Slo opp med universitetet med et dikt

Av Julia Loge

Publisert 11. april 2019

– Jeg har skrevet et break-up dikt, for å være midlertidig er å leve i et ustabilt forhold, sier Kristina Leganger Iversen.

Eg kan med handa på hjartet seie at det ikkje er nokon som har tydd så mykje for meg som du har gjort, skriver Kristina Leganger Iversen i diktet. Foto: Privat

Det er et drøyt år siden førstelektor Kristina Leganger Iversen disputerte om hvithet og koloniale strukturer i skandinavisk samtidslyrikk. Siden det har hun hatt flere korte kontrakter ved Universitetet i Oslo. Men nå er det slutt. Og siden hun ikke bare er litteraturviter, men også forfatter, forlater hun universitetet med et kjærlighetsdikt.

– Hvem skriver du til, når du skriver «Kjære Universitetet»?

– Det er for alle som er glad i universitetet, det tror jeg at vi er veldig mange som er. Alle kollegaene og studentene er jo der fordi vi er glad i universitet, men jeg har til gode å møte noen som vil synge lovsang for Horisont 2020. De vil forske og dele den kunnskapen videre. Spørsmålet er hvilke premisser vi skal ha for det. Nå vil jeg ikke være med på det mer, sier Leganger til Forskerforum.

– Du er ikke nådig med EUs rammeprogram for forskning, Horisont2020?
– Det er jo ikke Horisont 2020 jeg er kritisk til, men vi har sett en endring de siste årene der hele politikken er blitt mer nyliberal. Universitetene får mindre i rammeoverføring, det er mer konkurranse, flere prosjekter. Også de faste må vinne forskningsmidler for å kunne ansette stipendiater og postdoktorer. Det fører til at sånne folk som meg må gå lenge i midlertidige stilinger, og gjennomsnittsalderen for å få fast jobb er 40 år. Det er en politisk styrt utvikling.

Jeg synes at den utviklingen med tellekantsystemet og at akademikeren skal være en prosjektleder like mye som forsker, det legger opp til et skifte i fokus, det blir det viktige, og går ut over undervisning, formidling og forskningstid, når man må bruke tid på å skrive søknader.

– Hvem har ansvar for å snu utviklingen?

– Det er oss, gjennom de valgene vi gjør, når vi stemmer ved valg, og politikerne som forvalter den makten vi gir dem. UiO jobber med å utvikle politikk for formidling, og har vedtatt politikk for å få ned midlertidigheten. Det er ikke de som er skurken, rektoratet prøver å få ned andelen midlertidige.

– Jeg har ingenting uoppgjort med universitetet eller instituttet. Jeg er veldig glad i universitetet. Det handler om rammene for å få gjort det vi skal gjøre.

– Når bestemte du deg for å slutte?

– Når man er midlertidig ansatt, vet man jo alltid at man kommer til å slutte. Jeg har søkt fast stilling, men det får man jo i praksis ikke når man er 29 år.

– Nå skal du ha foreldrepermisjon, hva gjør du etterpå?

– Det er et godt spørsmål, jeg er forfatter og kommer med en bok til høsten, så får vi se da. Det kan jo være at noen har en jobb til meg når jeg er ferdig, det vet man ikke.

–Gir du deg ikke litt tidlig, du er jo bare 29 år?

– Jeg er et lesende og skrivende menneske, jeg kommer ikke til å slutte å lese og skrive, det kan godt være at det kommer nye muligheter.

– Et dikt er ikke det samme som en meningsytring, det er et skjønnlitterært verk. «Eg» i diktet er ikke nødvendigvis den samme som personen Kristina Leganger Iversen,