Bokanmeldelse | Arkitektur

Arkitektur-oppgjøret

Norske arkitekter utfordres av Arkitekturopprøret, men denne boka byr på overraskende løsninger.

Boka om norsk arkitektur og byutvikling åpner overraskende. Istedenfor hjemlige trakter og faglig relevans velger redaktørtrioen å starte med å fortelle om den feilslåtte produksjonen av en amerikansk sportsbil. De skriver at «selv om denne historien er langt fra bokens øvrige innhold, i både geografi og tematikk, finnes det kanskje likevel noe i den som er relevant». Relevansen overlates likevel leserne. Deretter følger derimot et imponerende reisverk, med 17 kapitler og 25 forfattere fra ulike fagfelt og praksiser som undersøker norsk byutvikling under tittelen Hvorfor ble det sånn?

Boktittelen virker utløst av to hovedfaktorer: bærekraft og Arkitekturopprøret. Kapittelet om 40 meter høye Powerhouse i Trondheim dreier seg om begge deler. Der Arkitekturopprøret kun ser en mastodont, er det bak fasaden en unik klimaløsning med overskuddsenergi til naboer og bybusser. Marius Vigen og Aksel Tjora analyserer mediedekningen av byggeprosessen, og konkluderer: «Powerhouse står nå som et stort og svart – og etter manges mening stygt monument over den vanskelige balansen mellom globale og lokale, samt estetiske og funksjonelle hensyn.»

Boka rommer negative karakteristikker. Ett kapittel spør om byutvikling bare er kaos, og setter ord på overperfekt, livløs utvikling som zombieurbanisme. Tilsvarende kritisk viser Erling Dokk Holm hvordan fraværet av et oversett, men essensielt element – gatehjørnet – frarøver nye områder bypreg. Problemene er derimot mindre intensjonelle enn Arkitekturopprøret vil ha det til. De er resultat av avveiningene mellom arkitekter, politikere, utbyggere, utbyggingsforskrifter, markedsliberalisme, bærekraft og stilidealer.

Det mest interessante er ikke svaret på hvorfor norsk arkitektur og byutvikling er som den er. Heller enn å føye seg etter eller avvise Arkitekturopprørets ønske om mer klassisk vakre byggverk kompliseres på vellykket vis ideene våre om bymiljø. Knut Schreiner beskriver hvordan nåtidens ikoner, som Eiffeltårnet, i egen samtid var utskjelte monolitter. Med tankevekkende fremtidsnostalgi åpner dette refleksjon over hva som kan gjennomgå lignende forandring. Hannah Sigriddatter Ander og Alf Jørgen Schnell velger i påfølgende kapittel utskjelte og rivningsbegjærte Galleri Oslo som ikon for alternativ og rolig urbanitet.

Byutviklingens endrede forutsetninger skrives frem, fra etterkrigstidens samfunnsbygging til 00-tallets storslåtte og omdiskuterte signalbygg og klimakrisens krav. «I stedet for å rive og bygge nytt, må vi i langt større grad ta vare på, omforme og gi nytt liv til byggene som allerede finnes», skriver Gro Sandkjær Hanssen om den kommende arkitektrollen. Bærekraftig byutvikling dreier seg om gjenbruk, og gjennom beskrivelser fremstår dette ikke som påtvunget ork, men gøy. «Samtidig kan det også innebære å leke med tidsdybden, gjøre den mindre åpenbar; gi dem som skal bruke bygget anledning til å gå på sin egen skattejakt, til å undres over hva som er gammelt og hva som er lagt til av nytt.»

Boka avkrever nysgjerrighet for uventede detaljer og undring over hvordan bybilder kan forandres ikke bare av store nybygg med tiltalende fasader, men også av overraskende og nyanserte refleksjoner. For å forberede leseren på skattejakten var det kanskje likevel riktig å la en gammel bil bli stående i åpningen.

Av Andreas Ervik

Forsidefoto: Jan Langhaug / NTB

Publisert 29. september 2026 kl. 12:01