Av Andreas Ervik
Publisert 4. juni 2025 kl. 13:00
Henrik Skaug Sætra er godt rustet for å vurdere konsekvensene kunstig intelligens kan ha for demokratiet. Som førsteamanuensis i informatikk med doktorgrad i statsvitenskap forsker han på «hvordan teknologi er helt sentralt for samfunnsutviklingen, og at den ikke alltid bidrar til en utvikling vi ønsker oss». Hans siste bok åpner derimot tammere enn tittelen tilsier, med en såkalt deepfake, hvor en journalist har lånt ansikt og stemme til en KI-avatar. Dette tas som eksempel på at «det kan være lett å finne fredelige og morsomme bruksområder, og like lett å finne teknologiens mørkere og mer destruktive potensial». Deepfakes er allerede brukt til å spre desinformasjon, men denne journalistiske bruken virker mer harmløs.
Henrik Skaug Sætra
Hvordan redde demokratiet fra kunstig intelligens
Cappelen Damm
186 sider
Veil. pris: kr 399
Før trusselen mot demokratiet etableres, rydder forfatteren i hva KI kan utrette, og hva som er oppblåste forventninger. Vi får lettfattelig teknologiforståelse kombinert med språklig overskudd. Språkmodeller som ChatGPT fremstilles som «tekststatistikk uten verdensforståelse eller forstand» som serverer «et slags oppgulp av det mennesker tidligere har skrevet». Samtidig kan den lekne omgangen med Silicon Valleys «teknogutter» fremstå i overkant flåsete, som når Elon Musk betegnes som «høyresidens ridder i rusten rustning». Slike formuleringer kommer i veien for følelsen av at det faktisk står noe demokratisk betydningsfullt på spill.
Forfatteren løfter frem et sentralt eksempel på demokratiske utfordringer forårsaket av KI: persontilpasset innhold i sosiale medier. Dette problematiseres ved at «personaliseringen medfører en fare for at medborgerne og kollegaene våre får svært forskjellige oppfatninger om og syn på verden». Har vi ikke ulikt syn på verden helt uavhengig av hva vi serveres i sosiale medier? Her kunne forfatteren nyansert de konvensjonelle forestillingene om sosiale medier som fragmenterende og polariserende. Og selv om plattformene er amerikanske, behøver vi ikke ukritisk overføre talepunkt derfra til norske forhold. Forfatteren lanserer et fiksjonalisert Populistparti som tar i bruk KI for å nå velgere med budskapet om å «gjere Noreg storarta att». Et billig nynorskpoeng brukt for Senterparti-satire, og det er noe uforpliktende å fiksjonalisere samfunnsdebatten.
I en tid der det er opphaussing av både farer og potensial ved KI, fungerer Sætras bok både kriseminimerende og som et nødvendig korrektiv.
Mer vellykket er det når forfatteren problematiserer det å overlate kompetanse til automatisering. Det gjelder både å la samtaleroboter produsere tekster for oss, og et mulig 2040 hvor KI er så godt trent i enkeltindividers preferanser at de kan ta valg for dem i folkeavstemninger. Glem sci-fi-forestillinger om KI som løper løpsk og vil utslette menneskeheten, Sætra viser at det er større grunn til å bekymre seg for teknokratenes forsøk på å gjenoppfinne demokratiet med KI. I Nederland ble KI brukt til automatisk å avdekke velferdssnyltere, men resultatet var isteden grunnløs kriminalisering av minoriteter. De grelleste eksemplene i boka er slik velmenende bruk av KI som upartisk problemløser.
Selv om ikke alt sitter, skriver Sætra klartenkt og overbevisende. Han siterer statsministeren på at det ikke er den nye, men den gamle teknologien han er redd for. Støres teknologioptimisme får det til å virke som et tidsspørsmål før KI kan bli betydningsfullt også her. I en tid der det er opphaussing av både farer og potensial ved KI, fungerer Sætras bok både kriseminimerende og som et nødvendig korrektiv.
