Av Julia Loge
Publisert 27. februar 2018 kl. 10:26
«Jeg satt hjemme og gikk gjennom forordet til artikkelen min og følte meg sjalu på alle historiker-vennene mine som var på konferansen til American Historical Association, da jeg fikk en e-post som fortalte meg at mitt beste håp om en fast stilling i akademia i år, hadde fordampet».
Slik starter Erin Bartram bidraget sitt til den amerikanske sjangeren quit-lit, farvelbrevene ansatte i forskning og høyere utdanning skriver der de lister opp grunnene til at de forlater fagene sine.
Den var ment til kollegaene hennes ved University of Hartford i Connecticut. På en uke ble bloggposten lest av 80.000. Over 200 har kommentert på den. Nå anslår hun til Forskerforum at 100.000 har lest bloggposten, og enda flere hvis man regner inn dem som har delt posten i sin helhet.
«Jeg følte ikke at jeg hadde rett til å sørge. Når alt kommer til alt er sjansene for å få en fast stilling små».
Gjennom å skrive om den sorgen hun føler, etterlyser Bartram også sorgen de som blir igjen burde føle over alle de som forlater akademia. Mange av kommentarene hun har fått handler om å ta valget, der en forlater karrieren en hadde håpet på i akademia, til fordel for sikrere jobbutsikter et annet sted.
«Vi vil ikke ta inn over oss hvor mye kunnskap den kollegaen har i hodet sitt, som kommer til å være tapt for dem som bli igjen, og enda verre, vi vil ikke ta inn over oss hvor mye kunnskap den kollegaen har i hodet sitt som kommer til å bli absolutt ubrukelig resten av livet deres.»
Bartram skriver at selvfølgelig finnes det dem som tar en doktorgrad og ikke har lyst til å bli professor, men at doktorgradsprogrammene i historie først og fremst utdanner historieprofessorer.
«Vi kan snakke så mye vi vil om karrierer utenfor akademia, men når en ser nærmere på det, så er det de færreste av dem som faktisk forutsetter en doktorgrad, og nesten ingen av dem trenger at du har lært så mye som jeg har lært om dagliglivet i menigheter på 1800-tallet».
Bartram konstaterer at hun ikke kommer til å gi ut boken sin, aldri undervise igjen, eller jobbe videre med artikkelen sin når den kommer tilbake fra fagfellevurderingen.
«Det som gjør mest vondt, på et vis, er at tapet mitt har skjedd tusen ganger før, og vil skje tusen ganger til». «Hva ville skjedd hvis vi anerkjente tapene vårt fag lider hvert år? Hva ville skjedd hvis vi faktisk sørget over tapene?», spør hun.
I et intervju med The Chronicle of Higher Education forteller Bartram om responsen hun har fått.
– Veldig få sier ‘Dette er nytt, sånn har jeg ikke sett på det før’. De fleste sier ‘Jeg har følt det sånn, og jeg trodde ikke at jeg kunne si det høyt. Takk’. Det er bra, men det er også et problem i seg selv, sier Bartram.
Hun forteller at hun også hører at de som har fått faste stillinger i akademia sitter med skyldfølelse, en survivors guilt.
Bartram funderer også på om det utdannes for mange med doktorgrad, men sier at de færreste universiteter er villige til å ta den diskusjonen. Det skyldes både at doktorgradsstudentene står for mye av undervisningen på lavere grad og fordi doktorgradsprogrammene tiltrekker seg bedre vitenskapelig ansatte.
Til avisen sier hun også at publiseringspresset har vokst enormt, slik at yngre forskere som søker jobb sitter med lengre publiseringslister enn de eldre forskerne som skal ansette dem, uten at det nødvendigvis hever kvaliteten på forskningen.
