Av Bår Stenvik
Publisert 8. mai 2025
– De fleste temaene jeg er interessert i står per i dag på en liste i USA over forbudte ord for forskere. Man kan kalle situasjonen absurd, men den er først og fremst ekstremt skremmende, sier Tonje Vold.
Trump-administrasjonen prøver for tida å renske ut emner i akademia knyttet til likestilling og rettferdighet, og National Science Foundation har fått beskjed om å stoppe og kontrollere prosjekter som bruker nøkkelord som mangfold, aktivisme og stereotypier.
– Hva står på spill her? Hvilken nytte har litteraturvitenskapen av for eksempel interseksjonelle og postkoloniale perspektiver?
– Interseksjonalitet angår å se flere parametere sammen, som raseforestillinger, kjønn, klasse og legning. Denne måten å lese litteratur og samfunn på, er helt vesentlig i en kompleks verden. Jeg mener dessuten det er sterkt begrensende for å lære og tenke, også om en selv og sitt eget, dersom man bare skal ha som utgangspunkt tekster fra egen kulturkrets og tidsperiode.
– Har du noen eksempler på hvordan disse lesemåtene brukes på Blindern i dag?
– Det er relativt sett få som skriver om litteratur fra «det globale Sør» på master- og ph.d.-nivå, mens de postkoloniale perspektivene som kommer derfra, og fra afrikanskamerikanske feminister, er mye i bruk. Vårt prosjekt om skandinavisk «skamløst medborgerskap» og feministisk litterær aktivisme bygger på slik tenkning, selv om litteraturen er skrevet av Shazia Majid eller dansk-samiske Maren Utgård. Studentene jeg møter er gode til å kople egne erfaringer sammen med det som leses, og de ser sammenhenger, likheter og forskjeller. For noen kan det dreie seg om å aktivere sin egen samiske bakgrunn når man leser om avkolonisering, for andre kan det handle om deres erfaringer med å bli redusert til å være en representant for en etnisk gruppe, når vi leser Frantz Fanons analyse av hvordan erfaringer med mikroaggresjon og rasisme setter preg på selvbildet.
– Du var selv ganske tidlig ute i Norge, med en hovedoppgave om zimbabwisk litteratur og en ph.d. om J. M. Coetzee og postapartheid-litteratur? Hvilke utfordringer innebar det for deg som akademiker?
– Det innebar særlig å lese seg inn i kulturer og akademiske diskusjoner jeg ikke kjente fra før for å forstå konteksten.
Det er sjelden den som plasserer seg selv som skråsikker ekspert på alle kulturuttrykk, som hvit, eller norsk, eller akademiker, eller hva det nå er, som er mest givende å lese. Det er uunngåelig å ha blinde soner, men man må prøve å fylle ut kunnskapshull.
– Og hva betyr det i praksis?
– Coetzee er nobelprisvinner og hvit sørafrikaner, og i sine bøker bruker han mye europeisk kanonlitteratur, som Kafka og Defoe. Det siste betyr at du godt kan sitte på et kontor på Blindern og lese bøkene ut fra det du allerede har lært her, og få mye ut av dem. Men for min del var det helt essensielt å lese verkene hans i dialog med andre sørafrikanske forfattere og diskusjonene fra det litterære feltet der. Da måtte jeg blant annet forstå apartheid-politikk, jeg måtte forstå den type hvithet hans litteratur tematiserer, og litteraturen innenfor en nasjonal og politisk kontekst.
– Og hvordan mener du at litteratur og ideer fra det sørlige Afrika lærer oss noe om oss selv?
– Mange sørafrikanske verk borrer inngående i spørsmål knyttet til nasjonale og andre fellesskap. Hva betyr forsoning i etterkant av sannhetskommisjonens arbeid der – hva skal til om grusomme forbrytelser er begått – og rettferdighet – kan rettsprosesser skape fred og samforstand?
I 2023 ble den norske Sannhets- og forsoningskommisjonen rapport offentliggjort. Den sørafrikanske diskusjonen kan belyse denne prosessen, men også andre problemstillinger, som forholdet mellom et kollektivt traume og private traumer.
– Hva har vært utfordringene for postkoloniale perspektiver vært i de foregående tiårene i norsk litteraturvitenskap?
– En type postkolonial utfordring dreier seg om å vise en lengre historisk utvikling. Ikke bare putte Sameproblemet av Kathrine Nedrejord på pensum, og så tenker man «nå har man gjort den jobben». Det er som om man åpnet et vindu, men så tenkte man at «Ja, nå har vi luftet litt, så nå kan vi lukke det igjen». Men egentlig er jobben å orientere seg utover den vestlige kanon og se kritisk på vurderingsapparatet. I norsk sammenheng kan det bety å utvikle en litteraturhistorisk tenkning som ser på samspillet mellom samisk, kvensk og norsk litteratur og kultur, og ser kritisk på fornorsking og koloniale strukturer innenfor den nasjonale fortellingen. Og det er mye vanskeligere, for da må du gjøre en mye større jobb.
Det litterære systemet har reprodusert likhet.
Den «større jobben» har sitt speilbilde også i andre litterære institusjoner. Vold nevner blant annet debatten som oppsto i 2021, da den norske forfatteren Priya Bains protesterte i Morgenbladet mot at kritikerne satte henne i samme bås som Yahya Hassan, bare fordi begge er minoriteter i en hvit offentlighet.
– Da Bains stilte spørsmål om hvor god majoritetskritikeren egentlig er, synes jeg det var helt på sin plass og på høy tid. Man må være interessert i å utforske sin egen plassering og dens begrensninger. Sosiolog Sabina Ticas forskning viser nettopp at forfattere i møte med forlag har blitt møtt med et slags «etnisk blikk», og at de reagerer på å møtes med en forventning om å «representere» sin etnisitet i enhver sammenheng, også litterært.
– Bains kritiserte også forlagsbransjen for manglende systemisk satsing på mangfold?
– I 2018 hadde Morgenbladet en sak hvor de sjekket etternavnene til ansatte i norske forlag og regnet seg fram til at det var ca. 1 prosent mangfold. Det litterære systemet har reprodusert likhet. I forbindelse med debatten om «den norske innvandrerromanen» en gang på 2000-tallet husker jeg noen sa at England fikk Zadie Smith etter flere hundre år med oversjøisk kontakt og kolonitid, så vi måtte regne med i alle fall to–tre generasjoner med innvandrere i Norge først. Det var merkelig da, og er blitt grundig tilbakevist.
– Hva skjedde?
– Ser man på leserne, har det ligget et stort potensial i lesere med migrasjons- eller minoritetsbakgrunn, som ingen fikk fatt i lenge. Jeg tror det også var fordi man ikke prøvde særlig hardt. Når du gikk inn på utlånslista til Deichmann i Oslo på 2010-tallet, så lå ofte Skitten snø av Mahmona Khan på topp. Det var en ungdomsbok som ikke alle litterater visste om, men at den ble så mye lånt, var både en indikasjon på at det er en bra bok, og at det ikke var lite å velge blant om du ville ha en hovedperson som lignet på deg og du var en jente i Oslo med innvandrerforeldre. Så allerede da fantes potensialet, som man senere har utløst med Hør her’a, Skamløs og Tante Ulrikkes vei.
– Men når det gjelder mangfold i det litterære systemet, har også akademia et ansvar?
– Absolutt. Det angår både miljøbygging blant studentene og hvor relevante fagene virker utad for dem som vurderer utdanning. Det er et savn også her at vi ikke har flere ulike rollemodeller som speiler samfunnet bedre, med tanke på oss fast ansatte.
Det finnes situert kunnskap, men også situert ignoranse.
Samtidig har jeg ofte hørt forlagsansatte si «Vi kan ikke gjøre noe, for vi vil ha folk som har studert på Blindern, og det er jo ingen andre enn hvite damer som gjør det.» Men det må de slutte å si, for det er ikke helt sant.
– Ikke helt?
– Det ser nok mer homogent ut jo høyere man kommer i systemet. Men det er mindre såkalt «blendahvitt» eller ensartet på bachelornivå enn det har vært. Lektorstudentene, de som blir norsklærere, er en ganske sammensatt gjeng, noe som er veldig bra.
– Kan vi sammenfatte noe de litterære institusjonene har hatt til felles, en slags skylapp-tendens? Blindern-folk som ikke undersøker lokale betingelser for bøker fra andre kulturer. Kritikere som leser alle innvandrerhistorier» som «frigjøringsfortellinger fra den undertrykkende familien». Forlag som ikke sjekker hva leserne faktisk er interessert i?
– Det viser vel at det ikke bare finnes situert kunnskap, men også situert ignoranse.
– Det får meg også til å tenke på hvordan en del kvinnelige erfaringer som hadde vært usynliggjort, brått ble synlige med metoo.
– Jeg husker veldig godt en diskusjon fra en gang litt før metoo, mellom fire litterater, to kvinner og to menn. Da vi snakket om disse tingene rundt bordet, viste det seg at mennene ikke hadde noen aning om at seksuell trakassering var noe som forekom i de litterære miljøene vi hadde felles. Det var akkurat like sjokkerende for oss kvinnene at de ikke ante det, som det var sjokkerende for dem å høre oss ramse opp situasjoner.
Kvinner, og særlig da yngre, har hatt noen erfaringer de bare ikke har delt med mannlige kolleger. Mitt inntrykk av akkurat akademia har vært som et trygt sted. Men problemet er nettopp dette: at det at man ikke ser det selv, ikke betyr at ting er i orden.
– Var også noen ting kanskje synlige, men ble kategorisert annerledes? Det er ikke så lenge siden det var helt vanlig at mannlige litteraturprofessorer ble sammen med kvinnelige studenter – men at det var noe man bare vitset litt om?
– Ja, i dag er man langt mer opptatt av hva slik atferd gjør med dem rundt og med arbeidsplassene. Det har både vært mye «taus kunnskap» i forlagsverdenen, som «styr litt unna han og han» som er formidlet til dem som «trengte å vite det», og folk har funnet seg i ugreie ting. Man har operert litt sånn sidelengs og rundt, i stedet for å si at «Dette er et strukturelt problem, sånn kan vi ikke ha det».
– Men nå er det nesten vanskelig å skjønne at det gikk an å overse det?
– Når man først får opp det perspektivet, og alle må diskutere det over flere år, så ser man ikke minst hvordan lesninger av kjente historier endrer seg i litteratur og film. Før var det sånn at «Hver jul kommer Love Actually, det er kjempehyggelig», mens nå er det sånn «Hver jul kommer den metoo-diskusjonen om Love Actually». Man leser mange av relasjonene i den filmen helt annerledes etter metoo, fordi man har fått språk om seksuell trakassering på arbeidsplassen, gråsoner og asymmetrisk makt. Plutselig tenker man: Er det egentlig helt greit at sekretæren omplasseres på et blunk fordi sjefen har lyst på henne?
– Og det samme gjelder litteraturen?
– Jeg mener litteraturen både viser kulturen som gjør dette til kos og underholdning, og avslører hvordan slike fortellinger virker. Eksempler på det siste er franske Vanessa Springora og Neige Sinnos bøker. Jeg ser også stadig hvordan unge studenter kjenner seg igjen i lesningen av kroppslig sårbarhet hos Cora Sandel eller møter med patriarkatet hos Amalie Skram.
Kvinner, og særlig da yngre, har hatt noen erfaringer de bare ikke har delt med mannlige kolleger.
– Det har vært mye snakk om at «humaniora må legitimere sin eksistens» de siste årene. Men jeg synes jeg ser en større tendens til at også forfatterne selv må legitimere sin samfunnsnytte. Er det en parallell?
– Det handler kanskje om at det er litt dårligere tider for forfatterne også. Mange forfattere må reise rundt med «Den kulturelle skolesekken» eller bidra til samfunnet på andre vis, som er fint for dem som møter litteratur på den måten. Jeg heier veldig på litteraturformidling. Jeg tror også en viss grad av legitimering er veldig sunt. Man må kunne si hvorfor man gjør det man gjør, ellers blir man fort uinteressant for alle andre enn allerede innvidde. Men i sin verste form kan legitimeringspresset for både utdanning og kunst bli helt instrumentelt: At man bare leser for å lære å lese, og fordi det er sunt: «Lese og ta tran.»
– Eller for å få mer empati?
– Ja, men det tror jeg egentlig ikke noe på. Jeg tror ikke lesing skader empatien. Men om det hadde fungert som mange sier, hadde litteraturforskere, forfattere og litteraturformidlere vært de mest empatiske menneskene i verden. Det blir litt selvforherligende, og det er ikke sant. Det er nok av diktatorer med store bibliotek.
– Hva er din legitimering da?
– Det er viktig å studere litteraturen som en av flere deler som inngår i den store samtalen vi har gående i offentligheten. Selv om jeg er skeptisk til det med empati, tror jeg sterkt på litteraturens kraft til å skape forestillinger i leserne. Gjennom litteraturen kan man få nye forestillinger om en selv, om andre og om verden, eller få bekreftet eller justert dem man hadde. Skjønnlitteraturen virker i verden ved selv å skape nye verdener, det er en dobbelt prosess som aldri slutter å fascinere. Litteraturen skaper mønstre for forståelse. Derfor kan fortellinger ses på som farlige: De virker.
– Det er kanskje derfor Trump-administrasjonen er så opptatt av å fjerne bøker fra bibliotek – om de handler om fregnete jenter eller høyesterettsdommer Ruth Bader Ginsburg.
– Det gjør det enda viktigere å fortsette å lese, skrive og tenke kritisk. Litteraturen lærer oss lesemåter som angår motstand. Å undervise i litteratur i 2025 handler derfor også om kritisk tenkning, om å bevare og utvikle følsomhet og om å stille spørsmål til sin egen posisjon, etisk og politisk. Kanskje kan man håpe at dette blir en tid for internasjonal solidaritet.
