Hva mister vi hvis Kilden kjønnsforskning legges ned?

Hvordan flyttes viten fra forskning til anvendelse? Når vi diskuterer formidling, er fokuset som regel på hvordan forskere kan og bør informere allmennheten. Forskningen om forskningskommunikasjon har også konsentrert seg om dette. Resultatet er at vi har lite god kunnskap om hvordan profesjonelle i industri og forvaltning får informasjon om og tilgang til forskning.

Denne kunnskapsmangelen preger også den pågående debatten om regjeringens forslag om å legge ned Kilden som formidler forskning om kjønn og likestilling. Hva er konsekvensene?

Regjeringens forslag er neppe et uttrykk for at forskning på kjønn og likestilling skal nedprioriteres, slik det skjer i USA. Begrunnelsen fra Kunnskapsdepartementet er klassisk byråkratisk. Kilden oppfattes som et fremmedelement i Forskningsrådet. Det skal konsentrere seg om organisering og finansiering av forskning og ikke engasjere seg direkte i formidling. Slike aktiviteter skal utføres av forskningsmiljøene, i dette tilfellet av dem som forsker på kjønn og likestilling. Dette er i tråd med norsk forskningspolitikk som entydig legger ansvaret for formidling på forskerne og forskningsinstitusjonene.

Det er ingen tvil om at mange forskere bruker mye tid og ressurser på formidling, selv om den rådende forskningspolitiske oppfatningen er at dette ikke er tilstrekkelig. Imidlertid er kunnskapsstrømmene mer komplekse enn det vanlige bildet av at forskningsresultater formidles direkte av forskere gjennom massemedier, nye sosiale medier, foredrag o.l. I vårt pågående forskningsprosjekt om hvordan forskning anvendes i næringsliv og forvaltning observerer vi mange referanser til institusjoner som også er engasjert i formidlingsarbeid gjennom møter, seminarer, nettsider og publikasjoner der ansatte i kommuner og fylkeskommuner er i målgruppen. Miljødirektoratet, Statens vegvesen og KS er eksempler på slike institusjoner. Det finnes også en mengde faglige tidsskrifter med en tematisk eller profesjonell innretning som informerer om forskning. Denne virksomheten har liten oppmerksomhet, noe som har uheldige forskningspolitiske konsekvenser.

Våre intervjuer om hvordan profesjonelle i næringsliv og forvaltning skaffer seg kunnskap om forskning viser et mer variert og sammensatt bilde enn det som vanligvis presenteres. Noen av våre informanter var partnere i forskningsprosjekter eller konsulterte forskere, mens andre skaffet seg informasjon gjennom fagblad, nettsider, faglige nettverk eller ved å delta på seminarer. Forskning blir tatt i bruk, men den formidles gjennom mange kanaler. Det er heller ikke slik at forskningsbrukere er passive mottakere av informasjon. De fleste gjør en aktiv innsats for å skaffe seg relevant kunnskap. Ikke minst er høyere utdanning en viktig ressurs.

Kanskje burde det heller vært opprettet flere tiltak som Kilden?

Det virker imidlertid ikke som om Kunnskapsdepartementet er særlig interessert i kunnskap om hvordan forskning spres i samfunnet. Enkle oppfatninger om formidlingsprosesser som noe forskere har ansvar for, er vel det mest behagelige. Det byråkratisk motiverte forslaget om nedleggelse av Kilden er typisk. Kanskje er ikke Forskningsrådet den riktige organisatoriske plasseringen, men før man gjorde en endring burde departementet og Forskningsrådet ha benyttet anledningen til å studere hvordan Kilden har fungert, for å skaffe ny kunnskap om hvordan slik organisert formidling kan foregå, og hvilke effekter det kan ha. Hva er fordelene og ulempene ved denne måten å organisere forskningsformidling på, sammenliknet med tilsvarende virksomhet ved universiteter og forskningsinstitutter?

Kilden er åpenbart et særegent tiltak og et resultat av Forskningsrådets (inkludert NAVF) nesten 50-årige innsats for å styrke kvinne- og kjønnsforskning i Norge. Som de mange ytringene fra norske kjønnsforskningsmiljøer viser, driver Kilden ikke bare med formidling, men spiller også en rolle som et slags lim for disse miljøene. Det preger antakelig formidlingsvirksomheten, noe som vil gjøre det ekstra interessant å undersøke hvordan Kilden fungerer, særlig hvem som bruker senteret. Ved å legge ned Kilden framfor å utnytte muligheten til å lære noe om hvordan forskningsformidling fungerer, velger KD den enkleste og minst lærerike strategien. Kanskje burde det heller vært opprettet flere tiltak som Kilden? Det vil vi dessverre antakelig ikke få vite. Myndighetene vil sannsynligvis bare fortsette med å være misfornøyde med manglende formidling av forskning.