Publisert 12. mars 2024 kl. 09:34
Vi er altfor slemme med studentene, ifølge Karl-Fredrik Tangen, førstelektor i markedsføring ved Høyskolen Kristiania. Han har tatt en pause fra sin foretrukne tilværelse på hjemmekontoret for et møte på høyskolens campus i Oslo sentrum. Men først har han satt av tid til en prat med Forskerforum.
– Jeg mener ikke at man ikke skal stille krav om å lese eller være til stede, men at mange blir utsatt for et slags imperativ – altså et krav fra samfunnet – som oppleves individuelt, men som ligger i tidsånden, utdyper han.
I en reportasje i Forskerforum nr. 3 får dagens studenter pepper for å være uengasjerte, levere eksamensbesvarelser på linje med ungdomsskolestiler og for manglende egeninnsats. I bresjen går førsteamanuensis Oddveig Storstad som gjerne skulle fått lov til å stille strengere faglige krav. Men ifølge Tangen er de unge del av et utdanningsimperativ som gjør at de har få andre valg enn å studere. Pålegget går igjen i språket, i NOU-er og i ansettelsesprosesser. Han kaller det hele et «enormt eksperiment».
– Imperativet sier utdanning, utdanning, utdanning. Og så sier det at jo mer utdanning, desto bedre. Dette kan ikke de unge noe for selv, sier Tangen, som med bakgrunn fra en lærerfamilie selv har kjent kravet om å ta utdanning på kroppen.
I dag veileder Tangen bachelor- og masterstudenter i markedsføring, i tillegg til at han har ansvar for et kurs i markedsføring og forbrukeratferd. Han merker at studentene har ambisjoner med livene sine, at de vil noe. Men for mange blir utdanning et svar de ikke har kommet opp med selv, tror han.
– Utdanning står liksom mellom studentene og det de vil. Jeg tror en del av mine studenter hadde valgt noe annet hvis ikke utdanning var løftet så voldsomt opp som vei til det meste som ikke blir betraktet som nederlag.
Samfunnet er preget av en enorm tiltro til at utdanning er det eneste svaret, ifølge Tangen. Hvis man ikke lykkes med skolegang og studier, er det rett ut i utenforskap, diagnoser og lavlønnsgrupper. I løpet av samtalen kaller han synet på utdanning som både autoritært og brutalt, mens han omtaler universitetene som institusjoner som er mest opptatt av å rangere og disiplinere.
– Myten er at alle skal kunne nå til topps og gjøre «karriere» hvis de bare klarer utdanningen godt nok. En slik fortelling baserer seg på en misoppfatning av hierarkiet og arbeidsdelingen i samfunnet. Toppen er trang per definisjon, men ikke fordi for få har lang utdannelse, sier han.
– Dessuten, for å sette det på spissen, blir mange dummere og får mindre kunnskap av å gå lenge på skolen, sier Tangen, som tror at tvangen som mange synes skolegang er, står i veien for læring, glede og selvfølelse.
Han savner tiden der en halvgod fotballspiller kunne gå fra å spille til å skrive om kampene, og som i løpet av noen år gjorde journalistkarriere i en av de store riksavisene. I dag blir det sett på som topp hvis redaktøren har en doktorgrad, ifølge Tangen.
– Vår tid er rammet av en snever forestilling om kunnskap. Dagens system er for preget av å sikre karriere for de utvalgte og disiplinere resten.
Ifølge Tangen gjør troen på kunnskapssamfunnet at vi er i ferd med å miste kunnskap som tradisjonelt har blitt overført fra generasjon til generasjon. Han presenterer en tankerekke: I løpet av menneskehetens mange tusen år lange historie, har mennesket vært nødt til å lære seg en rekke kompliserte ferdigheter for å overleve: jakte, drive jordbruk, bake brød og organisere storsamfunnet.
– Men hva mener de som snakker om kunnskapssamfunnet? De mener et studiepoengmarinert samfunn.
– Hvilken kunnskap mener du vi går vi glipp av?
– Kunnskapen som ikke skal innoveres, men repeteres, som mange håndverk er preget av. Kunnskap der hodet følger kropp mer enn kropp styrer hodet, i den grad det kan skilles. Vi har et kunnskapssystem som løfter hodet veldig fram, som en metafor for kunnskap og tenking, og som ser ned på kroppen både ved at helheten i det menneskelige glemmes og at arbeid som er fysisk rangeres lavt.
Her sender Tangen et stikk i retning Forskerforbundet og deres hjernekraftpris, som årlig tildeles medlemmer «som gjennom sitt kunnskapsarbeid har gitt et betydelig bidrag til samfunnet».
– Vi har et forskerunivers hvis fagforening går god for hodedyrkelsen i vår tid. Det er det samme når stillingsannonser ber om «hoder», som for eksempel konsulentselskaper som ser etter teknohoder.
– Hva hvis det du kaller hodedyrkelsen bidrar til å finne løsninger på store samfunnsutfordringer?
– Hadde det enda vært sånn, svarer Tangen, før han setter i gang med en utlegning om hva han oppfatter som starten på ideen om kunnskapssamfunnet: Descartes og opplysningstiden.
– Det har jo ikke løst en dritt! Det var de aller skarpeste hodene – om karakterer og prestisjeutdanning skal telle – som stod bak finanskrisen i 2008. Det nærmest hindrer at vi løser prosjekter sammen – fordi utdanningssystemet handler altfor mye om karriere og konkurranse, sier Tangen, som i sitatsjekken føyer til at de skarpeste hodene også bidrar til «oljeleting på dypt hav, designer våpen og bedriver PR for de store selskapene».
På snaue 20 år har antallet universiteter gått fra fem til ti. Og det kan bli flere, for både Høgskolen i Innlandet og Høgskolen på Vestlandet har universitetsambisjoner.
– Alle vil bli universitet. En må følge med for å holde telling, sier Tangen, og drar en parallell til antallet siviløkonomutdanninger, som han en periode forsøkte å holde styr på. Det glapp på rundt 17–18.
– Før hadde siviløkonomstudiet prestisje fordi inntaket var begrenset, sier han.
I dag er det ikke bare NHH og BI i Sandvika som kan skilte med siviløkonomigrader. Nå finnes tilbudet i blant annet Agder, Sørøst-Norge og Innlandet. Tittelen mister kraft, mener Tangen. Hvor du har graden fra teller mer.
– Poenget er ikke at samfunnet skriker etter mange flere siviløkonomer, men at institusjonen trenger siviløkonomutdanninger. Utdanningsinstitusjonene blir så fanget av sin egeninteresse at de glipper på studentenes interesser.
Et utdanningssystem der institusjonene er så avhengig av studenter, gjør at forskerne som er ansatt der ikke tør å kritisere systemet de er en del av, mener Tangen. Dette begrunner han med «angsten for å ikke få en postdoktor-stilling». Han snakker om at akademiske stillinger er avhengig av at det er nok studenter, og at de ansatte derfor er nødt til å si at mastergraden er viktig.
– Men det er krav om C for å komme inn på mastergrader. Da blir det gode karakterer på lite attraktive studiesteder. Og så sitter de der på Nord og er misfornøyde med studentene sine fordi de må holde på arbeidsplassene, sier Tangen.
Han legger til:
– Det er på en måte forståelig. Det er kanskje Forskerforbundets rolle å fremme dette, men det kan ikke være universitetenes rolle.
Les også:
