Publisert 21. mars 2024 kl. 10:41
Kan offentlige finansierte museer ta betalt for bestilte foredrag, eller er det en naturlig del av samfunnsoppdraget? Østfoldmuseene blir med jevne mellomrom invitert til å holde foredrag for lokale vennegrupper, kommunale bedrifter eller næringslivsaktører. Forespørslene blir stadig flere, og bak foredragene er det lagt ned mange timers arbeid. Nå vurderer museet å innføre betaling for foredragene.
– Noen ganger kommer spørsmålene til museet generelt, andre ganger kommer det til en ansatt som sitter på særskilt fagkompetanse. Da ser vi ulike praksiser for hvordan våre ansatte forholder seg til og besvarer den henvendelsen. Noen svarer umiddelbart ja, mens andre tar tjenestevei, sier Marianne Løken, direktør for forskning og utvikling.
Derfor har museet satt ned en arbeidsgruppe som skal legge fram et forslag til en «felles praksis» for ledelsen. Målet er å bevisstgjøre ansatte og oppdragsgivere om kostnadene ved å forberede og holde foredrag.
– Vi skal ikke lage noen fasit, men noen retningslinjer som vi skal ha som utgangspunkt. Vi skal ikke drive big business, men vi skal helst ikke tape penger. Vi har relativt knapt med tid og ressurser, og da må vi prioritere, sier Løken.
Museet vurderer å følge Norsk Forfattersentrums minstesatser for populærvitenskapelige og faglige foredrag. Minstesatsen for et originalt foredrag er 10 500 kroner, mens satsen for å gjenbruke et foredrag ligger på minimum kroner 6 500. Løken presiserer at ingenting er avklart, men at arbeidsgruppen så langt har diskutert om det er realistisk å ta utgangspunkt i ett ukesverk for å lage et foredrag fra bunnen av, og ett dagsverk for å tilpasse et foredrag som er holdt tidligere. I tillegg er det aktuelt å innføre en rabattordning for å differensiere mellom aktører med ulik betalingsevne.
– Det er helt uaktuelt å forvente det samme fra en liten venneforening i Moss som kun har frivillige krefter enn fra en næringslivsaktør, sier Løken.
– Du er ikke redd for at færre vil booke dere inn?
– Spør du meg, så er jeg ikke redd for det. Jeg tror vi kommer til å enes om en modell som er romslig nok, der vi differensierer etter hvem som etterspør. Vi skal bruke sunn fornuft.
Løken tror de fleste anerkjenner at det ligger mye hardt arbeid bak et foredrag, og at mange allerede er vant til å betale for eksterne foredragsholdere.
– Kan ansatte risikere å ikke få lov til å holde foredrag de har lyst til?
– Det blir å foregripe, men jeg har aldri møtt noen som ikke vil betale. Jeg opplever oftere at de spør «skal dere ikke ha betalt?», sier Løken, som understreker at spisskompetansen til de ansatte ved museet er ettertraktet.
– Formidling er en naturlig del av samfunnsoppdraget vårt. Jeg kan ikke se hvordan vi kan forsvare at museer finansiert av det offentlige skal selge tjenester som de allerede er betalt for å gjøre, sier Tom Oddby, direktør ved Buskerudmuseet.
Han viser til at Buskerudmuseets samfunnsoppdrag er å bevare og formidle Buskeruds kulturarv.
– Da rimer det dårlig å si at «ja, vi kan holde et foredrag, men bare hvis noen er villig til å betale».
Ansatte ved Buskerudmuseet holder i mindre grad foredrag sammenlignet med ved andre museer, tror Oddby. Men i den grad museet leverer foredrag, gjøres det gratis. Oddby har imidlertid holdt mange innlegg om lokalhistoriske temaer selv – som tidligere byarkivar for Drammen kommune. Foredragene holdt han gratis, som en del av byarkivets tjenester.
– Vi er den lokale spydspissen når det gjelder kulturminner, det er en del av samfunnsoppdraget. Det er vanskelig å se hvordan vi skal prissette slike tjenester. Et annet viktig poeng er om det finnes et kundegrunnlag. Jeg er skeptisk, sier Oddby.
– Hvis dere er et museum som ikke holder så mange foredrag, så har dere kanskje mindre behov for prissetting?
– Mitt inntrykk er at de som holder en del foredrag, gjør det som del av samfunnsoppdraget. Jeg vet om mange som holder innlegg, men jeg har ikke hørt om noen som tar betalt, sier han og fortsetter:
– At man får betalt med en vinflaske, er helt innafor. Men at noen er villige til å betale 2 eller 5000, tror jeg er lite sannsynlig, sier Oddby.
Marianne Løken ved Østfoldmuseene er opptatt av at museer underlagt Kulturdepartementet opererer under andre vilkår og forutsetninger enn universitetsmuseene. Litt forenklet får de midler til lønn og drift, mens penger til forskning og formidling ofte må hentes fra andre steder. Det stilles også krav til en viss egeninntjening.
– Men er ikke formidling en like stor del av samfunnsoppdraget til museer så vel som universiteter?
– Absolutt. Forskningsformidling og formidling av samlingene våre er del av samfunnsoppdraget vårt, sier Løken, som mener museer skiller seg fra universiteter og høyskoler fordi de i større grad må dekke inn kostnader til forskning og formidling og at dette ofte må gjøres på bekostning av andre arbeidsoppgaver.
Tom Oddby ved Buskerudmuseet mistenker at diskusjonen har oppstått som følge av en presset museumsøkonomi.
– Det er en ryddig debatt å ta, men inngangen er feil. Fra mitt ståsted, så må det heller gjøres noe med grunnfinansieringen.
Museene får tilskudd fra stat, fylkeskommune og kommune. Men en del tilskudd prisjusteres ikke, ifølge Oddby. Derfor er lønns- og personalkostnadene langt høyere enn for noen år siden, og når tilskuddene ikke reguleres blir den økonomiske situasjonen mer krevende.
– Det vil jeg tro gjelder de fleste. Budsjettet for 2024 er skåret helt inn til beinet. Vi har lite å gå på, sier Oddby.
Les også:
