Publisert 19. september 2024 kl. 13:46
Arkitekturen opprører og engasjerer. Denne uken tok president Tina Larsen i NAL til orde for en restrukturering av arkitekturfeltet i en kronikk hos NRK Ytring, der hun presenterte et «pakkeforløp for bedre arkitektur i Norge».
Første bud er å heve kompetansekravet for selve tittelen arkitekt, som hun mener er utvannet i Bygge-Norge idag. For trenger ikke arkitekturstudentene på landets arkitektskoler den femårige utdannelsen de kjemper for å komme inn på?
– Du kan tegne barnehager, skoler og boliger uten master i arkitektur. I vanskeligste tiltaksklasse vil du ha sykehus og bygg med høy kompleksitet når det kommer til brann og rømning for eksempel. Der skulle man tro en arkitekt var påtvunget, men det er det altså ikke.
– Ja, det er ikke en beskyttet tittel, så hvem som helst kan faktisk kalle seg arkitekt. I motsetning til eiendomsmegler, for eksempel, som er en beskyttet tittel. Vi har mange yrkesgrupper som må å ha godkjenning og autorisasjon, men arkitekter må ikke det i Norge – mens i England, Japan, Belgia eller Tyskland må man det, for eksempel.
– Arkitektstudiet er en femårig høyere utdanning. Arkitektene er øvet i å håndtere komplekse situasjoner og svare med helhetlige og gode formsvar. Dette er en krevende disiplin. På arkitektskolen lærer man om arkitekturprosjektering av ulike typer av bygg og alle aspekter ved det å tegne gode bygg. Estetikk, konstruksjon, proporsjoner, gode rom, materialbruk, detaljering, dagslys og fargebruk. De lærer om brukbarhet, menneskelig skala, brukermedvirkning og inkluderende utforming, men også stedstilpasning, gjenbruk av gamle bygg, vær, klima, kultur, miljø og bærekraft. God arkitektur kan være forebyggende samfunnsmedisin, og dårlig arkitektur det motsatte. I tillegg ligger det samfunnskritiske aspekt ved arkitektonisk utforming i befolkningens grunnleggende behov, og det en fallitterklæring for et samfunn ikke å bruke fagkompetansen til sine høyt utdannede fagfolk.
Det er arkitektur-DNAet i de fysisk bygde omgivelsene som gjør det til mer enn byggeri.
– Vi i NAL ønsker både å beskytte tittelen og gjeninnføre kompetansekravene til arkitektur i statlige kvalifikasjonskrav.
– Ja, det ene sporet er beskyttelse av tittelen, og det andre handler den om godkjenningen en trenger for å bygge her i landet. Der har man tiltaksklasser som handler om kompleksitet i bygg. Du kan tegne barnehager, skoler og boliger uten master i arkitektur. I vanskeligste tiltaksklasse vil du ha sykehus og bygg med høy kompleksitet når det kommer til brann og rømning for eksempel. Der skulle man tro en arkitekt var påtvunget, men det er det altså ikke. Du kan være ingeniør med noen års erfaring for å prosjektere i den vanskeligste tiltaksklassen. Nedover i klassene er det en helt presis liste på hvor mange år du skal ha på en fagskole eller lignende, for å kunne ta oppdrag som arkitekt for ulike prosjekter.
– Siden 2017 har det vært nok for å bli godkjent arkitekt i byggeprosesser. Ved å senke kompetansekravene på arkitekturprosjekteringen – spesielt i det som kalles tiltaksklasse 2 – har det åpnet tilgang til et enormt marked. Vi ser barnehager tegnet av renovasjonsfirma, for eksempel. Tiltaksklasse 2 er alle formålsbygg, altså skole, barnehager og så videre, men også for veldig spesielle formål som eldrehjem eller demenslandsbyer. Det som er svært forunderlig er at forskningen på denne typen hus krever doktorgradskompetanse. Men etter fagskolereformen ble prosjekteringskravene justert vekk fra krav om høyere utdannelse til toårig fagskole. Det var det byggebransjen ønsket seg. Og det fikk de.
– Anseelsen til arkitektene står i fare for å gå tapt når man ikke ser årsak-virkning mellom det å ta en arkitektutdannelse og det å få gode bygg og steder i Norge. Det hersker en allmenn oppfattelse om at når du kjøper arkitekttjenester, er det fra en formelt kompetent arkitekt. Og sånn er det ikke alltid i dag. Det har også med økonomi å gjøre, i timeprisen for arkitekter, som vi ser ligger lavere enn veldig mange andre ingeniøryrker og rådgivende ingeniørfag i byggeprosjekter.
– Jeg har veldig tro på privat-offentlig samarbeid og er veldig næringsvennlig innstilt. Likevel synes jeg ikke det samarbeidet er helt tillitsvekkende som det er nå, hvor faglighet undergraves, parallelt med at byggefeil øker, og at vi ser for mye dårlig arkitektur som ikke oppfyller verken bærekraftsmålene eller menneskerettighetskonvensjonene. Jeg tror egentlig byggebransjen ønsker arkitektenes kunnskap inn i prosjektene. Det er mange seriøse aktører, men også en del som velger vekk å vektlegge god arkitektur, av ulike grunner. Her må staten på banen og bidra med ambisjoner og koordinering.
Staten må anerkjenne betydningen av arkitektutdannelse for arkitektonisk kvalitet og tette hullene i regelverket, slik at vi unngår bygg tegnet av «pirat-arkitekter».
– Ethvert nytt byggeprosjekt er med å skape byene og stedene våre – omgivelsene vi skal bo og leve i, og være stolte av i fremtiden. Kunnskapen om arkitekturens betydning bør gi politikerne ambisjoner. Sett krav til arkitektkompetanse for alt som skal bygges, og krav om arkitektutdannelse til de som skal kalle seg arkitekt. Også i stramme tider.
– Ja, som i at den er stykkevis fordelt på utrolig mange ulike departement og direktorater, og du ikke får den nødvendige koordineringen av området. Staten må være med på å kvalitetssikre hverdagen til folk. Arbeidsplassene, boligene, nabolagene, skolene og barnehagene. Fordi vi risikerer å bruke pengene feil, og få for lite ut av dem, både private og statlige investeringer. Og det ser du boligpolitikken i Norge er skadelidende under, og har vært i veldig mange år. Det er for korttenkt og man har overlatt for mye til bransjen og det er for mye for bransjen selv å ta ansvaret.
– Er det noe i utdanningen per i dag som ikke har fanget opp utviklingen i Bygge-Norge for øvrig, siden det har blitt en slags dissonans mellom de to?
– Både ja og nei. Jeg tror det først og fremst ligger i anerkjennelsen av faget, og i å løfte kvalitet og respektere kunnskap i statlig styring. Og jeg tror jo at i den grad det skulle være noe det skortet på i utdannelsene, så ville det ha blitt fikset med et lynglimt dersom det hadde blitt tatt mer på alvor i statlige korridorer. Jeg opplever at undervisningsinstitusjonene er gode til å snu seg fort rundt, til å tilpasse sine læringsplaner til det behovet vi har. En statlig koordinering av intensjonene, hvor man bruke statlige utredinger også til å påvirke kunnskapsproduksjonen i skolene, kunne gjort det veldig målrettet. Da kunne vi blitt veldig tydelig på hva vi trenger i Norge nå, og de neste 10-20 årene, nemlig en bærekraftig og ambisiøs satsing på god arkitektur, tegnet av kompetente arkitekter.
