Av Dag O. Hessen, professor, Senter for biogeokjemi i Antropocen, UiO
Publisert 8. oktober 2024 kl. 14:43
Skatvik kommer med et tilsvar til mitt tilsvar med utgangspunkt i hennes anmeldelse av Å tenke med Zapffe i Forskerforum nr. 8/24.
Ingen har unngått diskusjonen omkring plagiering og siteringspraksis som har foregått dette året, men det har også vært en rekke debatter om anmelderpraksis. Jeg er ikke den eneste som har reagert på tonen og innholdet i Skatviks anmeldelse.
De sentrale tema om hans filosofi, hans tidlige bidrag til naturvern og vekstkritikk nevnes bare kort, vi får ikke noen vurdering om boken er velskrevet eller ikke, og tonen slås an allerede i den to-linjers ingressen «Usømmelig blir det først når kildehenvisningene uteblir», i stedet. Hun raljerer over at jeg tillater meg å være uenig med Zapffe «Zapffes poetiske logikk overdøves her av Hessen, som synes det er forferdelig å tenke på at menneskeheten skulle forsvinne, og tror at «premisset om at smerten overskygger gleden i livet, ganske enkelt er feil».
Les hele diskusjonen her:
Det sentrale temaet er allikevel henvisningspraksis. Skatvik skriver i sitt tilsvar at «vi er begge enige om at det finnes ulike normer for faglitterære utgivelser og forskningslitteratur». Det er bra, og essensielt i denne sammenheng. Videre at det går «et skarpt skille mellom selvplagiat og plagiat». Her er vi også enige. Så har jeg tidligere sagt meg enig i at gjengivelse av lengre tekstpassasjer bør unngås, eller at det eventuelt innledningsvis opplyses om at det finnes tekst som er hentet fra nærmere angitte utgivelser. Løsningen er en større grad av omskrivning enn jeg har gjort, men dette blir jo strengt tatt primært en teknisk øvelse som ikke endrer meningsinnholdet. Allikevel vil jeg sørge for dette i eventuelle nye opplag.
Essensen i dette er følgende: jeg har skrevet en ikke-akademisk, ikke-biografi som er en presentasjon av utvalgte sider ved Zapffes liv, tanker og skrifter. Den pretender ikke å være noen ny analyse av Zapffe. Jeg har skrevet om Zapffe i mange sammenhenger, og når det gjelder helt sentrale aspekter ved hans «biosofi» som er den jeg primært omhandler, så er det noen grunnleggende poenger som er avgjørende å få fram. For eksempel det som anføres om hans 7 økologiske sjekkpunkter. Disse er jo Zappfes egne, og må nødvendigvis gjengis på samme vis. Så har jeg brukt mine egne formuleringer knyttet opp mot disse.
Når grunnleggende aspekter ved Zappfe skal presenteres, og jeg har funnet de «riktige» formuleringer for å få fram dette på best mulig vis, så har jeg i god tro gjenbrukt disse noen steder. Alt dette er egen tekst, jeg tenker jeg har et eierskap til eget åndsverk, og viktigst: det er som nevnt ikke noe «vinningsmotiv» her, hverken meritterende eller økonomisk, og det koker ned til vurderinger av siteringspraksis.
Skatvik synes å være enig i dette, hun skriver i sitt tilsvar at «Kravet er ikke strengt, og nøkkelen ligger i å kunne omformulere seg», allikevel har hun nå valgt å melde meg inn til forskningsetisk utvalg for dette som altså overhodet ikke dreier seg om hverken forskning eller juks. Forutsigbart nok fanges dette opp av media, og gapestokkeffekten er et faktum.
Jeg har vært med å utforme de etiske forskningsreglene i NENT (Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi), og har alltid vært bevisst på dette. Det var ikke saker som dette vi tenkte på, og det er viktig at ikke intensjonene med de forskningsetiske regler utvannes ved anklager relatert til gjenbruk av egne formuleringer i ikke-akademisk arbeid – selv om praksis altså kan diskuteres.
Jeg må også erkjenne at for meg etterlater det, foruten personlig ubehag, en beklemmende følelse av at det akademiske manøvreringsrom blir stadig trangere.
