På papiret var hun fast ansatt. Men bare så lenge pengene varte.

På papiret var hun fast ansatt. Men bare så lenge pengene varte.

Av Lina Christensen

Publisert 30. juni 2021

Heidi Østbø Haugen fikk beskjed om at den faste stillingen bare varte til prosjektmidlene var brukt opp. – Det er ikke forsvarlig å være i midlertidig stilling så lenge, sier hun.

– Det er ikke forsvarlig å være i midlertidig stilling såpass lenge, sier Heidi Østbø Haugen, som er professor i kinastudier ved Universitetet i Oslo (UiO).

I mer enn ni år var hun doktorgradsstipendiat og postdoktor, inkludert perioder med foreldrepermisjon. Deretter fikk hun først tilslag om et Unge forskertalenter-stipend fra Forskningsrådet på tre år og så et femårig stipend fra Det europeiske forskningsrådet (ERC).

Annonse

– Da fikk jeg beskjed, der jeg var ansatt, at det eneste jeg kunne få var en forskerstilling. Jeg fikk klar beskjed om at selv om stillingen var fast på papiret, ville den opphøre etter at ERC-midlene var slutt, sier Haugen, som da jobbet ved Samfunnsvitenskapelig fakultet (SV) ved UiO.

Å være midlertidig ansatt så lenge beskriver hun som absurd.

– Jeg ville vært nærmere 50 enn 40 år når prosjektperiodene løp ut.

Haugen sier hun fikk beskjed fra SV-fakultetet om at hun ikke ville kunne søke om nye midler etter at ERC-prosjektet var ferdig. Ved Humanistisk fakultet (HF) så de imidlertid annerledes på det. Der fikk hun tilbud om å benytte ERC-midlene i en fast stilling som førsteamanuensis.

– HF kunne tilby en fast stilling da jeg fikk ERC-midler. De var veldig klare på at de så forskningen min som viktig for instituttets faglige utvikling. Jeg tror ikke jeg innså det da, men jeg har etterpå skjønt at det har hatt mye å si, ikke bare for meg, men for alle som jobber på prosjektene jeg leder, sier Haugen.

Fakta
Forskerstillingen

Kompetansekravet for forsker 1109 er doktorgrad.

Forskerstillingen kan være fast eller midlertidig. Bortfall av eksterne midler anses som gyldig grunn for oppsigelse ved fast stilling.

Forskere overses

«Dette er en gruppe som ofte er fast ansatt på papiret, men i praksis er midlertidige.» Slik karakteriserer Akademiet for yngre forskere (AYF) forskere som er ansatte i rene forskerstillinger.

– Forskere faller mellom to stoler, sier leder Ingrid Lossius Falkum.

Hun viser til Kunnskapsdepartementets «Strategi for forskerrekruttering og karriereutvikling», som kom tidligere i år. Ifølge departementet er ambisjonen «å bidra til tydeligere og mer forutsigbare karriereløp for unge forskere».

– Forskere er ikke nevnt i strategien. Den handler hovedsakelig om stipendiater og postdoktorer, men forskere står overfor de samme problemstillingene. De overses, sier Falkum.

Kunnskapsdepartementet sier til Forskerforum at de vil inkludere forskerstillingen i den endelige versjonen av strategien, og at de vil utrede bruken av stillingen. Se svar under.

– Det er en risiko for at man overfører problemene til forskerstillingen

Undervisnings- og veiledningserfaring vektlegges ved ansettelse som førsteamanuensis eller professor. Men ettersom forskere ikke underviser, kan de risikere at veien videre i akademia lukkes, mener Falkum.

– Dette er ofte personer som ønsker å kvalifisere seg til faste kombinerte stillinger, men som ansatt som forsker får man ikke lov til å undervise. Det finnes også eksempler på forskere som nektes å veilede egne stipendiater ettersom dette er en type arbeid som forskere ikke skal gjøre, sier hun.

Falkum tror andelen tilsatte i rene forskerstillinger vil øke.

– Det er politiske signaler mot å rendyrke postdoktorstillingen, men behovet for arbeidskraft på prosjekter kommer ikke til å forsvinne. Det kan bli et løft, særlig for postdoktorene, hvis man innfører strategien til Kunnskapsdepartementet, men det er en risiko for at man bare overfører problemene til forskerstillingen, sier hun.

Gjelder forskere med stillingskode 1109. Kilde: DBH

Vi kaller det faste midlertidige

Tillitsvalgte ved Universitetet i Bergen (UiB) og NTNU sier de er godt kjent med utfordringene knyttet til faste forskerstillinger.

– Det er en problemstilling vi kjenner veldig godt til. Det er ikke så ille hvis folk vet om det. Men det som skjer er at vi rekrutterer en del folk fra utlandet som kommer hit fordi de har fått seg fast jobb. Når det er et halvt år igjen av prosjektpengene, så blir du innkalt til en oppsigelsessamtale. Hvis det ikke er penger igjen, så er det saklig grunn til oppsigelse, sier Forskerforbundets hovedtillitsvalgt ved UiB, Steinar Vagstad.

– Det som skaper midlertidighet i bransjen er at finansieringen er midlertidig. Det er en konsekvens av at myndighetene ivrer for å ekspandere konkurransearenaer for forskningsmidler, sier Vagstad.

Ved NTNU har Forskerforbundets lokallag et eget navn på denne gruppen ansatte:

– Vi kaller dem faste midlertidige. Du har en fast ansettelse, men det er så lenge prosjektet har finansiering. Når midlene bortfaller, så opphører stillingen, sier hovedtillitsvalgt, Lisbeth Aune.

– Det er bra at du får mulighet til fast ansettelse. Det gir deg noen rettigheter i form av at det skal ses om etter en passende stilling hvis den eksterne finansieringen forsvinner. Men så kan du sies opp med hjemmel hvis finansieringen opphører, og det bekymrer oss, sier hun.

– Det er ofte tilfeldig om man har havnet i en forskerstilling

I et innlegg i i Khrono skriver rektor Svein Stølen og viserektor Åse Gornitzka ved UiO at «Det er helt påkrevd at vi arbeider med hvordan vi bruker postdoktorstillingen, og skiller den helt tydelig fra forskerstillingen.» Dette er Ingrid Lossius Falkum uenig i.

– Det er rart, for det er ofte den samme gruppen i de to stillingene. Man kan kun ha én postdoktorstilling ved samme institusjon, og da går man gjerne over i en forskerstilling etterpå. De har samme karrieremål, men som forsker mister man mange av rettighetene man har som postdoktor. For eksempel er det ikke uvanlig at man må slåss om å få prosjektet forlenget ved foreldrepermisjon, mens det er en rettighet stipendiater og postdoktorer har, sier Falkum.

– Det virker som Stølen og Gornitzka mener at det er to helt ulike løp, og så lenge man er i et forskerløp, så har man valgt en annen vei. Men det er ofte tilfeldig om man har havnet i en forskerstilling eller i en førsteamanuensisstilling, sier hun.

Ingird Lossis Falkum sier mange ikke kjenner til problemstillingene med forskerstillingen. Foto: AYF

– Professorstillingen kan ikke være det eneste saliggjørende

Rektor ved UiO Svein Stølen svarer dette på hvorfor det er behov for et tydelig skille mellom postdoktorer og forskere:

– Dette er overraskende. Vi trenger forskere, som sterke fagfolk på prosjekter. Så trenger vi postdoktorer, som skal kvalifisere seg som del av et utdanningsløp. Det vi har gjort feil med postdoktorstillingen, er at den har blitt brukt lemfeldig, sier Stølen.

Han mener vi trenger en mangfoldig stillingsstruktur, der noen hovedsakelig er i kombinerte stillinger, noen i undervisningsstillinger og noen i forskerstillinger.

– Tror du ikke både forskere og postdoktorer, når de er i starten av karrieren, står overfor de samme utfordringene og har de samme karrieremålene?  

– Jeg tror ikke nødvendigvis det er slik. Vi har en instituttsektor der forskere har det veldig godt. Mange av disse kunne ha jobbet på universitetet i stedet, det er jeg helt sikker på. Vi må lage flere himler, professorstillingen kan ikke være det eneste saliggjørende, sier Stølen.

