Av Av Oddveig Storstad, førsteamanuensis ved Institutt for lærerutdanning, NTNU
Publisert 15. april 2024 kl. 09:25
Som vitenskapelig ansatt ved NTNU har jeg en særlig uavhengig stilling og er med det ikke underlagt arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Det gir meg stor frihet til selv å definere omfang og innhold i eget arbeid, men også frihet fra å få overtidsbetaling, kvelds- og helgetillegg.
For at en stilling skal kunne defineres som særlig uavhengig, må arbeidstakeren selv kunne bestemme hva som skal gjøres, når det skal gjøres, hvordan det skal gjøres, og hva som kan delegeres til andre. Rommet for skjønn er imidlertid stort – ved Nord universitet er hovedregelen at vitenskapelige stillinger ikke defineres som særlig uavhengige.
En særlig uavhengig stilling er ikke uten styringsrett og rammer gitt av arbeidsgiveren. En førstestilling ved NTNU er sammensatt av undervisning og veiledning (45 prosent), FoU-arbeid (45 prosent) og administrasjon og formidling (10 prosent). Undervisnings- og veiledningsoppgavene krever fysisk oppmøte, og jeg kan ikke definere timeplanen helt som jeg selv vil. Administrasjonsoppgavene har en lei tendens til å komme på et tidspunkt som ikke helt passer meg, men fram til nå har ledelsen ikke blandet seg inn i hvordan vi disponerer FoU-tiden (tiden til forskning og utvikling).
Ifølge NIFU jobber alle grupper av vitenskapelig ansatte ved norske universiteter i gjennomsnitt mer enn 37,5 timers uke – professorer topper med 48 timer i gjennomsnitt. Samme undersøkelse viser også at reell tid brukt på administrasjon er 16 prosent og stjeler fra FoU-tiden, som reelt er på 30 prosent. Mye av forskningen utføres med andre ord i ansattes fritid.
Den såkalte krav-kontroll-støtte-modellen (Karasek og Theorell 1990) har hatt betydelig innflytelse på vår forståelse av hva som skaper gode arbeidsmiljø. Den gir oss forståelse for hvorfor vi ikke bare godtar, men ser oss tjent med arbeidsbetingelser som for mange må framstå som totalt uakseptable. Modellen viser at stor grad av kontroll over egen arbeidshverdag og sosial støtte fra ledelse og kolleger fungerer som en buffer mot de belastninger som høye jobbkrav isolert sett representerer. Forskning viser at arbeidstakeres autonomi i jobben korrelerer positivt med opplevelse av mening, motivasjon, tilfredshet, læring og ytelse, og negativt med stress og hjerte-kar-sykdommer. Med andre ord en vinn-vinn-situasjon.
Som omtalt i både Universitetsavisa og Khrono har ledelsen ved mitt institutt (Institutt for lærerutdanning) innført nye retningslinjer for arrangering av forskningskonferanser. Som et innsparingstiltak kreves det nå inndekning av all FoU-tid ansatte bruker til å gjennomføre konferanser.
Kravet til eksternfinansiering utfordrer både ansattes kontroll over egen FoU-tid og opplevd støtte fra ledelsen. Inntjeningskravet betyr i praksis at konferanseavgiften blir så høy at få eller ingen vil kunne delta. Det blir ingen forskningskonferanse, og paradoksalt nok betyr det at instituttet ikke sparer en eneste krone. De ansatte skal uansett ha sin lønn. I tillegg utfordrer ledelsen grunnlaget for at vitenskapelige stillinger kan defineres som særlig uavhengige. I neste omgang vil det kunne bety at ansatte vil se seg tjent med å kreve at mertid kompenseres – og med det flere systemer, timeføring og kontroll.
Det finnes mange forskningskonferanser som arrangeres på omgang mellom universitetene i Norge. På den måten spres kostnadene på alle og lager arenaer for forskningsformidling, diskusjoner og faglige nettverk. Å bruke noe av FoU-tiden til å arrangere konferanser er gjerne en god investering, også med tanke på muligheten til å vinne fram i konkurransen om eksternt finansierte FoU-oppdrag. Ved å gripe inn i ansattes kontroll over egen forskningstid risikerer man å bevege seg fra en vinn-vinn- til en tap-tap-situasjon. Det er som kjent mulig å spare seg til fant.
Les også:
