Av Bår Stenvik
Publisert 8. januar 2025
Grytidlig en morgen i 1964 gikk 19 år gamle Bjørn Alterhaug av bussen i Tysfjord med en koffert i den ene hånda og en kontrabass i den andre. Han var den nye læreren på skolen i bygda, men hadde ingen lærerutdanning. Da han møtte klassen han skulle ha, ble han sjokkert over hvor ulike nivå de hadde. Det var tolv elever fra 4. til 7.-trinn i én klasse, og noen kunne ikke lese i det hele tatt. Alterhaug kunne ikke noe om pedagogikk, men hadde omfattende erfaring som musiker fra oppvekstårene i Mo i Rana.
I klasserommet grep han til de to tingene han kunne noe om – improvisasjon og samspill. Dermed satte han de beste elevene til å hjelpe til med å undervise de andre, og ga dem roller ut fra evner og kompetanse, så han kunne bidra selv på best mulig vis og få kontakt og hjelpe dem som strevde mest med lesing og skriving.
– Mye senere leste jeg Jacques Rancières bok Den uvitende lærer, og ble slått av parallellene til min egen tidlige erfaring. Både lærer og elev lærte – ikke bare fag, men ydmykhet og respekt for den andre. For meg ble det et grunnlag for videre personlig utvikling og nysgjerrighet på hva sosiale forskjeller kan bety.
Født i 1945, professor emeritus i musikkvitenskap, NTNU.
Var også sentral i opprettelsen av «jazzlinja» ved Musikkonservatoriet i Trondheim.
Utøvende jazzmusiker, har spilt med legender som Chet Baker og Ben Webster, deltatt på over hundre plateinnspillinger i eget og andres navn og utgitt over hundre verk. Som komponist har han skrevet en rekke bestillingsverk for festspill og festivaler.
I 2022 fikk han kongens fortjenestemedalje.
Alterhaug skulle fortsette sin karriere innen både utdanning og musikk. Noen år senere var det han selv som sto foran en lærer da han søkte plass på musikkvitenskap ved lærerhøyskolen i Trondheim. Alterhaug hadde som selvlært jazzmusiker spilt mest etter gehør, men til prøven måtte han både kunne spille piano og beherske notekunnskap. Han løste utfordringen ved å lære seg et knippe «klassiske perler» utenat på piano og ta med seg det tilhørende noteheftet, «Perler fra Barokken». Så satte han det foran seg på pianoet, kikket konsentrert på notene og spilte i vei etter minnet.
– Men etter en stund spurte sensoren om jeg ikke skulle bla snart. Da hadde jeg jo spilt i flere minutter og glant på den første siden i heftet. Jeg var tatt fullstendig med buksa nede!
Heldigvis valgte sensoren å improvisere: Han skjønte at Alterhaug hadde musikalsk forståelse som ikke var notebundet, og testet ham i stedet ved å spille akkordrekker på pianoet. Alterhaug identifiserte dem lett, og kom inn på studiet.
– Det bidro også til at jeg senere, da jeg selv ble instituttstyrer, hadde et mer nyansert syn på studentene som søkte opptak. Musikkutdanningsmulighetene i Nord-Norge var lite utviklet, og de som kom derfra, hadde ikke hatt samme mulighet til å tilegne seg formelle opptakskrav. Så da var jeg ikke altfor nøye med hva teoriprøven viste, men vektla heller det de viste musikalsk.
Alterhaug var en av dem som bidro til å få jazz og improvisasjon inn på pensum ved de seriøse utdanningsinstitusjonene, noe som på 1970-tallet bød på en del motstand.
– Jazz ble sett på som en merkelig musikkform, spilt av sånne som drev med «narkopetika», som nordlendingene sa. Mye slikt som filosofen Charles W. Mills kaller «hvit uvitenhet». Ikke nødvendigvis vond vilje, men misforståelser og manglende kunnskap om jazz og svart kultur.
Charles Wade Mills (1951–2021) var en jamaicansk filosof som bodde og underviste i London og New York, kjent blant annet for sitt konsept «white ignorance».
– Så motviljen handlet ikke bare om kulturelt snobberi?
– Jeg husker at jeg måtte prate med en student som sto i fare for ikke å få godkjent fordi han ikke møtte opp i improvisasjonsundervisningen. Men studenten sa at han rett og slett ikke turte å delta. «Men kan du ikke bare komme inn og være med i rommet, så lover jeg ikke be deg improvisere. Du kan bare legge deg under flygelet», sa jeg, litt spøkefullt. Men han tok det nesten som en ordre – han gikk og la seg under flygelet. De andre syntes det var litt merkelig, men han fikk ligge der og ta til seg situasjonen. Så kom han fram fra under flygelet og begynte å delta, sakte, men sikkert. Han ble veldig ålreit etter hvert.
– Hva handlet det egentlig om?