– I personalpolitikken har vi en del å lære av instituttsektoren

Hva skjer med forskere i fast stillinger når prosjektmidlene opphører? Hva er prosessen?

– For det første er jeg opptatt av at forskere kan brukes i ulike prosjekter. Så er det forskjell på fagområder. I en del områder, så er det hele tiden tilfang av prosjekter. Men jeg liker ikke tanken på at hver gang man søker om et nytt prosjekt, så søker man om en ny person, sier Stølen.

Han svarer dette på spørsmål om fast ansatte forskere kan søke om nye midler:

– Man må samhandle med sin forskergruppe for å finne ut hvordan man finner nye midler. Men vi trenger slike stillinger, for å lykkes med hele samfunnsoppdraget.

Hvis forskerne hele tiden er avhengig av å få inn midler, fører ikke dette til en del usikkerhet for forskerne?

– Hvorfor skal det føre til mer usikkerhet hos oss enn for forskere ved Sintef, Norce eller Nibio? Her er det et premiss om at på universitetet blir det usikkert. Og vi har ikke vært gode nok. Vi må lære av instituttsektoren, og se etter måter vi kan gi større sikkerhet og forutsigbarhet.

Så du mener at universitetene bør gjøre mer som instituttsektoren?

– I personalpolitikken har vi en god del å lære av instituttsektoren. Vi kan lære mye av hvordan de tenker karriereutvikling, mange der har også som mål å komme seg til topp innen rene forskerstillinger. Men jeg sier ikke med det at vi skal ikke drive med oppdragsforskning.

Midlertidig prosjektleder med midlertidige ansatte

Heidi Østbø Haugen Foto: UiO

For Heidi Østbø Haugen var det spesielt problematisk å skulle være midlertidig tilsatt prosjektleder for et ERC-prosjekt med midlertidige ansatte under seg.

– Det er forskjell på hvordan man blir behandlet. Som fast er du inkludert på flere områder. Man er del av det kollegiale på en annen måte. Det å være på siden av det alle de faste ansatte er med på, og ikke kunne trekke de andre midlertidige på prosjektet inn i kjernevirksomheten, ville vært en ulempe for meg og for dem.

Og så var det dette med tittelen:

– Man kan ikke søke om professoropprykk fra forskerstilling, man får tittel som forsker 1 eller forsker 2. Når jeg møter folk internasjonalt, så har det mye å si om jeg presenterer det vitenskapelige arbeidet som professor enn som seniorforsker. Det har ikke noe med lønn å gjøre, men professortittelen har en helt annen tyngde, sier hun.

Kunnskapsdepartementet: Behov for å utrede bruken av forskerstillingen

Forskerforum har spurt Kunnskapsdepartementet om hvorfor forskerstillingen ikke ble inkludert i Strategien for karriereutvikling og forskerrekruttering. Statssekretær Aase Marthe Johansen Horrigmo (H) svarer dette på e-post:

«Strategien har nå vært på høring, og flere av høringsinstansene peker på forskerstillingen. Det har kommet inn gode innspill om forskerstillingene og vi vil omtale dem i endelig versjon av strategien. I dag er forskerstillingenes rolle ved UH-institusjonene uavklart. Vi ser derfor behovet for å utrede bruken av forskerstillingen.  

Strategiens hovedfokus er på rekrutteringsstillinger, som er regulert i forskrifter under universitets- og høyskoleloven. Denne ligger under Kunnskapsdepartementet. Forskerstillingene er derimot stillinger i staten, som er regulert gjennom hovedavtalen. Den ligger under Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Men vi vil altså inkludere dem i den endelige strategien.»

– Hva mener Kunnskapsdepartementet om utfordringene som kommer med prosjektfinansiering?

«Prosjektfinansiering er viktig for forskningen og er også viktig for karriereutviklingen til mange vitenskapelig ansatte. Samtidig krever prosjektorganiseringen at en ser helhetlig på fagmiljøenes kompetansebehov. Da er det viktig med god personalledelse i UH-sektoren. For å skape mer forutsigbare rammer for ansatte i forskerstillinger, er det viktig å få på plass en praksis for hva en gjør når finansiering uteblir, og når stillinger er finansiert fra flere kilder», skriver Horrigmo.

  • Les også: