Publisert 16. mars 2022 kl. 00:34
Den siste tiden har vi lest om forskere som er ansatt på faste kontrakter, men som likevel risikerer å bli sagt opp når prosjektmidlene er tomme.
Forskerforum har tidligere skrevet om Kristian Starheim, som har vært i to oppsigelsesrunder ved NTNU. Den første gangen ble han reddet av midler som lederen hans hadde hentet inn. Den andre gangen valgte han å slutte. Han orket ikke lenger å jakte på nye forskningspenger.
Tor Grande, prorektor for forskning ved NTNU, sier han ikke ønsker å kommentere enkeltsaker:
– Uansett er det ingen god situasjon, såpass kan jeg si. Det er saker vi gjerne skulle vært foruten.
Les mer: Da Kristian Starheim ikke lenger orket å jakte på forskningsmidler, sa han opp jobben
Prorektoren kan imidlertid fortelle at NTNU skal opprette en arbeidsgruppe som skal utarbeide en egen politikk for forskerstillingen. Da skal NTNUs ansvar som arbeidsgiver under lupen. De skal også se på om ansatte i forskerstillinger kan inngå i et tredje karriereløp, i tillegg til professor- og dosentstigen.
– Vi skal komme fram til et institusjonelt syn på hvorfor vi skal ansette forskere, sier Grande.
Har mener oppfølgingen av ansatte i forskerstillinger har «forbedringspotensial».
– Målet er at ansatte i faste forskerstillinger skal ivaretas som andre faste ansatte.
Det er foreløpig ikke bestemt hvem som skal sitte i arbeidsgruppen.
– Ambisjonsnivået er å ha dette klart i løpet av inneværende år, sier han og tar forbehold om at «verden har blitt litt mer vanskelig å spå».
Les også: Midlertidighet: – Jeg håper politikerne ser at det ikke nytter å kalle rektorene inn på teppet
NTNUs arbeid med å lage en politikk for forskerstillinger startet i januar 2021 da en del forslag ble sendt ut på høring til de ulike fakultetene.
Den gangen kom de fram til fire punkter som det i dag i stor grad er enighet om, ifølge Grande.
Punktet om «mulig oppsigelse på grunn av virksomhetens forhold», kaller Grande lite «lystbetont».
– Det er gjerne dette punktet som kritiseres. Har du noen tanker om hva som kan gjøres?
– Nei, ikke noe annet enn at vi gjerne skulle vært disse sakene foruten. Ingen er vinnere i en slik situasjon. Det er spesielt uheldig for den enkelte, men også for institusjonen. Vi må unngå å komme til det skrittet med å si opp, sier Grande.
– Hvordan kan det gjøres?
– Mye ligger i oppfølging, og ikke minst bevissthet rundt de som er ansatt, at man er sikker på at det er et område der bortfallet av finansiering ikke er så stor. Med tettere oppfølging av enkeltforskere, er jeg ganske sikker på at vi vil redusere antallet som går til oppsigelse.
Les også: − Så lenge vi er lønnsomme, får vi jobbe. I det øyeblikket vi ikke er det, er det ut med én gang.
– Hvorfor tror du ansatte i faste forskerstillinger ofte kalles «faste midlertidige»?
– Det er et begrep som ikke er spesielt godt. Jeg synes ikke det er en god beskrivelse av situasjonen.
– Hvorfor ikke?
– Det trenger ikke en begrunnelse. Det er en meningsløs beskrivelse. Hvis du sammenligner med de aller fleste som er ansatt som forskere ved NTNU, så er de ansatt som forskere, og de kommer til å være ansatt som forskere i framtiden. Hele begrepet blir misvisende.
– Hva tenker du om at mange opplever den faste forskerstillingen som midlertidig?
– Det tenker jeg er helt feil inngang til problemet. Hvis et institutt har tatt en beslutning om at de ønsker en forskerstilling på et fagområde, så har det varig karakter. Da må det være instituttets ansvar å sørge for at det er tilstrekkelig finansiering over tid.
– Forskerne kan sies opp når det ikke er mer penger igjen på prosjektet. Hvordan kan det da være varig karakter?
– Det som er poenget er at det må være sikkert at det er et fagområde som har mulighet til å skaffe finansiering. Det er ikke så vanskelig med forskningsfinansiering, det er en viss forutsigbarhet innen forskjellige fagområder. Det kan ikke være enkeltindividets ansvar å skaffe finansering, det må være et kollektivt ansvar, sier Grande.
Magnus Steigedal er instituttleder ved Institutt for klinisk og molekylær medisin ved NTNU, som er instituttet Kristian Starheim jobbet ved før han sa opp stillingen.
– Jeg skjønner våre forskere godt. Vi ønsker å ha dem her, men det er en del strukturelle utfordringer som gjør at vi ikke kan være så forutsigbare som vi skulle ønske. Det er ikke sånn at vi har en pott med penger som står ubrukt, sier Steigedal, som viser til at forskningen er konkurranseutsatt.
Instituttet er blant fagmiljøene med høyest forskertetthet ved NTNU. Steigedal sier at Starheim bare en av flere forskere som har sluttet de siste årene.
– De aller fleste forskere jeg kjenner ønsker å være professor, sier Steigedal, som forteller at forskere ofte slutter fordi de får tilbud om en førsteamanuensis- eller professorstilling et annet sted, eller fordi de mener at utsiktene er bedre utenfor akademia.
I likhet med prorektor Tor Grande tror instituttleder Steigedal at instituttene og forskergruppene må ta mer av ansvaret for å hente inn midler, og at forskere av og til må jobbe på prosjekter de ikke har tatt initiativ til selv.
– En del av løsningen handler også om at vi på universitetet må bli flinkere til å si nei til et prosjekt. Hittil har det vært slik at alle har fått lov, det betyr at forskningen har vært veldig styrt av forskerne. Det er uhyre sjeldent av instituttlederen har overstyrt.
Han legger til at det kan føre til at forskningsledere i større grad må bestemme hvilke prosjektsøknader som sendes.
– Det kan føre til en modell der friheten til å sende hvilken som helst søknad for enkeltforskeren kanskje blir mindre.
En mulig løsning er å lønne forskere mens de søker om egne eksterne midler. I dag er ikke muligheten for dette særlig stor, mener Steigedal.
– Vi har ikke lov til å ha tilstrekkelig med midler til det formålet. Departementet er ikke så glad i at vi som institutt har penger på bok som sikkerhet for dårlige tider.
Les mer:
