Da Kristian Starheim ikke lenger orket å jakte på forskningsmidler, sa han opp jobben
LUKK
Annonse
Annonse

Da Kristian Starheim ikke lenger orket å jakte på forskningsmidler, sa han opp jobben

Av Lina Christensen

Publisert 9. mars 2022

– Det ble om å gjøre å få inn penger slik at jeg selv skulle ha en jobb å gå til, sier Starheim. Nå er forskerkarrieren byttet ut med småbruk og lærerjobb på Vestlandet.

– Det ble en umulig situasjon. Det var vanskelig å se for seg at det ville bli noe bedre om ti eller femten år.

I rundt ti år jobbet Kristian Kobbenes Starheim som forsker. Han publiserte i topptidskrifter, har flere utenlandsopphold bak seg, og ble ansett som god til å hente inn midler. Han var en toppforsker.

Annonse

I januar 2021 valgte han likevel å si opp jobben ved NTNU. Nå er forskerkarrieren byttet ut med småbruk og lærerjobb på Vestlandet. Han har kjøkkenhage, naust med båt for fjordfiske og god tilgang til fjellheimen. Tilværelsen har blitt en helt annen.

I det siste har vi lest flere saker om ansatte ved universiteter og høyskoler som har fast kontrakt, men som risikerer å bli sagt opp hvis de ikke lykkes med å hente inn nok midler til å dekke egen lønn. De kalles gjerne «faste midlertidige».

Starheim sa opp jobben før NTNU rakk å si opp ham. Han orket ikke lenger å jakte på stadige nye forskningsmidler.

– Det var vanskelig da jeg sto midt oppi det, men det var godt å komme seg ut av det.

Måtte begynne å tenke på å søke egne penger

Da Starheim disputerte med en doktorgrad i molekylær medisin ved Universitetet i Bergen i 2010, var han motivert. Doktorgradsarbeidet var gøy, og det ga mersmak. Etter hvert fikk han en postdoktorstilling ved Cemir, et Senter for fremragende forskning ved NTNU, der han skulle jobbe med medisinsk grunnforskning innen kreft og immunologi. Stillingen inkluderte et toårig opphold i Boston i USA.

Fakta
«Faste midlertidige»

Uformell betegnelse på faste ansatte der stillingen er finansiert av eksterne midler, for eksempel fra Forskningsrådet, EU, offentlig sektor eller privat næringsliv.

Når de eksterne midlene tar slutt risikerer de å bli sagt opp. Det regnes som bortfall av oppgaver og anses dermed som gyldig grunn for oppsigelse ved fast stilling i henhold til statsansatteloven § 19 (1).

Problemet er at det er hard konkurranse om de eksterne midlene.

– Jeg ble sterkt oppfordret til å dra til utlandet for å skaffe internasjonal erfaring. Mens jeg var der, måtte jeg begynne å tenke på å søke egne penger.

Derfor søkte han om penger til et Unge forskertalenter-prosjekt gjennom Kreftforeningen. Søknaden ble innvilget. Dermed kunne han vende hjem fra Boston med over 2,8 millioner kroner i lomma. Det gjorde at han fikk lov til å fortsette ved NTNU etter postdoktorstillingen, nå som leder for en forskergruppe, akkurat slik han hadde hatt lyst til. Prosjektet, som handlet om hvorvidt immunforsvaret kan brukes til å overvinne kreft, skulle vare i tre år.

God til å dra inn egne midler

I 2016 fikk han tilbud om fast stilling:

– Jeg fikk et brev i hylla om at jeg hadde gode muligheter for å skaffe midler til å få en fast stilling.

I brevet stod det at overføringen fra midlertidig til fast stilling kom som følge av et styrevedtak om «redusering av midlertidigheten ved NTNU». Men Starheim oppfattet aldri stillingen som særlig fast:

– Det som stod i kontrakten var at jeg var ansatt på NTNU så lenge jeg klarte å skaffe egen lønn.

