Av Jon Iddeng, spesialrådgiver i Forskerforbundet
Publisert 15. desember 2022 kl. 12:56
Forskerforbundet gjennomførte denne høsten en medlemsundersøkelse for å få en tydeligere idé om hvor attraktiv en vitenskapelig karriere framstår for dem som står på ulike steder i den. Vi sendte ut en survey til våre medlemmer i vitenskapelig stilling i det som omtales som utvidet akademia, det vil si universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter og universitetssykehus. Der stilte vi spørsmål om jobbtilfredshet, hvor attraktiv man oppfattet forskerkarrieren, om man vil anbefale den, og om hva man tenker om egen framtid i en vitenskapelig stilling i norsk akademia.
Over 4300 respondenter krysset seg gjennom spørreskjemaet, men særlig interessant er de om lag 2000 kommentarene som er lagt igjen i tre åpne svarfelt. Det bidrar til en bedre forståelse av de kvantitative funnene.
For å ta det overordnede først: De fleste (nesten 70 prosent) er fornøyde med jobben sin. Det er noe under sammenlignbare undersøkelser om jobbtilfredshet generelt, men langt unna en tsunami av misnøye. Så da kan vi vel umiddelbart avvise det tabloide og karikerte spørsmålet i overskriften. Det bærer imidlertid i seg en slags dobbelthet, som kanskje likevel kan bidra til å understreke et poeng. Så la oss holde på tanken litt til.
For det første har vi med oss forestillingen om den troskyldige, unge studenten som i studietida blir svært interessert i et fag og gjerne vil fortsette å jobbe med det – i den grad at hun har lyst til å utvikle det videre, finne ut mer og lære det bort til andre. For denne framstår forskerjobben som en drøm. Om studenten er flink nok og får sjansen, begynner hun på en forskerutdanning og håper en vakker dag å få en verdig plass i forskerfellesskapet for å bidra til å gjøre samfunnet bedre.
Så møter vedkommende realiteten: et utidig arbeidspress og prestasjonskrav som fører til stress og psykiske problemer, dernest møtes hun av smålighet, intellektuell trakassering, spisse albuer, veiledere som aldri har tilstrekkelig tid eller forståelse, felleskontor med en sølete benk med møkkete kopper og dårlig pulverkaffe.
Og om man selv etter det ikke har gitt opp drømmen, så er det videre til neste midlertidige jobb på et prosjekt hvor man saktens er god nok til å undervise, lære opp andre på laben og utføre forskningen, som geniet av en gruppeleder har fått penger til, men hvor man på ingen måte er god nok til å få fast jobb.
Og sånn går det helt til man står der som gruppeleder selv, etter å ha forsaket lønnsutvikling, familie, venner, økonomisk trygghet og balanse i livet, og må bruke mesteparten av tida til å søke midler for å holde liv i seg selv og andre på laben, men stort sett uten å få napp. Da er forskeryrket blitt en skikkelig drittjobb.
Det er likevel ikke denne triste forfallshistorien – selv om den har elementer av gjenkjennelse for noen – som er realiteten for de fleste av Forskerforbundets medlemmer. Spørsmålet om dette er en drømmejobb eller drittjobb, har likevel en klangbunn: Forskeryrket er sjelden en sånn grå tilværelse midt mellom disse ytterpunktene, men har elementer av begge deler i seg. Det er meget tydelig i alle kommentarene våre medlemmer har lagt igjen.
Ut fra disse kan vi lese at en vitenskapelig jobb er kjempespennende, fylt med meningsfulle arbeidsoppgaver, med muligheter både til å utvikle seg selv, faget og interesserte studenter. Det er stor grad av frihet og fleksibilitet i jobbsituasjonen. Det er altså deler av jobben som er en drømmejobb. Men, og dette er det store men-et, så framstår deler av jobben som veldig negativ.
En respondent i denne undersøkelsen oppsummerer det slik: «Jeg har verdens kuleste jobb. Jeg får reise masse, jobbe med det mest spennende jeg vet om. Arbeidsvilkårene derimot er absolutt dritt. Jeg kan overhodet ikke se for meg at jeg noensinne kan få en fast stilling der jeg kan fortsette forskningen min. I tillegg er lønnen svært lav.»
En annen er mer lakonisk: «Jeg elsker den akademiske jobben i seg selv, men har vel dessverre begynt å hate akademia.» Det er i sum mye ved forskeryrket som ikke er bra, selv om de færreste av våre medlemmer vil bruke en betegnelse som «dritt». Det er altså egentlig ikke så mye et spørsmål om forskeryrket er en drømmejobb eller drittjobb, men at det er begge deler samtidig, og at det i større grad enn andre yrker har disse store kontrastene i seg.
Våre medlemmer er jevnt over meget fornøyde med arbeidsoppgavene, fagmiljøet, friheten og fleksibiliteten – mange brenner for faget sitt og synes det er svært viktig. Det de i første rekke er negative til, er lønna og et altfor stort arbeidspress, forårsaket av lite ressurser og støtte til å gjøre en god nok jobb. For mange framstår arbeidsvilkårene som dårlige, med stor utrygghet om finansiering og videre jobb.
Om lag 900 kommentarer i vår undersøkelse er innom lønn – svært få av dem med positivt fortegn. I gjennomsnitt arbeider de vitenskapelig ansatte ved universiteter og høyskoler rundt 45 timer i uka, ifølge den siste tidsbruksundersøkelsen. Det vil si nesten en ekstra arbeidsdag hver uke. Stort sett uten noen form for kompensasjon. Det er særlig i det perspektivet at lønna framstår som dårlig.
Mange er oppgitt over merarbeidet og at de ikke får tid til å gjøre det de helst vil: å forske. «Det vi driver med, er å skrive søknader om forskningsmidler som blir avslått», som en respondent mismodig formulerer det.
Flere undersøkelser tyder på en økning i stress og andre mentale påkjenninger for yngre forskere. Det framstår som om muligheten for karriereutvikling og videre jobb avhenger av ekstrem arbeidsinnsats, begavelse og flaks. Man føler seg veldig utrygg for framtida og overlatt til seg selv: «Academic research is one of the few professions where the risk is almost purely on the individual.»
Er disse forskerne bare noen kravstore sytepaver? Nei da, i Norge i 2022 bør det ikke framstå som sutring å forvente noenlunde trygge arbeidsvilkår, et sunt arbeidsmiljø og en lønn som speiler utdannelse, kompetanse, samfunnsbetydning og arbeidsinnsats.
Kan de ikke bare slutte, om de er misfornøyde? Joda, og hver tredje fast ansatte forsker vurderer da også det. Men det er uheldig for norsk forskning at både de godt etablerte og de yngre talentene, som tross alt elsker forskerjobben, synes det er såpass mye negativt med yrket at de vurderer et karriereskifte vekk fra akademia.
Det som bør gi ekstra grunn til bekymring, er at ting tyder på at utviklingen går i feil retning. Både her og i andre undersøkelser kan det se ut som om arbeidspresset og utryggheten øker. Det bidrar til å gjøre forskeryrket mindre attraktivt, særlig når man sammenligner med arbeidslivet for øvrig.
«Et drømmeyrke, men jeg brenner så klart ut før jeg er i nærheten av fast stilling i en institusjon av mitt eget valg», kommenterer en respondent.
Hva forteller denne forskeren til en yngre fagfelle som vurderer å satse på en forskerkarriere? Knapt 30 prosent av respondentene under 40 år vil anbefale unge en vitenskapelig karriere. Hva har det å si for rekrutteringen til forskning?
Jeg var selv med på å organisere «lausungeaksjonen» mot midlertidighet i sektoren i 2008. Det har ikke blitt så mye bedre på de 14 årene, selv om bevisstheten rundt problemene er mye større. Det er synd. Jeg tror nemlig kvaliteten på norsk forskning og høyere utdanning framover er avhengig av at man lykkes med å redusere arbeidspresset, øker forutsigbarheten og verdsetter forskerne i større grad.
