Publisert 21. juni 2021 kl. 14:26
«For meg er forskningsformidling noe av det som gir livet mening.» Det sa Karen Helene Ulltveit-Moe, økonomiprofessor ved Universitetet i Oslo, da hun i fjor vant pris for god økonomiformidling under økonomifestivalen Kåkånomics.
– Det står jeg fullt og helt for. Forskning handler om ny kunnskap. Forskning som bare lever i et vakuum, kommer ikke til nytte, sier hun.
Hun ytrer sine meninger som bidragsyter til «Fredagskronikken» i Dagens Næringsliv (DN), der hun har skrevet jevnlig siden 2008.
– Det er morsomt å nå ut til et bredere publikum. Jeg kan få tilbakemelding fra folk jeg møter i tilfeldige settinger, om at «jeg likte veldig godt den siste kronikken» eller nå «er det lenge siden du skrev sist», sier hun.
– Men jeg har alltid et faglig fundament. Det er mitt komparative fortrinn, som den jevne kommentatoren i aviser ikke behersker.
Ulltveit-Moe forteller at målet ikke nødvendigvis er å starte polemikk, men heller å tilføre noe nytt. Som da hun nylig skrev at erfaringene vi har gjort oss under korona, bør bane vei for en ny arbeidslivsreform. De norske arbeidstidsbestemmelsene «er ikke tilpasset dagens teknologi, arbeidsliv og arbeidstagerbehov – hverken under eller etter korona», skrev hun.
– Jeg synes det er gøy når jeg har en tvist som blir lagt merke til. Det er morsomt når Dagsnytt 18 plukker opp vinklingen min. Det måler jeg min suksess på, sier Ulltveit-Moe.
Professoren har alltid et klart budskap hun vil ha fram. Det kan være et tema som allerede er oppe til debatt, eller som hun mener ikke er belyst godt nok fra et samfunnsøkonomisk perspektiv.
– Det er mer enn bare å formidle et forskningsresultat. Det bør være noe som er aktuelt der og da. Det fenger bedre. Man vil jo at folk faktisk skal lese det man skriver.
Forskere har en sentral plass også i Morgenbladets spalter. En hyppig skribent er lege og forsker ved Oslo universitetssykehus, Lasse Pihlstrøm. I spalten «Forskningsfronten» veksler samfunnsvitenskapelige og naturvitenskapelige forskere mellom å skrive om det siste fra sitt felt. Pihlstrøm skriver under fanen «Medisin», men han forsøker likevel å holde seg til sin egen nisje: gener og hjernen.
– Jeg jobber i skjæringspunktet mellom genetikk og nevrologi. Det må ha noe med dette å gjøre for at det skal være rimelig å si at jeg skriver om hva som skjer på forskningsfronten i mitt felt. Dette er min egen regel. Hvis jeg skal skrive om alt innenfor medisin, så er jeg ikke lenger i rollen som forsker selv, men heller en forskningsjournalist på si, sier Pihlstrøm, som har bidratt til spalten siden 2013.
Han forsøker å merke seg hva som kommer i de største tidsskriftene, som Nature og Science. Plottet tenker han gjerne ut i forkant. De siste par kveldene før deadline får han teksten ned på papiret.
– Det fine er at det tvinger meg til å holde meg oppdatert på de store generelle trendene i feltet mitt. Hvis det kommer noe som er stort og viktig, som har nok samfunnsmessig betydning, så prøver jeg å merke meg dette fortløpende, som en idé jeg legger i idébanken til nær deadline, sier han.
Transhumanisme, kunstig intelligens, algoritmer. Teknologi og helse henger sammen, og det er mye som skjer for tiden. Pihlstrøm forklarer hvorfor folk bør være opptatt av genetikk og nevrologi:
– Jeg har ingen politisk agenda, men hvis jeg tenker at jeg har et slags budskap, så er det at det skjer store omveltninger i måten vi ser på genetikk og hjernens funksjoner. Her skjer det enorme tekniske revolusjoner. Dette er felter der politiske beslutninger vil få konsekvenser, og derfor er det viktig med bred og nyansert samfunnsdebatt, sier Pihlstrøm.
– De som ønsker å påvirke veivalg i samfunnet, bør lese min spalte for å ha et grunnlag. Jeg prøver å vekke opp folk ved å vise at her skjer det store og viktig ting som alle trenger å følge med på. Det er lite man får utrettet i en liten spalte, så det kan høres litt pompøst ut. Men kanskje bidrar jeg litt til å sette en slags agenda.
Ola Kvaløy er professor i samfunnsøkonomi og dekan ved Handelshøgskolen ved Universitetet i Stavanger. Også han er spaltist i DN, der han skriver om temaer som økonomisk organisering og insentiver.
– Jeg må disiplinere språket. Jeg må hele tiden sette meg inn i en vanlig leser og bakgrunnen han har for å forstå teksten. Jeg tror det spiller over på hvordan man skriver forskningsartikler, som også må ha en inngang som vekker interesse, sier han.
Nylig ytret han seg kritisk om den mye omtalte boka til økonomen Mariana Mazzucato, der hun skriver at staten bør løse store samfunnsutfordringer, som klimakrisen, som om det var en månelanding. «Hennes siste bok fungerer godt som nyttårstale, men er oppsiktsvekkende svak som samfunnsøkonomisk analyse», var Kvaløys dom. Det førte til flere motinnlegg.
– Noen ganger spissformulerer man seg, og det kan bli litt polemikk. Mine kronikker er stort sett sobre, men idet det blir debatt, så følger jeg gjerne opp litt mer polemisk når jeg skal imøtegå argumentene. Da må man tillate en viss friskhet, sier Kvaløy og fortsetter:
– Jeg er opptatt av at det skal være en tyngde i det, men av og til bruker man ord og formuleringer som er litt mer ladet enn i vitenskapelige artikler, og det mener jeg er helt innafor i formidlingsøyemed, sier han.
For å bli lest må språket være på plass. Som fersk spaltist avtalte Karen Helene Ulltveit-Moe med daværende debattredaktør i DN at hun skulle få tilbakemelding på utkastene sine.
– Det var fantastisk læring. Alt var rødt: Det var gal tittel og ingress, det var for mange poenger, jeg kom for sent til poenget og språket var for tungt. Det hjalp ikke at temaet var interessant, hvis jeg ikke kunne kommunisere det på en god måte. Sånn holdt jeg på i mange år, sier hun.
Noe av det hun har lært, forteller hun, er å holde på leseren lengst mulig. Derfor bruker hun mye tid på språket og setningsoppbyggingen.
– Jeg bruker korte, enkle setninger. Det er gjerne litt i motsetning til hva man ellers skriver som akademiker, men det er ganske avgjørende. Hvis man ikke bruker tid på det, så faller leseren av.
Siden har hun blitt hedret med blomster av den tidligere Aftenposten-journalisten og språkspaltisten Per Egil Hegge for sitt klare språk. Ulltveit-Moe siterer selv Hegge: «Det tildeles, med sløyfe og ekeløv, til en professor som skriver klart. Det vanlige er at hennes yrkessøstre og -brødre får utmerkelsen for det motsatte.»
– Det synes jeg var kjempekult, for å være helt ærlig. Han står det respekt av, sier hun.
Karen Helene Ulltveit-Moe, spaltist i Dagens Næringsliv siden 2008
1. Skriv korte setninger.
2. Ha et klart budskap.
3. Velg temaer som fenger en større gruppe, og som du har faglig innsikt i.
Lasse Pihlstrøm, spaltist i Morgenbladet siden 2013
1. Ha en klar idé om hvem leseren er, og skriv for leseren gjennom hele teksten. 2. Let aktivt etter den beste balansen mellom nødvendig forenkling og faglig etterrettelighet. 3. Ikke overselg forskningen – nyanser og ambivalens er blant vitenskapens varemerker, og mer interessant enn reklame.
Ola Kvaløy, spaltist i Dagens Næringsliv siden 2012
1. Ha leseren og ikke to–tre professorer fremst i pannebrasken.
2. Knytt det opp mot aktuelle temaer du er opptatt av.
3. Hold deg til ett budskap og en story. Ikke fortell for mye i samme kronikk.
