Da forsker Kathrine Frey Frøslie fikk nyss om vaksinemotstand i nærmiljøet sitt, begynte hun å strikke
Annonse

Da forsker Kathrine Frey Frøslie fikk nyss om vaksinemotstand i nærmiljøet sitt, begynte hun å strikke

Av Elida Høeg

Publisert 22. desember 2021

Kathrine Frey Frøslie er statistikeren som forklarer koronaviruset ved hjelp av strikking.

Statistiker Kathrine Frey Frøslie i samtale med Elida Høeg. Samtalen ble først publisert i Forskerforums februarnummer i 2021.

Å skrive doktorgrad kan være en frustrerende affære. Det fikk Kathrine Frey Frøslie erfare da hun holdt på med sin statistiske analyse av blodsukkerkurver hos gravide kvinner. Hun trengte atspredelser, og leste blogger. For eksempel en som da het Fotballfrue. Frøslie synes det var urteit å lese så inngående om en fremmed persons hverdagsliv, men likevel ble hun hekta. En stund senere var det et utbrudd av kikhoste i nærmiljøet hennes på Nesodden utenfor Oslo. Årsaken var vaksinemotstand, folk ville ikke vaksinere barna sine. Frøslie strikket en poncho med et mønster som illustrerte at 82 prosent av befolkningen må være vaksinert for å unngå en epidemi av kikhoste i Norge. Hvordan kunne hun nå bredere ut med budskapet? Gjennom en blogg. På det nå snart fem år gamle nettstedet Statistrikk er det få middagsbilder og interiørtips, men desto flere fargerike framstillinger av tallmateriale.

Annonse
Fakta
Kathrine Frey Frøslie er født i 1971. Hun er statistiker og førsteamanuensis ved fakultet for kjemi, bioteknologi og matvitenskap ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Hun har doktorgrad i statistisk analyse av blodsukkerkurver hos gravide kvinner, og har skrevet boka Tall forteller sammen med Jo Røislien. Siden 2016 har hun drevet bloggen Statistrikk, som er en populærvitenskapelig strikkeblogg.

Vaksinering har vært en heidundrende suksess for menneskeheten, og bruk av statistikk er ansett som en av de viktigste oppdagelsene i den medisinske historien. Når disse harde faktaene kan strikkes og vises frem i mykt garn og gilde farger, da skal det godt gjøres å ikke få folk engasjerte, sier hun, og legger til:

– Det gjelder uansett hva slags bakgrunn de måtte ha.

Frøslie har telt masker på alt fra kontrafaktiske grytekluter, som viser hvor utsatte uvaksinerte barn er for sykdommer, til blodsukkerreguleringsgensere, som tar for seg hvordan blodet endrer seg etter å ha drukket 75 gram sukker. Etter at pandemien brøt ut, har hun strikket smittespredningen ved å legge ut ett og ett bilde på bloggen, lagt en koronaponcho til repertoaret og publisert oppskrifter på perlebroderte koronavirus til å henge på juletreet (1). Det hele bunner i en motivasjon om å trekke utenforstående inn i tallenes verden, og senke terskelen for å lære om statistikk.

– Jeg er en av dem som karret til meg en treer i matte og må bruke tid på å forstå sammenstillinger av tall. Du formidler stadig utenfor universitetet du er ansatt ved, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, og har holdt foredrag for alt fra ansatte på Rema 1000 til husflidslag. Hvordan tenker du når du snakker til folk som ikke har noe forhold til faget ditt?

Challenge accepted! Det er også innstillingen min når jeg skal holde innføringskurs i statistikk til fire hundre studenter som ikke har stort annet til felles enn at de ikke begynte på universitetet for å studere statistikk. Bare jeg viser dem noe av det tøffe og interessante som statistikkfaget kan brukes til – enten det handler om smittetall, vaksinedekning, kvinnehelse, spillteori, blomstringstidspunkt for planter, dansebevegelser, omsorg for fortidligfødte barn … Lista er uendelig! – så er det faktisk umulig å ikke la seg rive med.

Kathrine Frey Frøslie iført sin egenstrikkede kikhostevaksinedekningsponcho. Den brune, paljettspettede delen viser kritisk vaksinedekning for å unngå epidemier av kikhoste. Foto: Erik Norrud

– I 2013 skrev du statistikkboka Tall forteller sammen med Jo Røislien. Det er ikke én eneste matteformel i den. Dere var opptatt av hva tallene kan si oss, ikke selve utregningen?

Ja, jeg bruker å si at statistikk er historieessens. I stedet for å fortelle enkelthistorier kan tall hjelpe oss med å trekke essensen ut av hundrevis, tusenvis av enkelthistorier. Tall og kategorier er supre verktøy hvis du vil oppsummere verden rundt deg, men da må du vite hvor tallene kom fra. Og hvilke avgrensninger og valg du selv gjorde da du oversatte deler av verden til tall. Du må ha et like bevisst forhold til hvordan du oversetter tallene tilbake til virkeligheten igjen. For hva forteller egentlig tallene? Konteksten er like viktig som tallene selv. Mange lærebøker forteller hvordan du kan beregne noe ut ifra et gitt sett med tall, men få lærebøker problematiserer hvor tallene kom fra. Vi var opptatt av å gi leseren et aktivt forhold til tallene de skulle regne på.

– Også akademikere kan ha problemer med å mestre statistikk. I teksten «Sprechen Sie Statistik» på Tidsskrift for Den norske legeforening sammenligner du og Jo Røislien statistikk med språk. Hva kan konsekvensene være av å ikke forstå det riktig?

Du kan klare å kommunisere ganske bra på et språk du ikke er så god i. Til tross for store grammatikalske feil og pussige ordvalg vil mottakeren allikevel kunne forstå budskapet ditt. Men dette gjelder ikke statistikk. Feil ord og feil statistisk analyse vil både kunne forkludre et ellers riktig budskap, være misvisende eller direkte løgnaktig. Dette er en av mine kjepphester: Det er ikke statistikk som er løgn, slik man kan tro av de seiglivede ordtakene om «hvite løgner, blanke løgner og statistikk», men det er folks manglende kunnskap om statistikken – både blant dem som analyserer og presenterer den, og blant mottakerne av budskapet – som er problemet. Løsningen er enkel: Flere må lære seg mer statistikk.

– Etter at koronakrisen brøt ut, har mange gjort nettopp det. Vi har lært oss nye statistiske begreper, som å «flate ut kurven», eller i hvert fall prøvd. Hva er viktig å tenke på når man skal formidle statistikk?

Oi, kanskje det du nevnte tidligere, da du viste til din egen treer i matematikk: Statistikk er ikke kjernekompetansen for de fleste, og samtidig er det i stor grad bare sunn fornuft. Det er viktig å få frem hva tallene forteller, hva de betyr for folk, på en måte som mottakeren nærmest kjenner på kroppen. Der er jo jeg heldig, da, som kan strikke og hekle det. Da kan man virkelig kjenne på statistikken.

Jeg er mer redd for fordreiningen av sannheten enn selve løgnen. Løgnen tror jeg blir avslørt, men fordreiningen kan feste seg.

– Ser du eksempler på at det feilinformeres i mediene når tallene tolkes feil, eller at det gjøres for enkelt?

Ja, det tror jeg alle spesialiserte fagfolk opplever, uansett hvilket fag som omtales. For at jeg skulle orket å lese og samtidig fått noe ut av en artikkel om noe helt annet enn mitt eget fagfelt, ville garantert mange i det fagfeltet følt at det var for enkelt. Utfordringen er å forenkle til noe som kanskje er i overkant enkelt, men som ikke er fordreid. Det er en fare at når man selv forenkler noe for å få frem et budskap, kan journalisten ha behov for å forenkle videre på det forenklede budskapet, men i den prosessen uforvarende dreie det mot noe som blir feil, bare fordi journalisten ikke vet hva som var utgangspunktet. En slags forskningsformidlings-hviskelek. Det er jeg redd for å utsettes for, både som fagperson og som mottaker av informasjon fra mediene. Jeg er egentlig mer bekymret for fordreiningen av sannheten enn selve løgnen. Løgnen tror jeg blir avslørt, men fordreiningen kan feste seg.

Men jeg har også vært på utallige konferanser og seminarer med mine egne fagfeller, der jeg nesten alltid tenker at det forenkles for lite. Da tenker jeg «gud bedre så vanskelig vi kan gjøre det for hverandre».

– Under pandemien har det vært mye snakk om R-tallet. R står for reproduksjonstall, og viser hvor mange personer én person med koronasmitte smitter videre. Når reproduksjonstallet stiger, kan en ny, kraftig virusspredning være på vei. Du har strikket en koronaponcho som viser et kakediagram om man legger den på bakken. Hva er det den kan fortelle oss?

–Koronaponchoen viser den kritiske grensen for vaksinedekning som trengs for å unngå at smitten øker. I en stabil situasjon der det er lite sirkulerende smitte, som med kikhoste og meslinger, er denne kritiske grensen den vaksinedekningen vi minst må ha for å oppnå flokkimmunitet. Har vi denne vaksinedekningen, vil det effektive R-tallet være 1, og det betyr at antallet smittede verken øker eller minker. Klarer vi å holde vaksinedekningen høyere enn den kritiske grensa, vil antallet smittede minke, og sykdommen dør ut.

Frøslie er ikke særlig glad i å strikke, hun sier hun er mer resultatorientert enn prosessorientert. Men når statistikeren er ferdig med et stykke, da er hun fornøyd. Foto: Erik Norrud

– Med koronaviruset er det litt verre?

– Ja, for nå er det så mye smitte i samfunnet at den kritiske grensa ikke er nok. Jo da, vaksinerer vi så mange som den kritiske grensa sier at vi må, vil det effektive R-tallet reduseres til 1, men det betyr at det fortsatt er like mange smittede og syke i samfunnet, og det vil vi ikke ha. Vi må altså vaksinere ganske mange flere enn den kritiske grensa hvis vi skal få ned smitten.

– Dette er en av de tingene du selv har forenklet?

– Ja, jeg forsker ikke selv på korona, men har lært dette kule prinsippet av gode kolleger som kjenner alle vurderingene rundt det. Så strikket jeg kikhosteponcho og forenklet forklaringen til bloggen. Denne har jeg så brukt også for koronasituasjonen, men innser nå at det nok burde vært kommunisert med noen flere detaljer og nyanser, så ikke budskapet forstås som at en stor gruppe «ikke trenger å vaksinere seg». For det ville vært en slik fordreining som jeg selv er så redd for, og stikk i strid med det budskapet jeg faktisk prøver å få frem. Akkurat så vanskelig er det.

Jeg tror ikke det er mulig å omvende vaksinemotstandere. Men jeg vil ikke at udokumenterte påstander skal stå uimotsagt.

Nå som koronavaksinen sprøytes inn i armer over hele landet, kommer det som finnes av vaksinemotstand til overflaten. Frøslies strikkeblogg startet som et korrektiv til vaksineskeptiske holdninger overfor barnevaksinasjonsprogrammer i kommunen hun bodde i(2).

– Det var så lav vaksinedekning på Nesodden at det brøt ut jevnlige epidemier av kikhoste. Dette på tross av at effektene av vaksinering på sykdom, plager og død er uomtvistelig. Når vi vet dette, fremstår vaksinemotstand som en absurditet. Likevel var den der. Det hjalp at kommuneoverlegen gikk aktivt ut i avisa og oppfordret folk til å vaksinere seg. Nå er det bedre enn det var. Men det viser at vi ikke kan ta som en selvfølge at faglig funderte råd følges uten at vi aktivt gjør noe for å opplyse om dem.

– Jeg har gått på Steinerskolen og husker at det var diskusjoner fordi noen foreldre ikke ville vaksinere mot polio og meslinger. Hvordan tror du disse holdningene oppstår og sprer seg?

I beste mening, tror jeg faktisk. Dette er ikke mitt forskningsfelt, så jeg kan bare dele mine synspunkter, men jeg tror det går ut på at man ønsker å gjøre det beste. Vi tenker på miljøet og gjør så godt vi kan; bruker færre plastposer og flere «naturlige» ting. Og plutselig havner til og med vaksiner i kategorien «ikke naturlig». Det er så lenge siden «naturlige» sykdommer som meslinger og kusma forårsaket barnedød, døvhet, sterilitet og elendighet, at vi helt har glemt hvor farlige de egentlig er. I stedet leser vi i avisa detaljerte historier om enkeltskjebner som har fått helseplager som trolig er forårsaket av vaksinering, og da blir noen mer redd for vaksinene enn sykdommen selv. Dermed velger de å ikke vaksinere, for da risikerer de ikke bivirkninger. Det er et enkelt argument. Men sykdommene vi vaksinerer mot er jo ikke borte, de holdes bare i sjakk av at mange vaksinerer seg. Dersom folk slutter med det, vil sykdommene blusse opp igjen, og da vil vi igjen oppleve de farlige følgene av sykdommene. Jeg ser også på det som et problem at vaksinemotstandere og enkelthistorier om vaksinebivirkninger får uforholdsmessig mye oppmerksomhet i mediene. Det kan være med på å «programmere inn» en skepsis til vaksinering. Det er uheldig og kan bidra til å fordreie folks oppfatning bort fra fakta.

– Hva slags tilbakemeldinger får du fra folk som er skeptiske til vaksiner?

Ikke særlig mange. For noen år siden brukte jeg en del tid på å debattere saken på Nesodden kommunes offisielle nettsider. Jeg tror ikke det er mulig å omvende vaksinemotstandere, men jeg ville ikke at udokumenterte påstander skulle stå uimotsagt. Det var ikke særlig konstruktive diskusjoner, men det viste i hvert fall eventuelle tvilere at det ikke bare var ett syn på saken. Men vaksineskeptikere og jeg vanker nok generelt ikke i de samme kohortene.

Egentlig synes jeg strikking er gørrkjedelig.

– Du bruker strikkingen til å vekke oppmerksomhet hos folk som vanligvis ikke er interesserte i tall og statistikk. Hva er det med håndarbeidet som gjør det enklere å nå ut?

Jeg tenker at formatet er med på å senke terskelen for hva man orker å sette seg ned og lese. At det blir mer tilgjengelig når det er litt rart, litt personlig. Det er i hvert fall det jeg håper på, for jeg synes jo egentlig det er gørrkjedelig å strikke.

Fotnoter:

1. Frøslie deltar på den digitale kunstutstillingen CoviDesign, som arrangeres av Greve museum i Danmark mellom november 2020 og juni 2021. Her stilles koronaponchoen ut.
2. I 2015 ble Nesodden kommune omtalt som Norges antivaksine-hovedstad. Mens den nasjonale vaksinasjonsgraden lå på 95 prosent, hadde Nesodden en dekning som var omtrent ti prosentpoeng lavere, ifølge Norsk folkehelseinstitutt (FHI).

Les også: