KI og alderen for sterile problemer

Vi lever i en tid der ethvert problem blir behandlet som et teknisk problem, mens de moralske spørsmålene som former vår menneskelighet forsvinner i bakgrunnen.

Da jeg var tenåring på 1990-tallet, var jeg nesten besatt av personlige datamaskiner. De var sjeldne og dyre, og jeg brukte timer på å samle brosjyrer, klippe ut bilder av ulike modeller og lime dem inn i en notatbok jeg behandlet som en skatt. Selv i dag, når jeg ser de gamle beige datakassene, kjenner jeg et snev av begeistring.

Jeg eide ikke en datamaskin før det andre året av bachelorstudiet i informatikk, og det føltes nesten hellig da jeg endelig fikk en. Men nå, etter alle disse årene, er jeg mindre fascinert av teknologi, noe som kanskje høres merkelig ut fra en professor i informatikk. Kanskje fordi den har blitt grenseløs, men samtidig på en måte merkelig forutsigbar, og vokser raskere enn vår evne til å forstå den. Hver dag oppdager vi noe nytt, og avlærer noe vi trodde vi visste.

Det som interesserer meg mer i dag, er ikke teknologien i seg selv, men oss. Verden rundt oss får mening bare fordi vi prøver å forstå den. Eksistensen vår, følelsene vi kjenner og evnen vi har til refleksjon er langt mer forbløffende enn noen oppfinnelse vi har laget. Alt blir virkelig fordi vi er her for å se, for å være vitne, for å forstå. Selvfølgelig har vi evnen til å endre, men i en verden som er så ustabil og uten fast form, er våre endringer mer som utforskninger, bevisste eller ikke, enn varige spor i universet.

Universiteter diskuterer juks, bedrifter diskuterer produktivitet, og myndigheter diskuterer regulering.

Nå snakker alle om kunstig intelligens, særlig språkmodeller. Noen frykter det, andre dyrker det, og de fleste prøver å bruke det uten å tenke for mye på hva det egentlig betyr. Universiteter diskuterer juks, bedrifter diskuterer produktivitet, og myndigheter diskuterer regulering. Noen vil helst trykke på den røde knappen og forby alt, mens andre ser det som løsningen på alt. Men i den offentlige samtalen stilles for sjelden de dypere spørsmålene, som hvorfor mennesker jukser eller tar snarveier i utgangspunktet.

Likevel handler saken om mer enn juks. KI sies å true jobbene våre, og hvis det blir virkelighet, vil det ikke være fordi maskiner er onde, men fordi mange av oss kanskje har latt oss selv bli utskiftbare. Selskaper forsøker naturlig nok å automatisere, i effektivitetens og vekstens navn. Når vi ser oss selv som funksjoner, er det naturlig å frykte å miste plassen vår, og funksjoner trenger ingen moralsk forankring.

Når studenter eller fagfolk bruker KI for å unngå å tenke, er det ikke fordi maskinen frister dem, men fordi noe i oss allerede har gått i stykker eller gått galt.

Det er lett å skylde på verktøyet. Teknologien skaper sjelden moralsk svakhet eller intellektuell overfladiskhet av seg selv, men den forsterker og avslører det som allerede finnes i oss. Når studenter eller fagfolk bruker KI for å unngå å tenke, er det ikke fordi maskinen frister dem, men fordi noe i oss allerede har gått i stykker eller gått galt. Vi har bygget forbløffende teknologier, men forsømt de moralske musklene og den intellektuelle dybden som trengs for å bruke dem. Og vi kan ikke straffe verktøyet, eller dem som bruker det på legitimt vis, ved å forby det.

Den virkelige krisen er ikke kunstig intelligens. Det er kunstig menneskelighet. Dette handler til syvende og sist om verdiene vi bærer, og konsekvensene vi møter når de mangler, både som individer og som samfunn.

Men vi lever i en tid med sterile problemer. Hver utfordring blir behandlet som et teknisk spørsmål, noe som skal optimaliseres og ikke forstås. Klimakrise? Reduser utslipp. Energikrise? Øk kapasiteten. Utdanning? Innfør nye verktøy. Samtalene er fulle av data, men sjelden rommer de tvil. Vi måler alt mulig, bortsett fra det som virkelig betyr noe.

Derfor ender vi ofte med å stille de samme spørsmålene på nytt, bare i nye teknologiske sammenhenger. Språkmodeller bruker store mengder energi, men elbilteknologi har lignende utfordringer med batteriproduksjon. Samtidig har vi alle personlige datamaskiner og mobiltelefoner med langt større regnekraft enn vi egentlig trenger, og vi bytter dem ut ganske ofte. Vi løser problemer med teknologi, men gjenskaper de samme problemene i nye former fordi vi ser på utfordringene hver for seg, som isolerte tekniske gåter, uten et felles moralsk grunnlag som binder dem sammen.

Hva slags sivilisasjon er dette, en som kan beregne karbonavtrykket av en tanke, men ikke kan svare på hva et godt liv er?

Så hva slags sivilisasjon er dette, en som kan beregne karbonavtrykket av en tanke, men ikke kan svare på hva et godt liv er? Vi har forvekslet fremskritt med framdrift. Fremskritt har blitt et kappløp uten retning.

Noen ganger lurer jeg på om vår største sykdom ikke er det som tar livet fra oss, men det som tømmer det for mening. Vi sier vi vil redde liv, men bygger teknologier som ødelegger dem. Vil du leve i en verden der barn dør av kreft, eller i en der de dør på grunn av det vi oppfinner? Det første er en tragedie vi kjemper mot, det andre er et moralsk forfall vi velger. Vi trenger ikke bare flere kurer eller smartere verktøy, vi trenger først og fremst sterkere verdier.

Vi kan ikke løse problemene som følger med teknologi ved bare å legge til flere regler, mer opplæring eller mer byråkrati og begrensninger. De kan bare løses ved å bygge bedre mennesker og samfunn med indre styrke, moralsk kompass og selvkontroll. Man kan drepe med bare hender eller med masseødeleggelsesvåpen. For et hjerte uten medfølelse, er det ingen moralsk forskjell på å drepe én eller millioner.

KI vil ikke endre dette. Den vil bare forsterke det vi allerede er. Hvis vi er grådige, vil den skalere grådigheten. Hvis vi er nysgjerrige, vil den utvide vår nysgjerrighet. Hvis vi er overfladiske, vil den multiplisere overfladiskheten til den fyller rommet. Teknologi har alltid vært et speil, ikke en frelser.

Det virkelige spørsmålet er derfor ikke hva KI kan gjøre, men hva vi vil gjøre med det den speiler.

Brukt klokt kan den bli en kognitiv forsterker, ikke for å erstatte våre sinn, men for å utvide dem. Den kan hjelpe oss å se mønstre, stille spørsmål ved antakelser og utvide vår forestillingsevne. Men det krever noe teknologien ikke kan gi: prinsippfasthet, ydmykhet og måtehold. Intelligens, menneskelig eller kunstig, uten samvittighet, er bare beregning.

Vi overlever ikke fordi vi løper raskere enn geparden, er sterkere enn elefanten eller beregner raskere enn en maskin, men fordi vi tenker med hensikt. I eksistensens jungel var det aldri styrken som reddet oss, men refleksjonen.

Vi beveger oss for raskt teknologisk, men som sivilisasjon for sakte, ofte i sirkler. Mange vil klandre meg for ikke å tilby løsninger. Her er én. Lær oss.

Lær oss å leve med lite, og å verdsette det felles gode høyere enn våre skillelinjer. Lær oss å bremse, å tenke mer og å dele mer. Lær oss hvordan vi kan bruke teknologi, ikke for å fylle hvert øyeblikk, men for å frigjøre tid til å reflektere, vokse og bli.

Teknologien vil alltid gå fremover, men sivilisasjonen vil bare utvikle seg når den styres av samvittigheten. Prøven på intelligens, menneskelig eller kunstig, er ikke glans, men visdom. Til slutt må vår største oppfinnelse være oss selv.

Forfatteren er ikke morsmålsbruker av norsk og har brukt språklige verktøy og veiledning for å oversette og bearbeide teksten. Innhold, refleksjoner og struktur er hans egne.

Utenfor boblen: Hva skylder vi verden?