelp til å formidle på en god måte, og for å kunne hjelpe dem måtte jeg vite noe om forskningen og forskningsfeltet deres. Men det var ikke alltid lett å forstå hva prosjektene deres egentlig handlet om eller hva de egentlig forsket på. Med andre ord var det ikke alltid at den første runden med rådgivning og diskusjon traff blink.

Dessuten hadde jeg ikke et hav av tid til å sette meg inn i ulike felt eller lese meg grundig opp på ulike prosjekter som en del av møteforberedelsene mine.

2. Begge parter må dra «formidlingslasset»

Respekt for arbeidshverdagens særegenheter og tidsbruk går selvfølgelig begge veier. Kommunikasjonsfolk på sin side må huske på at å sitte bak en lukket dør i fred og ro og ‘kun forske’ helt uavbrutt faktisk er det forskere skal bruke mesteparten av tiden sin på, og at formidling faktisk ikke har så høy status i alle miljø. Dessuten skal også forskere sjonglere mange og krevende arbeidsoppgaver i løpet av en uke. Derfor kan det godt hende at vi må si ‘nei’ av og til når en e-post med en formidlingsforespørsel fra kommunikasjonsavdelingen tikker inn – det passer bare ikke (men det betyr ikke at vi ikke sier ja en annen gang).

Samtidig bør forskere ikke forvente at kommunikasjonsrådgiverne vi samarbeider med slipper alt de har i hendene når vi tar initiativ til et arrangement eller en kronikk. Det kan godt hende vedkommende prøver å finne tid til ti møter med andre forskere den uken. I teorien kan én kommunikasjonsrådgiver være kontaktperson for flere hundre forskere ved et fakultet.

Derfor bør forskere bruke tiden til kommunikasjonsrådgivere på en smart måte. Det er lettere å gi råd til forskere som har tenkt over hvilke mål de egentlig har med formidlingsarbeidet sitt, hvem de ønsker å nå ut til, og hvilke plattformer de ønsker å være til stede på. Disse forskerne forventer ikke en genial løsning eller gryteklar oppskrift etter ett møte, men har en innstilling om at formidlingsarbeid er et samarbeid hvor både forsker og kommunikasjonsrådgiver må dra sin del av lasset over tid.

3. Snakk om formidlingspreferanser

Da jeg jobbet som kommunikasjonsrådgiver, uttrykte vi ofte frustrasjon over at «forskerne ikke tok mer kontakt», og ikke benyttet seg av den infrastrukturen som fantes for å formidle forskning – ville de ikke formidle?

Det er lett å tenke at forskere som avslår henvendelser fra kommunikasjonsrådgivere ikke vil formidle uansett hvilken støtte de tilbys. Men jeg tror det er viktig å ha to tanker i hodet samtidig her: for selv om en forsker liker å formidle, er det ikke gitt at man liker å formidle i alle typer kanaler.

Noen forskere håndterer mediehenvendelser godt, andre grøsser av tanken på å snakke med journalister, men liker godt å holde populærvitenskapelige foredrag. Og det er helt greit å ha preferanser.

Men det kan være lurt å informere om hvordan man foretrekker å formidle slik at et avslag ikke tolkes i retning av «jeg ønsker ikke å formidle i det hele tatt». Hvis kommunikasjonsrådgivere vet noe om dine preferanser, er det lettere å vite når du bør kontaktes – og når de bør la være. Da kan de også komme med mer spesifikke og målrettede forespørsler som passer enkeltforskere godt.

4. Stol på hverandres ekspertise

En like viktig samtale forskere og kommunikasjonsfolk må ha, handler om innhold og kanalvalg. For selv om forskere ønsker å formidle, har de kanskje ikke en klar idé om hvilke kanaler de bør bruke, eller hvilken vinkling som kan fungere.

Kommunikasjonsrådgivere må derfor ta seg tid til å forklare forskere hvilke muligheter som finnes, inspirere og vise eksempler, fremfor å sukke over forskernes forslag. For akkurat som at å skrive vitenskapelige artikler er en øvelsessak, er det å skrive en fengende kronikk, en sjanger man må øve seg på.

Forskere på sin side må stole på kommunikasjonsrådene de får og tørre å ta ukonvensjonelle valg. Det føles kanskje aller tryggest å skrive om ditt nyeste funn, men det kan godt hende at et videoklipp formidler budskapet bedre.