– Det avgjørende med den situasjonen var at jeg skjønte min egen ufullstendighet og svakhet ved at jeg ikke hadde vært i stand til å møte elevene der de var. Jeg trodde de fleste var som meg, som var vant til å improvisere, men jeg var jo unntaket. De fleste som kom inn den gangen, hadde bare spilt etter noter.
Alterhaug mener at det å skape trygghet og legge til rette for samhandling og deltakelse er sentralt for improvisasjon både i klasserommet og i musikken. Og han understreker at det ikke er noe nytt. I antikken var improvisasjon en av de sentrale kunstene i retorikken, og det er bare de siste par hundre årene disse innsiktene er blitt glemt i den vestlige kulturen.
– Boka jeg nevnte, Den uvitende lærer, er basert på lektoren Joseph Jacotots læremåter fra starten av 1800-tallet. Der står det: «At lære at improvisere bestod først og fremst i at lære at overvinde sig selv, at overvinde det hovmod, der sminker sig med ydmyghed ved at erklære sin manglende evne til at tale foran en anden, det vil sige sin vægring ved at underkaste sig hans dom.»
– Så hvis man er trygg nok til å gi slipp på sitt eget ego, er man ikke lenger redd for andres mening?
– I serien «Jazzakademiet» i Konserthusets Lille Sal i Oslo spilte jeg for et par år siden en duo-konsert med pianisten Vigleik Storaas. På et innfall ba jeg ham spille Aria fra Bachs «Goldbergvariasjonene», som vi så kunne improvisere over. Men da han begynte å spille, følte jeg ikke at han var ordentlig til stede i det han spilte. Da sa jeg: «Vigleik, det herre va ikke bra.» Jeg skvatt nesten selv, det var en forferdelig ting å si til en kollega foran publikum. Men han spilte bare sjablong av Bach, så jeg sa: «Du må spille Bach sånn som du vil at Bach skal låte, jeg vet jo at du kan det.» Og så begynte han på igjen, og da ble det veldig fint.
– Det hørtes risikabelt ut?
– Ja, en annen musiker kunne brutt sammen. Men han er så trygg i seg selv, og vi har jobbet sammen siden 1983 og er så trygge på hverandre. Da kan man ta en sånn risiko for å endre en situasjon som ikke fungerer.
Rundt årtusenskiftet studerte jeg, journalisten selv, musikkvitenskap ved NTNU, der jeg også fikk oppleve et par gruppetimer i improvisasjon med Alterhaug. Han snakket mye om hvor viktig det var å ha «store ører» i betydningen å lytte til det de andre i ensemblet gjør. På omtrent samme tidspunkt satte Alterhaug i gang et NTNU-prosjekt kalt «Improvisasjon i et tverrfaglig lys». Formålet var å undersøke hva som tilsvarte store ører og andre musikk-improvisatoriske prinsipper i områder som filosofi, sosiologi, sport og forsvar, og hva feltene kunne bidra med til forståelsen av improvisasjon. Et av aspektene prosjektet tok for seg, var sammenhengen mellom improvisasjon og forberedelse.
– En utbredt misforståelse ligger bak den måten tidligere riksrevisor Per-Kristian Foss brukte begrepet på for noen år siden: «Forberedende sikkerhetsarbeid er noe du ikke kan improvisere – det har vi lært etter 22. juli – at improvisasjon holder ikke – ordnet beredskap må være godt forberedt.» Men poenget er at evnen til å håndtere det uforutsette med improvisasjon krever nettopp grundig forberedelse.
– Og kanskje særlig krisetilfeller krever improvisasjon? Det får meg til å tenke på han piloten som landet et passasjerfly i Hudson-elven for noen år siden. Det var en improvisert nødlanding der årevis med internalisert kunnskap muliggjorde en kreativ løsning i et uforutsett scenario.
– I prosjektet vårt var det blant annet med en jagerflyger. Han snakket om krisesituasjoner der det er vanskelig å vite hva som er opp og ned og du går rett i bakken om du drar spaken feil vei. Da må du ha øvd så mye at du både har en automatisk reaksjon og samtidig er bevisst på hele situasjonen.
Alterhaug trekker også fram fotballaget Bodø/Glimt, som gjennomførte en stor omstilling da de sto i fare for å rykke ned fra 1. divisjon i 2018.
– De sluttet å fokusere på resultatet, som var opprykk. I stedet jobbet de med hver enkelt spillers potensial for å prestere i et kollektiv. Et viktig grep var å skille mellom selvtillit og selvfølelse. Selvtillit dreier seg om vurdering av egne prestasjoner. Personer som i stor grad måler sin egenverdi ut fra egne prestasjoner, blir svært sårbare for å føle på utilstrekkelighet. Selvfølelsen, derimot, handler ikke om prestasjoner, men er en betingelsesløs vurdering av din egen verdi. Du kan prestere dårlig, men likevel kjenne på at du som person har en grunnleggende verdi.
Fotballaget jobbet for å «fjerne frykten for å gjøre feil», la alle si sin mening og skape en «lekende holdning». Alt i alt mener Alterhaug at det var en god improvisatorisk innstilling, som gjorde at laget klarte å snu skuta og klatre oppover på tabellene igjen i årene som fulgte. Samtidig presiserer Alterhaug at det ikke er sånn at lek og samspill løser alle problemer på magisk vis.
– Skal du være en bra jazzmusiker, må du øve sammen med andre, men du må selvfølgelig også jobbe på øvingsrommet og få fingrene på plass. Det er en balanse mellom å være et menneske med egne ferdigheter og meninger, og en deltaker i samspillet.
Alterhaugs egen selvtillit fikk seg en knekk da han i 1997 deltok på en studietur til Gambia. Da var han både en erfaren musikkviter og en velkjent musiker i sitt eget land. Men det hjalp lite da han skulle prøve å spille de komplekse trommerytmene som ble spilt av såkalte «griots» – spelemenn og historiefortellere.
– Jeg var totalt utafor. Det var deprimerende å bli så satt på plass, men det var en oppdagelse som jeg burde gjort for lengst. Å oppleve en så kompleks musikk og kultur hjalp meg med å bli mer ydmyk.
Tidligere i år skrev Alterhaug om denne innsikten i sammenheng med tenkningen til Holbergprisvinner Achille Mbembe. Han er opptatt av behovet for å utvide den vestlige, skriftsentrerte kunnskapsbasen – både med globalt mangfold og hjemlige tradisjoner som baserer seg mer på samhandling i sanntid.
Achille Mbembe (f. 1957) er en kamerunsk filosof som fikk Holbergprisen i 2024 og er internasjonalt anerkjent for sitt arbeid innen politisk filosofi og postkolonial teori. Alterhaugs artikkel sto i Klassekampen 24. september i år.
– På plata «Østerdalsmusikk» skulle vi spille inn en Rørospols, og den var notert i 11/8-takt. Jeg fikk ikke til den rytmen ut fra å se på notene. Men så viste innspillingsleder Torgrim Sollid oss en film av dansere og folkemusikere som spilte, og sa: «Se på hvordan de løfter føttene.» Da skjønte jeg det.
Denne plata fra 1975 er regnet som et pionerverk i norsk jazz, der trompetist Torgrim Sollid gjorde nytolkninger av bånsuller, polser og andre folketoner, sammen med kjente musikere som Alf Kjellman, Knut Riisnæs, Jan Garbarek, Erling Aksdal jr., Ole Jacob Hansen og Alterhaug.
– Dette handler på et vis om kroppslig kunnskap, som ikke kan formidles med tegn?
– Ja, det er som i sitatet fra Konfusius: «Jeg hører og glemmer. Jeg ser og husker. Jeg gjør og forstår.» Sånn er det også hvis jeg blir interessert i en forfatter. Da vil jeg se mer enn ordene, jeg vil se hva de gjør. Derfor har jeg alltid prøvd å kontakte dem og møte dem, for å se hvordan de er.
– Jeg har lurt på om det skjer noe med samhandlingen i samfunnet generelt når stadig mer av kommunikasjonen skjer med e-post og tekstmeldinger og folk ikke lenger møtes eller i det minste snakker med hverandre på telefonen?
– Jeg tenker mye på innsiktene til økofilosof Sigmund Kvaløy Setreng, som også var en del av forskningsprosjektet på improvisasjon. Den gangen ble han stemplet som en bonderomantiker, men tankene hans har fått en oppreisning nå. Han mente at vi må stoppe denne sinnssvake vekst-tenkningen og i stedet dyrke direkte kontakt mellom mennesker. Vi må bygge videre på den direkte sanntidserfaringen alle har, i stedet for å bli slaver av teknologien.
– Hva slags erfaring er egentlig det?
– Dette er jo egentlig latterlig enkle, bittesmå ting. Da jeg var på flyplassen i morges, skulle jeg kjøpe meg en kaffe, og hun bak kassa så veldig sur ut. Men så spurte jeg: «Hvordan har du det?», og så snakket vi litt, og hun smilte, situasjonen snudde, og hun var kanskje ikke egentlig så sur. Så det var jo veldig bra jeg ikke sa: «Hvorfor er du så sur?». Det handler om noe av det samme som Achille Mbembe sier: Å kunne samles om noen ting som er hinsides de kulturelle barrierene, noe som vi har felles som mennesker, og som kunstig intelligens ikke kan erstatte, enda så viktig og nyttig den teknologien sikkert kan bli. Det høres kanskje romantisk ut, men jeg mener det skjer noe unikt og meningsskapende i den levende situasjonen der mennesker møtes.
