Av Marit Synnøve Krogtoft, førstelektor og Kari Mari Jonsmoen, professor, begge ved Oslomet
Publisert 25. november 2024 kl. 09:19
Når vi spør om KI (kunstig intelligens) kan forbedre en tekst som nobelprisvinneren i litteratur, Jon Fosse, har skrevet (på nynorsk, ja) blir den endra til et klisjefylt bokmål. «Brukar du kunstig intelligens til å skrive, forsvinn alt det som ligg bak god skrift» sier Anders Johansen til Forskerforum. Det er på tide å rette søkelyset mot forholdet mellom KI og skriving av gode tekster.
Det er gøy å utveksle ord med språkroboten. Den gir oss gode ideer og korreksjoner. Men vi får også villedende råd og gale faktaopplysninger. Helt i tråd med det de som underviser i bruk av KI, sier: du kan ikke stole på den. Hvorfor synes språkroboten for eksempel at å endre kasta til kastet er ei forbedring av teksten? Når vi spør den, svarer den at det er den mest utbredte forma.
Altså: Når vi ber om ei forbedring, får vi noe som er vanlig, normalt – statistisk sett. Men er det et godt grunnlag for å skape gode tekster?
Noen sier at å skrive er å tenke, andre skal ha sagt lytte og Tarjei Vesaas sa at det er å glo. Skriving er ikke bare et håndverk, det er også en prosess. Ifølge Johansen er det som ligger bak god skrift et grundig arbeidet med språket:
[…] der du brukar heile di levde erfaring til å leite etter ord og vinne ny innsikt. Det er i dette arbeidet du kan kome fram til noko nytt og uventa, ting som berre du kan skrive, fordi du har levd det livet du har levd. (Ibid. s. 33)
Ting som bare vi kan skrive, fordi vi har noen unike erfaringer. Det er akkurat sånn, vi går gjennom noe når vi skriver, vi bruker oss sjøl, får ideer, tenker, lytter, glor, og leiter etter den gode måten å si det på – og vi erkjenner noen ganger noe nytt når vi leser det vi sjøl har skrevet. Å skrive handler i stor grad om å forstå omverden og seg sjøl.
Men blir det godt sagt? Vi kan bli blinde for vår egen tekst og frista til å drodle med språkroboten og be om forbedringer. Klarer vi da å vurdere om forslaga er bedre enn våre egne?
Vi prøver å gi den en skikkelig god tekst og ber språkroboten (i vårt tilfelle Sikt KI-chat), om å gi skriveråd til en nobelprisvinner. Vi ber KI-chat forbedre et tilfeldig tekstutdrag fra romanen Morgon og kveld (2000) av Jon Fosse. Slik er originalen:
Meir varmt vatn Olai, seier gamle jordmor Anna
Nei stå no ikkje der og heng i kjøkkendøra då mann, seier ho
Nei nei, seier Olai
og han kjenner ein varme og ein kulde spreie seg over all huda som reiser seg og ei lykke går igjennom alt hans og pressar seg ut som tårer i auga der han skundar seg bort til komfyren og begynner å ause dampande varmt vatn i eit trau […]
Ki-chat foreslår denne endringa:
«Mer varmt vann, Olai,» befaler den gamle jordmor Anna.
«Stå ikke der og henge i kjøkkendøren, mann,» kommanderer hun.
«Nei,» svarer Olai. Han kjenner både en varme og en kulde spre seg over huden sin, som setter seg i bevegelse. En følelse av lykke strømmer gjennom hele ham, presser seg ut som tårer i øynene hans. Han skynder seg mot komfyren og begynner å øse dampende varmt vann i et trau.
Fosse er altså bedre på bokmål!
Av andre endringer ser vi at ord og formuleringer blir bytta ut: «seier» erstattes med «befaler» og «kommanderer», og «ei lykke går igjennom alt hans» erstattes med klisjéen «en følelse av lykke strømmer gjennom hele han». «Huden setter seg også i bevegelse». Ja vel? Videre er visst ikke dobbelt bestemt form nødvendig, i språkrobotens forslag er det bedre å være høytidelig og gammelmodig (“den gamle jordmor Anna”) enn folkelig og muntlig (“den gamle jordmora Anna»).
Og så var det dette med grammatikken. «Stå ikke der og henge» – det er verken korrekt eller godt norsk.
Vi må kunne konkludere med at KI ikke kan vurdere om en tekst er bedre enn en annen.
Det som bekymrer oss, er at god bruk av språkroboter er krevende, rent kunnskapsmessig. Vi har best nytte av dem når vi drodler om noe vi kan, når vi har faglig sjøltillit nok til å krangle med roboten (som for øvrig alltid er full av unnskyldninger og takknemlighet når vi påpeiker feil). Men du verden så enkelt det er å ta forslaga for god fisk når vi spør om noe vi er usikre på, som jo er de fleste områder, og som vi ser for oss at elever og studenter vil være. Vi ønsker at både de og vi skal utvikle oss som skrivere, og at vi skal møte gode tekster når vi leser. Det er på sin plass å rope et varsko når vi alle får tilgang til skrivehjelp fra en som gir oss statistisk sett vanlige uttrykksmåter, og som ikke kan skille en god tekst fra en middels god tekst, som vi ser av Fosse-eksperimentet.
Tekstene vi omgir oss med, bidrar til å skape nye teksttradisjoner. Vi bidrar til å skape nye tradisjoner, vi påvirker og påvirkes av den kulturen vi er en del av. Viss KI bestemmer, blir tekstene like hverandre ut fra en statistisk norm. Da er det kanskje ikke lengre rom for det som er «nytt og uventa, ting som berre du kan skrive, fordi du har levd det livet du har levd». Hva mister vi da? Kanskje både innsikt og kunnskap, kreativitet og framskritt.