Forskere må også tørre å la formidlingsarbeidet dikteres av tiltenkt målgruppe i større grad, og i noen tilfeller betyr dette å akseptere at ikke alle detaljer og nyanser av et forskningsfunn bør tas med. Evnen til å komme til poenget har alle godt av å trene, og her er det mye god hjelp å få fra kommunikasjonsrådgivere. At et budskap forenkles, betyr ikke at det fordummes.

Når det er sagt, vil jeg oppmuntre kommunikasjonsrådgivere til å vise respekt for at forskere ønsker å få med så mange detaljer som mulig i det de skal formidle, noe annet kan faktisk være problematisk fordi det kan skape en ensidig og feilaktig fremstilling av komplekse tema. Å ta hensyn til detaljer er forskerens jobb, og dette er spesielt viktig i en tid hvor innhold på nett i økende grad settes på spissen for å skape engasjement og klikk.

5. Ta dere tid til fysiske møter

Men for å kunne forme og polere de spennende ideene, trenger forskere og kommunikasjonsfolk gode og fysiske samarbeidsarenaer. Jeg har sett altfor mange kommunikasjonsfolk dra seg i håret over at de må forholde seg til informasjonsfattige forskerprofiler og sparsommelige oversikter over nyansatte og nystartede prosjekter. Og som stipendiat overhører jeg like mange samtaler der forskere uttrykker frustrasjon over statiske nettsider med oversikt over hvilke tjenester kommunikasjonsavdelingen tilbyr. Frustrasjonen er berettiget. Godt formidlingsarbeid oppstår ikke kun ved å studere oversikter på nett eller sende e-poster.

Det er de fysiske møteplassene som skaper grobunn for godt formidlingsarbeid. Derfor må begge leire finne tid til slike møter som en del av sin arbeidshverdag. Ja, de er mer tidkrevende enn mailutvekslinger, men de er mer effektive.

For kommunikasjonsrådgivere betyr dette at dere må gå ut i fagmiljøene og gjøre ekspertisen og infrastrukturen deres synlig for forskerne, slik at det er klinkende klart hva dere faktisk kan hjelpe dem med når det kommer til formidling, og hvem som kan bistå med hva.

Forskere på sin side, må bruke slike anledninger til å informere om forskningen som foregår ved instituttet eller fakultetet på en forståelig og ryddig måte for travle kommunikasjonsfolk. Dessuten er det vår plikt å holde egne personprofiler oppdaterte slik at det er mulig å finne ut hva vi faktisk forsker på til ulike tider slik at de som kan gi oss formidlingsstøtte har noe informasjon å forholde seg til. Uten oppdaterte forskerprofiler, er vi kun et navn og en e-post-adresse for våre kommunikasjonskolleger.

6. Vær rause med hverandre

Etter noen år i gamet – på begge sider av bordet – har jeg bitt meg merke i at det eksisterer en viss «oss og dem»-dikotomi mellom forskere og kommunikasjonsfolk, der vi har mange tanker (og mistanker) om hverandres profesjonsutøvelse og verdier.

Begge yrkesgrupper må ta ansvar for å hindre at stereotypier får leve videre og fester seg: kommunikasjonsfolk er ikke bare en viss type folk, og heller ikke forskere. Og selv om noen av oss dras mot akademia fremfor kommunikasjonsyrket, er jeg et levende bevis på at man kan føle seg hjemme i begge verdener. Så vi er kanskje ikke forskjellige likevel.

Et godt samarbeid mellom forskere og kommunikasjonsfolk krever en viss velvilje fra begge hold, og ikke minst god informasjonsflyt. Vi må vite hva som foregår på begge planeter og snakke oftere og mer om hvordan vi kan samarbeide. Men da må vi også ha respekt for hverandres særegenheter, tempo og mål.

Det er kun når vi velger å utøve en viss raushet ovenfor hverandre, at vi klarer å dra i samme retning.

For forskningsformidling er faktisk et av universitetenes og høyskolenes viktigste samfunnsansvar, og det ansvaret ligger ikke kun hos forskerne eller kun hos kommunikasjonsrådgiverne, men i møtene mellom dem.

  • Les også: