Av Karl Øyvind Jordell, professor emeritus, Universitetet i Oslo
Publisert 30. april 2024 kl. 11:17
Kong Kristian Kvart markerte sentralmyndighetens innflytelse i Nord-Norge ved en reise i 1599, som blant annet omfattet et besøk på Vardøhus festning.
Det er mulig en representant for Kunnskapsdepartementet, eller lederen i Felles klagenemd, bør overveie noe liknende, men da heller besøke universitetene i nord, for å sikre noenlunde likeartet behandling av fuskesaker.
Selv om Universitets- og høyskolerådet nå har oppnevnt en arbeidsgruppe som skal foreslå «felles veiledende retningslinjer for behandling av fuskesaker til sine medlemsinstitusjoner», er avstanden mellom nord og sør så stor at det kan bli nødvendig med sterkere lut.
Det som kan tilsi en tur nordover for de nevnte, er statsrådsakene, Borch i Tromsø og Kjerkol i Bodø. Her har de lokale nemndene begrenset seg til annullering av avhandlingene, og ikke gitt noen form for staff. Selv om særlig Kjerkols synder har vært overdrevet, må dette virke provoserende på de mange studenter som for langt mindre synder er blitt utestengt i ett år.
Mer allment er det på dette feltet et betydelig spenningsforhold mellom instanser som legger seg på en mild tilnærming til fuskesaker, og instanser som tilstreber en streng tilnærming.
Siden muligheten til å annullere i fuskesaker ikke foreldes, er det, når det foreligger omfattende fusk, ikke noe tungt argument at man unnlater å straffe fordi det har gått noe tid fra fusket fant sted; i Kjerkols tilfelle hadde det bare gått tre år.
Det er ikke stort mer enn studenten fra Innlandet, hvis frifinnelse nå er anket til Høyesterett av departementet. Hun har hatt sin sak i rettsvesenet i et forsøk på å renvaske seg, noe hun oppnådde i lagretten.
Siden det primære formål angående selvplagiering/gjenbruk er å motvirke at en student skal få dobbel uttelling for samme tekst, virker det pussig å skulle legge fram for Høyesterett en sak der dobbel uttelling ikke kunne skje, fordi den gjenbrukte teksten var fra en besvarelse som hadde fått stryk-karakter. Jeg var til stede da saken var oppe i lagmannsretten, og kunne konstatere at studenten ikke hadde norsk eller engelsk som sitt morsmål, dette skulle også tilsagt at man hadde latt være å anke.
Departementet er dermed en instans som har lagt seg på en svært streng tilnærming til fuskesaker. Høyskolen i Innlandet står åpenbart på den samme linjen, men de er ikke alene. Khrono har påvist at Universitetet i Agder fremmet 40 prosent av selvplagieringssakene i en viss periode, selv om de bare har ca fem prosent av studentene.
Ifølge Khrono fremmer ikke UiT såkalte selvplagieringssaker, betydningen av slike saker er på vikende front etter stortingsbehandlingen av ny lov, og godt er det.
UiA utmerker seg også ved at man ikke vil innrømme feil i fuskesaker, og i pressen forsvarer seg med forbausende høy intensitet, på Khrono, og i Klassekampen og Agderposten.
I et tilsvar til rektor Whittaker ved UiA, om en fuskesak der, skrev jeg på Khrono 4.8.23: «Whittaker gir en svært summarisk fremstilling av saken. Hun kommenterer ikke at det på ett av tre anklagepunkter er påvist at det var en falsk anklage. Dermed er det fortsatt slik at UiA ikke har villet innrømme feil på dette punktet, på tross av at Felles klagenemnd sier at man ikke har lagt vekt på det.» Faktum var at studenten ikke hadde stjålet tekst fra en annen studentoppgave, men hadde hentet to lister fra læreboka, som hun hadde oppgitt som kilde.
I Klassekampen for 31.1.24 er imidlertid Whittaker like summarisk. Hun skriver om de lokale nemndene for studentsaker, og refererer så til vedtaket ved UiA at det er«… bekreftet av felles klagenemnd nasjonalt – to ganger». Tilsvarende skriver hun i Agderposten 3.2.: «Alle Jordells argumenter er vurdert i den nasjonalt oppnevnte felles klagenemnda. Der er reaksjonen fra UiAs nemnd for studentsaker bekreftet – to ganger.»
Problemet er at Felles Klagenemnd ikke har bekreftet, og ikke kan bekrefte, noe som ikke har skjedd, og at «ikke å legge vekt på» et anklagepunkt, ikke er en bekreftelse – snarere tvert imot.
I tilsvaret fra august fremholdt jeg også følgende for Whittaker: «Professor Bernt sa til Khrono 21.7.22: ‘hvis det kommer frem opplysninger om feil ved vedtaket eller grunnlaget for det som kan føre til at vedtaket er ugyldig, må det [sic] anses som etisk og tjenestemessig forpliktet til å gjøre Den nasjonale klagenemnd oppmerksom på dette.’ Det gjorde man ikke. Og når Whittaker fortsatt ikke innrømmer feil, gjelder på dette punktet åpenbart ikke hennes påstand om at ‘Vi må forholde oss til Felles klagenemnds beslutning, da det er de som er overordnet organ for vår klagenemnd’.»
Heller ikke i Klassekampen og Agderposten har rektor fulgt opp UiAs etiske og tjenestemessige forpliktelse til å klargjøre at UiA har begått en feil.
I Agderposten skrev hun: «… vi stoler ikke blindt på plagieringsverktøy. I alle saker tolkes resultatene.» Vel, det var en lite vellykket tolkning når man, ved to behandlinger, overhodet ikke vurderte om studenten hadde benyttet læreboka. Det er tilnærmet uforståelig hvordan studenten skulle ha funnet fram til den studentoppgaven man mente hun hadde stjålet fra. Etterpå påsto UiA at man hadde ‘tatt høyde for’ at lærebøker ikke var inkludert i den tekstmassen man sjekket mot. Dette betegnet jeg som en bløff, fordi muligheten for at studentens kilde var den læreboka hun hadde oppgitt, ikke var berørt i saksforeleggene ved to behandlinger ved UiA. Khrono valgte uttrykket ‘løgn’ i sin overskrift (18.7.22).
Det var ikke rektor som fremmet bløffen. Men hun kunne ha benyttet anledningen til å beklage universitetets usannferdighet, når hun senere skrev på nytt, i to aviser.
Rektor Whittaker er universitetssektorens fremste talsperson, ettersom hun er leder av Universitets- og høgskolerådet. Siden hun er valgt som rektor, er hun også UiA-studentenes fremste tillitsvalgte. Det er forstemmende at hun ikke rydder opp i denne saken, og ser til at hennes (tidligere) student blir blankt frifunnet på dette anklagepunktet, som var det alvorligste, og får en klar beklagelse fra UiA.
Men det ser ikke ut til at hun vil gjøre det. Det er ikke et lovende utgangspunkt for UHRs behandling av arbeidsgruppens innstilling. Etter dette bør representanter for sentralmyndighetene ikke bare reise nordover, men også overveie en reise sørover, for å utvirke forvaltningsmessig ryddighet i behandlingen av fuskesaker.