I årene som fulgte søkte han derfor om midler hos Kreftforeningen, Helse-Midt Norge og Forskningsrådet. Flere ganger lykkes han. I lang tid klarte han å drifte forskergruppen, og å sørge for lønn til stipendiaten som deltok på prosjektet.

– Jeg var egentlig ganske god på å dra inn midler, og det ble lagt merke til på senteret, sier han og fortsetter:

– Men å dra inn større summer, for sikre lønn til meg og de andre, slik at gruppa hadde muskler, det var vanskelig.

Selv om Kristian Starheim hadde fast jobb, visste han aldri hvor lenge pengene rakk: – Eksterne midler må komme på toppen. Uten sikkerhet i bunnen, har man ikke sjans. Foto: Ole Martin Wold

Uferdig arbeid

Når Starheim snakker om muskler, snakker han om å kunne holde på med forskning som holder et internasjonalt nivå, noe han mener er nødvendig innen biomedisinsk forskning.

– Hvis vi skulle ha sjans til å gjøre et prosjekt som var så bra som mulig, måtte prosjektet vare så lenge som mulig, sier Starheim, som mener at det fort kan ta seks år å publisere en god artikkel.

Han mener det må såpass med tid til for å få resultater som man kan si seg fornøyd med, og som gir gode nok artikler til å sikre videre finansiering. Når man søker finansiering er det publikasjonene man blir målt på, forteller han.

Men folk måtte også få lønn, og midlene strakk sjelden til så lenge Starheim mener biomedisinsk forskning på høyt nivå krever.

– Akkurat som med mye annen norsk forsking, måtte vi få ut forskningen på kort tid. Det blir uferdig, og standarden blir lav.

– Kjipt å ikke vite om man har jobb om et par uker

For konkurransen om forskningsmidler er hard. Selv om Starheim ble ansett som god til å hente inn midler, lykkes han aldri hos Forskningsrådet. Han fikk ofte god score. «Bedre og bedre for hver gang», forteller han. En gang innkalte Forskningsrådet han også til intervju. Men han kom aldri helt gjennom nåløyet.

– Da begynte jeg å føle det på kroppen.

Som prosjektleder hadde han ikke bare ansvar for seg selv: En stipendiat måtte lønnes og flere masterstudenter måtte følges opp.

– Det ble om å gjøre å få inn penger slik at jeg selv skulle ha en jobb å gå til. Studentene er rimelig avhengige av hovedveilederen sin, og da er det skikkelig kjipt å ikke vite om man har jobb om et par uker.

– Skinnprosjekt

Som fast ansatt har arbeidsgiveren plikt til å undersøke om det finnes andre passende arbeidsoppgaver når de eksterne midlene tar slutt. To ganger har Starheim vært i slike runder. Men ifølge Starheim fant ikke NTNU andre arbeidsoppgaver han kunne få.

– Det er rart. Jeg har en omfattende forskningskarriere bak meg, jeg har utdannet masterstudenter, og jeg har prosjektledererfaring. Jeg fant ganske mange relevante jobber ved NTNU på Jobbnorge (jobbsøkerportal journ.anm.), sier han, og kaller prosessen for et «skinnprosjekt». 

Den første gangen han holdt på å gå tom for lønnsmidler, ble han reddet av midler som senterlederen hadde skaffet. Den andre gangen han kom i samme situasjon, valgte han å slutte.

– Det kom til et punkt der jeg ikke så meningen i situasjonen. Jeg ble ikke behandlet bra, og jeg fikk ikke de rammevilkårene som Kreftforeningen ville at jeg skulle ha. Hvorfor skulle jeg godta denne situasjonen?

Nå har Kristian Starheim og familien flyttet til et nedlagt småbruk i Nordfjordeid, som hans far har brukt som feriehus siden starten på 1990-tallet, og som har vært i slekten siden 1700-talet. Foto: privat

– NTNU brydde seg ikke

Hans nærmeste ledere gjorde hva de kunne, understreker Starheim. Kritikken retter han mot NTNU sentralt. Han mener universitetet ikke legger til rette for at forskerne kan bruke pengene de henter inn på en god måte. Ekstra ille blir det når man vet hvor mye innsats som har gått til å samle inn pengene, mener han.

– Jeg begynte å føle at NTNU ikke brydde seg. De som kunne gjøre noe med dette forstod ikke problemet, og så heller ikke ut til å anerkjenne at det var et problem. Her hentet vi inn midler, drev forskingen og utdannet studentene som NTNU er så stolte av. Så var inntrykket at vi skulle være glade for å få være der, sier han og fortsetter:

– Dette er jo også et stort problem for universitetet. Man får jo ikke den kvaliteten på forskingen og utdanning som man kunne hatt.

Forskerforum har også vært i kontakt med Terje Espevik, som er leder for senteret der Starheim jobbet. Han forteller at Starheim bare er en av flere som har sluttet de siste årene på grunn av usikkerhet og manglende tilsagn om forskningsmidler.

– NTNU har verken evne eller vilje til å ta strategiske valg

Starheim savnet at noen lenger opp i NTNU-pyramiden tok vare på helheten og viste interesse for at de faktisk spilte på samme lag.

– Problemet er at NTNU verken har evne eller vilje til å ta strategiske valg. Strategiske muskler er helt nødvendig for å utvikle et fagmiljø, men når alt er eksternt finansiert så mister man mulighetene til å drive strategisk styring. NTNU som er så opptatt av kvalitetsmålinger burde jo ha strategisk styring øverst på lista!

Til slutt ble han lei av å sitte med alt ansvar for forsking og studenter selv.

– Det sank inn at jeg ikke trenger å ha det sånn, det finnes alternativer. Når den døren åpnet seg, så var det vanskelig å se seg tilbake. Det var en aha-opplevelse, sier han, og forteller at valget handlet om selvrespekt.

– Jeg er glad i fjellet, så det var en motivasjon til å flytte til Nordfjord. Her bor vi midt i fjellheimen, sier Kristian Starheim. Foto: privat

– Det er uverdig og nedverdigende å bli behandlet på den måten. Da synes jeg det var befriende å ta kontroll på situasjonen.

– Det har vært en sorg

I januar 2021 tok Starheim med seg familien og flyttet til et nedlagt småbruk i Nordfjordeid som har vært i familien siden 1700-tallet. Det har ikke bodd folk på gården på over 30 år, så nå går tiden med til å renovere de gamle bygningene.

Ellers jobber han litt som lærer på den lokale videregående skolen, og litt som freelance forsker.

– Jeg savner å jobbe med fag. Det har vært en sorg. Men jeg følte jeg måtte ta kontroll over arbeidssituasjonen.

– Det er et annet liv, men forskning er ikke alt her i livet. Jeg er fornøyd.

NTNU: Ingen enkel løsning

Slik svarer Tor Grande, prorektor for forskning og formidling ved NTNU:

«På et overordnet nivå tar Starheim opp en viktig utfordring vi har på NTNU og i sektoren generelt. Som rektor Anne Borg og jeg skrev i en ytring til Universitetsavisa nylig, er arbeidet med å sikre ansatte i postdoktor- og forskerstillinger gode og forutsigbare arbeidsvilkår noe vi tar på alvor og er i gang med å styrke ytterligere.

 I arbeidet vi har gjort på dette hittil ser vi imidlertid at det er mange og ulike syn på hva forskerstillinger skal være. Det er heller ingen omforent politikk i sektoren på dette. Det er derfor ingen enkel løsning som kan iverksettes med en gang. På NTNU skal vi nå sette ned en arbeidsgruppe som skal arbeide med dette og vår ambisjon er å ha en politikk for forskerstillinger klar i løpet av året.»

  • Les mer om hva NTNU svarer her: