Publisert 23. februar 2022 kl. 10:21
Forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moe (Sp) har vært tydelig på midlertidigheten i akademia må ned. Han har uttalt at midlertidigheten skal ned på samme nivå som resten av arbeidslivet i løpet av fire år.
– Det setter vi pris på, men når jeg ser på arbeidet som har gjort, så er det ingen reell nedgang, sier Signe Elisabeth Åsberg, som er en av initiativtakerne bak et opprop mot midlertidighet i akademia. For øyeblikket har over 260 personer skrevet under på oppropet, som også er sendt som brev til Borten Moe.
Med «reell nedgang» mener Åsberg også nedgang i stillinger som gjerne kalles «faste midlertidige». Det vil si forskere som har fast kontrakt på papiret, men som likevel er avhengig av å hente inn eksterne midler for å beholde jobben. Når midlene tar slutt, risikerer de å bli sagt opp.
Åsberg har selv erfart hvordan det er å konkurrere om forskningsmidler for å ikke miste jobben:
– Jeg sluttet som forsker fordi jeg ikke orket å finansiere min egen lønn i all overskuelig framtid.
Etter doktorgraden jobbet hun rundt to år som forsker. Men etter at hun fikk avslag på flere forskningssøknader valgte hun å slutte.
– Jeg synes det var tungt å skaffe midler, først til meg selv, og så til andre, sier hun og viser til at man ofte må skaffe penger til flere på et prosjekt, for eksempel en stipendiat eller en teknikker.
– Du har ikke bare et ansvar for egen karriere, men også for andres.
Nå jobber hun i stedet som forskningsrådgiver. Det er hun fornøyd med, selv om kontraktene er ettårige.
– Jeg har ikke noe mer jobbsikkerhet, men jeg slipper i hvert fall å søke om midler for å beholde min egen jobb.
Når mange forskere er avhengige av ekstern finansiering, går det ut over viktig grunnforskning, mener Åsberg. I tillegg preger det arbeidsmiljøet:
– Det er dårlig stemning, nesten litt apati på slutten av året. Da er det plutselig mange som står der uten jobb. Og så vet man at hvis du har fått penger, så er det en kollega som ikke har fått, sier hun og viser til at svarene på forskningssøknadene ofte kommer før jul.
– Og så må man huske på at den gjennomsnittlige suksessraten på de fleste utlysninger er knappe ti prosent, legger hun til.
Les også: Midlertidighet: Først skal Borten Moe prøve dialog. Så kan det bli «kjipere innstramminger».
Derfor ønsker hun en større debatt om finansieringen av forskning, og hvem som får lov til å forske.
– Jeg håper politikerne ser at det ikke nytter å kalle rektorene inn på teppet. Universitetsledelsen synes ikke det er så fryktelig festlig å sparke forskerne sine, de ønsker å beholde gode folk. Dette handler om måten systemet er rigget på, sier hun og viser til da tidligere forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (V) for noen år siden ba sektoren rydde opp i ukulturen.
Ettersom dagens system i stor grad er basert på konkurranse, utelukker dette en del gode forskere, mener hun.
– Det gjør at det ikke er plass til diversitet. Du får en snever gruppe av folk. Vi må ikke lure oss selv til å tro at de som vinner midler, er de dyktigste.
– Hvordan da?
– Da må man se på hvorfor noen får midler eller ikke. Det er enormt mange gode søknader som ikke blir finansiert. Det kan ha med komiteen som vurderer søknaden eller trender i forskningen og lite tilgjengelige midler. Og så er det fristende å si at det er tilfeldigheter, sier Åsberg, som beskriver søknadsprosessen som noe som nærmest ligner et lotteri.
– Jeg er 43 år og har vært ansatt her siden jeg var 28. På et tidspunkt tenker man at man må få seg en ordentlig jobb, sier Marianne Nymark, som også har skrevet under på oppropet.
Etter snart 16 år i ulike stillinger ved NTNU, har hun fortsatt ikke hatt fast stilling.
– Såkalte faste midlertidige stillinger er bare for å pynte på statistikken. Jeg ser ingen andre fordeler.
På statistikken har det vært en nedgang i midlertidigheten blant vitenskapelige ansatte ved universiteter og høyskoler de siste årene.
Men ifølge Khrono skyldes mesteparten av nedgangen at midlertidig ansatte registreres under stillingstypen faste eksternt ansatte.
Når man er fast ansatt, og de eksterne midlene går ut, har man i utgangspunktet fortrinnsrett til andre stillinger i staten.
– Men man har ikke fortrinnsrett til professorater eller tekniske stillinger. Man har kun fortrinnsrett på andre forskerstillinger, men det er fortsatt stillinger du må skaffe selv ved å få midler fra for eksempel Forskningsrådet, sier Nymark oppgitt.
For en stund siden kom hun over en stilling som fast seniorforsker ved Sintef Ocean, som passet perfekt til fagfeltet hennes, molekylærbiologi og mikroalger. Hun søkte og fikk jobben.
– Da måtte jeg bare slå til, selv om det er mer igjen av prosjektet mitt. Jeg var nødt til å søke på andre jobber, for her er det sannsynligvis ingen framtid, sier Nymark og viser til at hun for øyeblikket leder et Unge forskertalenter-prosjekt.
For å avslutte prosjektet skal hun jobbe nitti prosent på Sintef og 25 prosent på NTNU. Hun forteller at hun fortsetter som prosjektleder, men at en annen midlertidig ansatt forsker ved NTNU tar over lab-arbeidet. Ifølge Nymark hadde denne forskeren akkurat mottatt varsel om oppsigelse, men nå har han jobb i halvannet år til.
Dermed kan Nymark for første gang kan se for seg en framtid som fast ansatt.
Myndighetene har flere ganger bedt sektoren gjøre noe med den høye andelen midlertidige ansatte. Men innstramminger fører ofte til det verre, mener Nymark. Selv om det viser seg å være mer penger til å finansiere et prosjekt, er det ofte ikke mulig å forlenge en kontrakt. Grunnen er at statlige universiteter og høyskoler i hovedsak ikke skal ansette midlertidig, og at varsel om oppsigelse skal sendes seks måneder i forkant.
– Det er bedre å forlenge en kontrakt med tre måneder enn å være arbeidsledig. Man tilpasser seg reglene hele tiden, men man løser ikke problemet.
I likhet med Signe Elisabeth Åsberg er hun derfor enig i at problemet handler om hvordan forskning finansieres. Hennes eget forskningsfelt er dyrt, og forskningsprosjekter varer ofte bare i tre til fire år. Derfor mener Nymark at det er helt naturlig at hun ikke uten videre kan plasseres på et annet prosjekt hun ikke har spisskompetanse på. Hun mener universitetene må få mer midler, slik at forskere kan ansettes fast.
– Det er urettferdig å legge all skyld på universitetene, de har jo ikke midler tilgjengelig til å ansette oss forskere i faste stillinger.
Ved Sintef er det imidlertid annerledes, forteller hun. Forskerne er fortsatt avhengig av eksterne midler, men det er organisert på en annen måte.
– Man jobber som et team, kontrakten er ikke avhengig av et bestemt prosjekt. Man er mindre sårbar.
Men det er ikke bare vitenskapelig ansatt forskere som utsettes for midlertidige kontrakter. Liv Ryan og Randi Vik jobber som senioringeniører ved NTNU.
– Mange forskere og tekniske ansatte går år etter år uten å vite om de har jobb neste år, sier Liv Ryan.
– Det var ikke noe tvil om at jeg skulle skrive under, fortsetter hun.
Hun har jobbet i samme stilling i 34 år. 49 prosent av stillingen er avhengig av lønn som kommer fra eksterne midler. Som teknisk ansatt søker hun ikke på midlene selv, hun er avhengig av at andre gjør det.
– Jeg er veldig glad for at jeg slipper det, sier hun og legger til at hun har en dyktig sjef som stadig henter inn nye midler til forskergruppen hun er med i.
Hun får støtte av senioringeniør Randi Vik.
– Jeg har jobbet her i snart 44 år og har fortsatt ikke fast stilling, sier Vik, som også har en stilling der 49 prosent er avhengig av ekstern finansiering.
Hun er bekymret for konsekvensene det får for kvaliteten på forskningen.
– Det er risikabelt å satse på kompliserte, store prosjekter. Det er publikasjoner som blir talt, men for å få gode publikasjoner, må man se større sammenhenger, og det krever tid, sier hun og mener at dette er vanskelig å få til når prosjekter varer i to eller tre år.
Vik erfarer at flere slutter nå fordi finansieringen faller bort, eller fordi de ser at det vil bli vanskelig med videre finansiering på sikt, enn det som har vært vanlig tidligere.
– Jeg har vært i miljøet siden 1978, og det har aldri vært så vanskelig å få penger til medisinsk grunnforskning som nå.
Forskerforum har kontaktet Kunnskapsdepartementet, men har så langt ikke lykkes med å få en kommentar.
