Av Forskerforum
Publisert 13. desember 2024
Da Pia Lane var 14 år, ringte telefonen. Stemmen i den andre enden spurte etter bestefaren hennes, på finsk. Hun hadde ikke noe problem med å forstå hva som ble sagt, for hun var oppvokst med foreldre og naboer som snakket kvensk rundt henne hele tida, og de to språkene er nært beslektet. Men hun hadde aldri snakket kvensk selv, før hun nå måtte prøve å formulere seg så godt hun kunne: «Eilif on kuolu.» Eilif er død.
– Jeg husker fortsatt følelsen av at jeg kunne få fram innholdet, men jeg kunne ikke pakke inn budskapet eller si at «nå har jeg litt dårlige nyheter». I stedet ble det nesten sånn «Doffen har daua».
– Det må ha vært en rar følelse?
– Ja, jeg forsto kvensk, alle morsomhetene, det verbalt virtuose. Men jeg snakket det ikke selv, og jeg tror ikke jeg skjønte at jeg var flerspråklig.
Hun begynte å reflektere ordentlig over språket og følelsene først mange år senere, da hadde hun begynt å studere fransk. Etter å ha tilbrakt tre måneder i Frankrike med følelsen av å være utenfor tok hun fergen fra Stockholm til Helsinki.
– Finsken i Sør-Finland er veldig annerledes enn kvensk. Men det var noe med rytmen og følelsen av språket som var så kjent. Så selv om jeg skjønte mindre enn i Frankrike, fikk jeg en følelse av at «nå har jeg kommet hjem».
En stund senere kom hun virkelig hjem, til Bugøynes i Finnmark, for å skrive hovedoppgave i lingvistikk – en grammatisk analyse av kontakt mellom norsk og kvensk, eller «Bugøynes-finsk», som det ble kalt da. For å forberede seg hadde hun gått på finsk språkkurs.
– Jeg hadde tenkt at det ville være vanskelig å få familien min og andre fra lokalbefolkninga til å snakke kvensk, fordi de var vant til å snakke norsk med meg. Men jeg var ikke forberedt på at de ikke ville snakke med meg fordi jeg nå snakket «ordentlig finsk».
– Var det et slags mindreverdighetskompleks?
– Ja, den lokale finsken ble ikke sett på som like god, så de prøvde å sende meg til innvandrede finske kvinner: «Du må heller skrive om «ordentlig finsk.» Men da kunne jeg si at jeg hadde faktisk fått 80 000 i året fra Forskningsrådet for å jobbe med nettopp «Bugøynes-finsk».
– Så tildelingen ble en validering av verdien av språket?
– Ja, og selv om de syntes det var veldig rart, åpnet det mange dører.
Samtidig som Lane forsket på «kodeveksling» (hvordan folk skifter mellom ulike språk i en samtale) og tospråklighet på et grammatisk nivå, kom den «kritiske vendingen» for fullt i humaniora sent på 90-tallet og inspirerte henne til å se nærmere på maktperspektivene.
– Postdoktor-prosjektet mitt var en analyse av språkskiftet på hjemstedet mitt – hvorfor begynte de å snakke norsk til oss barna, i stedet for kvensk?
– Hvordan skjedde det, helt konkret?
– Min besteforeldregenerasjon hadde fått høre fra læreren at de ikke skulle snakke kvensk med oss ungene. Direktiver sa at man ikke skulle bruke samisk eller kvensk. De som hadde viktige stillinger i samfunnet, snakket norsk – prester, lærere og leger. Dessuten ble norsk sett på som veien til en god jobb. På den tida var det også en utbredt tanke at det var best å snakke bare ett språk.
– Var forskere medskyldige i å skape den ideen?
– Noen av disse holdningene kom fra undersøkelser av elevers skoleferdigheter, for eksempel i USA, der dårligere resultater ble tilskrevet tospråklighet. Den gangen tok de ikke sosioøkonomisk status med i betraktningen. De som snakket spansk, hadde kanskje også lavere sosioøkonomisk status og foreldre med lavere utdannelse. I tillegg var testene laget for engelskspråklige middelklassebarn.
– Finnes det her en parallell til synet på minoritetsspråk blant innvandrere i nyere tid?
– Ja, der har jo tanken vært: «Vi må ta bort punjabi eller arabisk, så blir disse barna mye flinkere i norsk.» Men det fungerer ikke sånn. I dag vet vi fra nyere forskning at når barn lærer mer enn ett språk, så vil språkene styrke hverandre gjensidig. Og der har vi noe å lære av historien med kvensk og samisk.
For Lane går samfunnsengasjement og forskning hånd i hånd:
– Det er viktig at vi som er forskere, deler vår kunnskap. Og jeg har fått inspirasjon og ideer til egen forskning fra mitt engasjement i kvenske og samiske miljøer. En fra hjemstedet mitt sa til meg: «For guds skyld, ikke framstill oss som ofre.» Det fikk meg til å tenke på det som vi på fagspråket kaller «agens» – på norsk ville vi kanskje kalle det noe sånt som «handlingsrom».
– Hva betyr det i praksis når det gjelder språk?
– Et eksempel er standardiseringen av et språk, som kvensk. Da vil det alltid bli gjort valg som legger føringer for hvordan man kan uttrykke seg. Og da er spørsmålet hvordan språkbrukerne forholder seg til de begrensningene og valgene.
– Hva fant du ut?
– Når vi snakket generelt om å lage et kvensk skriftspråk, kunne kvenskspråklige informanter si ting som: «Nei, jeg vet ikke helt, vi trenger vel ikke det, det er bedre med ordentlig finsk.» Men så ba vi dem om å lese en tekst på kvensk. Og etterpå var de mer sånn: «Nå, det her var fint, de her ordene kjenner jeg igjen, de her ordene er mine. Det er mye lettere å lese enn standardfinsk.»
– Så du fanget opp en følelse – av verdi eller verdighet?
– Ja, eller en holdning. Når vi forskere intervjuer folk, får vi ofte analytiske perspektiver, men de vi intervjuer, forteller ikke hele historien. Mens når de forholder seg til en materiell tekst, får vi tilgang til – det er litt farlig å si noe som er mer indre, men kanskje noe som er mer ufiltrert.
– Nå nærmer vi oss den delen av språket som henger sammen med følelser, identitet og det post-koloniale?
– Ja, eller «sinnets kolonialisering», som den kenyanske forfatteren og akademikeren Ngũgĩ wa Thiong’o skriver om. Jeg har i noen av mine siste publikasjoner skrevet mye om stillhet. Hvordan nasjonalstaten har «stillegjort» minoriteter og urfolk. Språkene våre ble ikke gitt videre før vi begynte å snakke om vår samiske eller kvenske bakgrunn.
Lane sier at denne «stillheten» er en felles erfaring for minoritetsspråk mange steder i verden. I sitt internasjonale arbeid har Lane funnet paralleller fra koloniseringstiden, men også fra den «dekoloniseringsprosessen» som pågår nå, når flere vil ta språkene i bruk igjen.
– Stillheten dukker opp i en annen form i revitaliseringsprosesser. Når man skal ta språket tilbake igjen, møter vi ofte det som vi i samiske og kvenske miljøer kaller «språksperrer»: Vi føler oss sårbare og usikre når vi skal bruke språket i praksis. Noen sier at «det er rart at det er så lett å snakke engelsk eller tysk, mens det er vanskelig å snakke «vårres finsk». Å ta språket tilbake igjen setter oss i kontakt med en indre sårbarhet, som er annerledes enn å lære fremmede språk.
– Det høres nesten ut som en traumeerfaring på individnivå – å snakke om traumet gjør at det gjennomleves på ny?
– Ja, vi kjenner dette fra traumebehandling.Urfolksforskere i USA beskriver prosesser som minner om kvensk og samisk erfaring, og kaller det «historiske traumer». Det ser også ut til at traumene kan gå i arv. Foreldre- og besteforeldregenerasjonen har internalisert opplevelsen av at deres språk og kultur ikke hadde plass, og så lever den videre i miljøet.
– Hvordan kan det arte seg for den enkelte?
– Når vi begynner å snakke kvensk i voksen alder, føler vi at dette er et språk vi burde kunne, for det er jo vårt språk. Og da er det mindre rom for å gjøre feil. Men for å lære må man nødvendigvis gjøre noen feil.
– Det blir en slags dobbelt-skam?
–Ja, mange føler som sagt at de burde kunne språket, og i tillegg kan vi kjenne på en indre sårhet når vi gjør feil. Men både i kvenske og samiske miljøer ser vi at ungdommen ikke holder kjeft om disse opplevelsene. Og når man kan ta fram usikkerheten og våge å snakke om den, da blir den mindre skremmende.
Lane mener at ytringsmiljøet for kvener er annerledes nå enn det var for noen tiår siden, både i storsamfunnet, i kvenske miljøer og i akademia.
– I min generasjon var det veldig få av oss, og steilere fronter. For eksempel var det helt umulig å ha et seminar uten at halvparten av tiden ble brukt på å krangle om språket skulle hete kvensk eller finsk. Men nå er det mer akseptert at folk bruker ulike begrep. Jeg liker personlig ikke begrepet finsk, fordi det impliserer at mine forfedre bare kom fra det som i dag er Finland. Halvparten av dem kom nemlig fra det som i dag er Nord-Sverige.
– Hva skyldes denne endringen?
– Det er som om minoritetsmiljøer må bruke en innledende fase til å finne sin egen identitet. En periode med litt indre uro og klart definerte grenser for hvem som er innenfor, og hvem som er utenfor.
– Litt som for et individ – at først må en finne sin egen identitet, og når en er trygg i den, så kan en være mer raus og fleksibel?
– Ja, det har jo vært veldig synlig i de de samiske miljøene, for eksempel i diskusjonen om hvorvidt man må skrive på samisk for å være medlem av Samisk Forfatterforening (se faktaboks). Det er for så vidt fortsatt en litt betent diskusjon, men det er nok mange som nå har tatt innover seg at fornorskninga har ført til at mange ikke har visst at de var samer, men oppdager det som voksne, og at det må være rom også for dem i de samiske miljøene.
– Har du personlig hatt problemer med å finne din plass som førstegenerasjons akademiker?
– Nei, selv om jeg hadde arbeiderklassebakgrunn, leste alle i min familie mye bøker. Jeg leste de russiske klassikerne da jeg var 13. I tillegg hadde jeg brevvenner på engelsk over hele verden fra jeg var 11 – jeg har fortsatt kontakt med en av dem, i Japan. Jeg reiste mye som ung, og jeg hadde dessuten jobbet som servitør, så jeg visste hvordan bestikket skulle ligge, og hvilken ende man begynte i.
– Du kunne de sosiale kodene via kjøkkenveien?
– Ja. Jeg husker at mens jeg holdt på med doktorgraden, var det en som sa: «Vi har ingen her på vårt institutt som har minoritetsbakgrunn.» Da jeg prøvde å ymte frampå om meg selv, sa de: «Nei, du er så vellykka, du teller ikke.» Og da husker jeg at jeg tenkte: «Jaha, man er bare minoritet hvis man ikke har fått det til.»
I motsetning til for ti år siden kan det i dagens forskningsverden noen ganger være en fordel å ha minoritets- eller urfolksstatus, mener Lane.
– For eksempel på mitt felt. Det er mange flere forskere med minoritets- og urfolksbakgrunn som har kommet inn i akademia, og de har begynt å skrive om bakgrunnen sin. Ikke nødvendigvis autobiografisk, men det er blitt mer og mer vanlig å ha det man på engelsk kaller «positionality statement» – hva er min posisjon som forsker. Det er et veldig fornuftig poeng i kvalitativ forskning på mennesker. For enten vi vil eller ikke, former bakgrunnen vår den analysen vi gjør.
– Jeg kom akkurat over en artikkel skrevet av Gyrid Øyen og Trine Kvidal-Røvik, som handlet om deres egen opplevelse av å forske på og formidle kvensk kultur uten å være kvensk selv. Da har det på en måte skjedd en vending – det er ikke lenger sånn at minoriteten må «bekjenne» sin posisjon, men at nordmennene må redegjøre for at de tilhører majoriteten?
– Ja, akkurat det er en fin ting, som til dels har kommet fra USA. Jeg er ikke blant dem som mener at «kun urfolk kan forske på urfolk» – alle har relevante perspektiver. Men hvis man vil forske på kvenske eller samiske forhold i Norge, er det lurt å stille seg spørsmål som «Hva kan jeg bidra med?» og «Hva slags type forskning kan jeg gjøre som folk i gruppa ikke gjør?» Spesielt hvis man forsker på ting som ligger veldig nær folks identitet. Da er det viktig at man forstår hva man rører ved.
– Hvordan da, for eksempel?
– Til tross for at jeg har vokst opp med en kystsamisk familie, brukte jeg veldig lang tid i kontakt med ulike samiske miljøer og forskningsmiljøer før jeg nå har begynt å publisere artikler om samisk språklig revitalisering. Jeg er interessert i det emosjonelle aspektet ved å ta tilbake språk, og da har jeg et ansvar for hvilke refleksjoner og følelser jeg kan sette i gang hos dem jeg snakker med. Jeg har et ansvar for ikke å framstille dem som hjelpeløse ofre. Og jeg har et ansvar for å sørge for at deres stemme og perspektiv kommer fram. Det kan man ikke gjøre gjennom fallskjerm-forskning.
– Fallskjerm-forskning?
– Man kan ikke bare dra til et eller annet sted i Øst-Finnmark og si at «ok, nå snakker jeg med ti stykker i løpet av denne uka, og så drar jeg ut igjen». God forskning krever at man forstår den sammenhengen man forsker i.
Les også:
