Jobber stipendiater for lite? Dette svarer tre unge forskere

Av Lina Christensen

Publisert 3. november 2019

En del ser på doktorgradsstudiet som en vanlig jobb og går hjem klokka fire, sier toppforsker. De fleste jobber intensivt, sier leder av Akademiet for yngre forskere.

– Det er ingen automatikk i at kvantitet i arbeidstid gir kvalitet i forskningen, sier Åsmund H. Eikenes.

Han er nestleder i Akademiet for yngre forskere og førstelektor ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO).

Eikenes er ikke enig i uttalelser fra flere toppforskere om at unge akademikere ikke jobber hardt nok.

I Forskerforums sak «Utfordrer norsk arbeidskultur», kan vi lese om forskere som dominerer på publiseringstoppen. Ifølge forskere som uttaler seg i saken, så ser en del på «doktorgradsstudiet som en vanlig jobb, og går hjem klokka fire», «Om du er stipendiat eller postdoktor og sier at du brenner for forskning, kan du ikke gå hjem tidlig på ettermiddagen hver dag» og «​I mange andre land har stipendiater og postdoktorer et stort press på seg. De må forske. Men slik er det jo ikke her.» 

Mange skal ikke bli forskere

Ifølge Eikenes jobber de fleste doktorgradsstipendiater hardt, men så er det noen som jobber ekstra hardt fordi de sikter mot en internasjonal forskerkarriere. Da han selv jobbet med doktorgraden sin, var han en del av et miljø der mange jobbet veldig mye, inkludert kvelder og helger.

– Vi ønsket å kvalifisere oss for en videre forskerkarriere, og vi arbeidet en god del mer enn det vi var pålagt. Men jeg tror ikke at det må være slik for alle, verken ph.d.-kandidater som ønsker seg en forskerkarriere eller ph.d.-kandidater som skal jobbe utenfor akademia.

Han påpeker at mange doktorgradskandidater skal bruke kunnskapene sine utenfor akademia, mens kun et fåtall skal bli forskere ved akademiske institusjoner.

– Med stadig flere ph.d.-stillinger utlyst, men om lag like mange faste stillinger i akademia, så er det veldig mange som ikke skal bli forskere. Det mangfoldet må vi også inkludere i samtalen om hvilke forventninger vi har til ph.d.-kandidatene, sier Eikenes.

Han mener at det i en del fagfelt kreves større innsats enn en normal arbeidsuke, men at det bør være opp til hver enkelt å vurdere hvor mye innsats som skal investeres.

– Vi kan ikke kreve at alle ph.d.-kandidater skal arbeide med mål om å bli forsker, når vi vet at mange ikke skal det, sier han.

– Kan man gå hjem tidlig på ettermiddagen og samtidig bli en god forsker?

– Ja, jeg tror det er mulig å arbeide åtte til fire og bli en god forsker og ha en god balanse mellom jobb og fritid. Dersom målet er å bli en internasjonal stjerneforsker, så er kravene og konkurransen høyere. Da må den enkelte vurdere sin situasjon og egne ambisjoner.

– Jobbet syv ganger i uken

Sofie A. E. Høgestøl er ny leder i Akademiet for yngre forskere. Tidligere var hun leder for Stipendiatorganisasjonen ved UiO. Etter disputasen i 2018 har hun jobbet som førsteamanuensis ved Det juridiske fakultet ved UiO. Heller ikke hun er enig i bildet om stipendiater og unge forskere som slappe.

– Vi må snakke om hvordan vi kan få til bedre balanse mellom jobb og familieliv, slik at de unge fortsetter i akademia, sier Sofie A. E. Høgestøl. Foto: Lina Christensen

– Jeg føler jeg jobbet syv dager i uken, de fleste helligdager og tok sjelden ut ferie. Mitt inntrykk er at de fleste jobber intensivt.

Høgestøl sier at det for mange unge forskere er vanskelig å opprettholde en god balanse mellom jobb og fritid.

– Det blir ikke lettere dersom man får signaler fra faglig ledelse at dette ikke er mulig i akademia. Det vi ser er at yngre forskere ofte sliter med psykisk helse, stress og overarbeid. Det jeg tror er viktig, er at vi må snakke om hvordan vi kan få til bedre balanse mellom jobb og familieliv, slik at de unge fortsetter i akademia, sier hun og understreker at dette er hennes personlige betraktninger.

En amerikansk og en nordisk måte å jobbe på

Enrico Riccardi er forsker ved NTNU og leder for Stipendiatorganisasjonene i Norge. Han sier at stipendiater ofte må konkurrere med stipendiater utenfor Norge, der presset og konkurransen er betraktelig høyere enn det vi er vant med her.

Enrico Riccardi (Loge)
– For å være en god forsker, så innebærer det å gjøre nye ting. Før slutten av doktorgraden må du vite hvem du er og hva du vil gjøre, sier Enrico Riccardi. Foto: Julia Loge

– Man kan jobbe på to måter. Den ene måten er amerikanskinspirert, og går ut på å jobbe hardt, dag og kveld, i helger og i ferier, under ekstrem konkurranse. Så har du den nordiske måten, som innebærer utmerket samarbeid og god organisasjonsstruktur.

Han mener det ikke er nødvendig å jobbe dag og natt, så lenge stipendiatutdannelsen er godt strukturert.

– For øyeblikket ser det ikke ut til at norske universiteter er organisert slik. Lavere publiseringsgrad og økende psykiske problemer er to hovedsymptomer, sier Riccardi.

Veiledere bør snakke med hver enkelt doktorgradskandidat

De unge forskerne etterspør et større støtteapparat.

– Veilederne har ofte liten opplæring i å guide stipendiatene på en god måte, i et system som stadig blir mer komplekst. De vet ofte lite om for eksempel karriereutvikling både innen og utenfor akademia, mobilitet, psykisk helse og publiseringsregler, som open access, sier Riccardi.

Dette er Åsmund H. Eikenes enig i. Det bør ikke overraske noen at de om lag 800 doktorgradskandidatene ved hans fakultet, MatNat, er svært ulike, påpeker han.

– I stedet for å gi et tilfeldig tall på arbeidstimer som svar på hvor mye en ph.d.-kandidat bør jobbe, synes jeg heller at veilederne bør snakke med hver enkelt kandidat om karriereutvikling, forventinger, livssituasjon og forskingskvalitet.

  • Les også: