Forskere bør lære av likhetene mellom formidling og akademisk publisering, skriver Åsmund Eikenes.
Åsmund H. Eikenes, doktorgrad i cellebiologi, forfatter og forskningsjournalist

FORSKNINGSFORMIDLING: I sin respons til at vitenskapelige artikler blir vanskeligere å lese, sier Jan Storø fra Høgskolen i Oslo og Akershus at «Jeg har veldig sans for de som sier at man skal skrive så bestemoren din skjønner det». Han ønsker seg akademiske tekster med et enkelt språk som alle kan forstå. Det er et nyttig utgangspunkt, men lar seg neppe gjennomføre på tvers av alle fagfelt.

At alle skal forstå de akademiske tekstene, er derimot ikke Helge Brovold og Solve Sæbø ved Nasjonalt Senter for Realfagsrekruttering enige i, og argumenterer med at forenklinger ikke er presise nok for akademiske publikasjoner. «Dessuten må vi skille mellom formidling og publisering», skriver de.

Etter min mening ser Brovold og Sæbø bare ulikhetene, og ikke de svært viktige fellestrekkene, mellom to måter å kommunisere forskningsresultater på. Formidling og akademisk publisering er ikke så fundamentalt ulike at vi er tjent med et skille mellom de to.

Å skrive er grunnleggende for både formidling og publisering. Du trenger ikke skrive vanskelig selv om ikke bestemor skal forstå deg. Kunsten å formidle er kunsten å skrive godt.

«Å skrive godt om egen forskning gir en bedre forståelse av fagfeltet.»

Ytre ulikheter, samme kjerne

Forskningsformidling er å ta i bruk et enklere språk for å gjøre forskningsresultater tilgjengelige og relevante. I vitenskapelige publikasjoner tar forskerne i bruk et akademisk språk for å presentere resultater og tolkninger fra en serie eksperimenter.

Brovold og Sæbø har rett i at det er ytre ulikheter mellom formidling og akademisk publisering. En blogg på Forskning.no har åpenbare forskjeller fra en forskningsartikkel i et medisinsk tidsskrift. De har ulik lengde, ulik stil og ulik oppbygning. En har korte setninger, den andre er full av fremmedord. En har forenklinger, den andre presisjon. Den ene er på norsk, den andre er på engelsk, en er for lekfolk, den andre er for kollegaer. Det er lett å bare se kontraster mellom ytterpunktene.

Formidling og akademisk publisering har samtidig en viktig, felles kjerne. Til både formidlingsarbeid og i vitenskapelige publikasjoner trengs svar på følgende spørsmål: Hvorfor er dette temaet viktig? Hva er nytt? Hvordan kom forskerne fram til konklusjonen?

Virkemidler

I begge tekstene bruker skribenten retoriske og språklige virkemidler for å nå frem med budskapet. Formidling setter nye oppdagelser inn i en sammenheng, og viser hva vi vet og hva som er ukjent. Akademiske publikasjoner er en diskusjon mellom fagfolk, der resultater og tolkninger bygger på og korrigerer hverandre for å gi nye konklusjoner.

Både i en tekst for Aftenposten Viten og i en doktorgradsavhandling ønsker skribenten å overbevise leseren om at innholdet og resonnementene er til å stole på. For å oppnå målet må skribenten tenke på målgruppe, struktur, språk og flyt. I begge de to tekstene er hvert avsnitt viktig, hver setning av betydning, og hvert ord må veies nøye.

To sider av samme sak

Å skrive godt om egen forskning gir også en bedre forståelse av fagfeltet, og kvaliteten på forskningen heves. Kvalitet på forskningen etterlyses også av Brovold og Sæbø, og min erfaring er at å lære å formidle, å bruke et presist språk for å nå en leser med et viktig budskap, gjorde meg til en mer nysgjerrig, kritisk og bevisst stipendiat.

Fra forskningsarbeidet kjente jeg detaljene i prosjektet mitt, og fra formidlingsarbeidet hadde jeg trening i å vurdere leserens behov. Kombinasjonen av de to resulterte i spennende og engasjerende tekster, både for kollegaer og for folk flest.

Ingen er tjent med et skille som gjør at fremtidige stipendiater ikke lærer at formidling og akademisk publisering er to sider av samme sak: Den gode fortellingen.

Les også: 

Pynter du deg med ord?