Kronikk | Kunnskapsberedskap
Publisert 05. november 2026 kl. 13:12
Under Forskningssamtalen 2026 løftet statsminister Jonas Gahr Støre frem betydningen av motstandskraft og understreket at kunnskap gir kraft til å stå imot når det trengs. Krigen i Europa har satt forskning på forsvar, sikkerhet og beredskap høyt på dagsordenen. Regjeringen har satt av 660 millioner kroner til forskning på disse områdene, hvorav 450 millioner skal lyses ut gjennom Forskningsrådet til fem–ni forskningssentre med en varighet på inntil fem år. Dette gir gode muligheter til å utvikle ny kunnskap, styrke samarbeidet og utdanne forskere. Samtidig er det uklart hvordan kompetansen som bygges opp, skal videreføres når sentrene avsluttes.
Regjeringens nasjonale sikkerhetsstrategi understreker behovet for strategisk viktig kunnskap, teknologiutvikling og et mer motstandsdyktig samfunn. Skal Norge lykkes med dette, trenger vi forskningsmiljøer som kan utvikle kunnskap over tid, også innen fagområder som ikke til enhver tid står øverst på den politiske dagsordenen. Sterke forskningsmiljøer bygges opp gjennom mange års arbeid med forskning, utdanning og industrisamarbeid. Dersom et slikt miljø bygges ned, kan det ta lang tid og kreve store ressurser å etablere tilsvarende kapasitet på nytt.
Erfaringene fra forskning på fysisk beskyttelse ved NTNU illustrerer utfordringen. I 2007 fikk NTNU finansiering fra Forskningsrådet til SFI SIMLab, og i 2014 fulgte SFI CASA. Gjennom disse sentrene ble det utviklet internasjonalt anerkjent kompetanse innen materialer og konstruksjoner utsatt for ekstreme belastninger. I 2017 finansierte Justis- og beredskapsdepartementet et femårig professorat for å styrke fagområdet. To år senere søkte vi samme departement om støtte til et nasjonalt senter for fysisk sikkerhet, slik at vi kunne videreføre kapasiteten fra de to SFI-ene. Svaret kom i 2024, etter at CASA var avsluttet. Departementet anerkjente behovet, men hadde ikke midler til å støtte etableringen.
Samme år kom et viktig bidrag til doktorgradsutdanningen gjennom Forsvarsbygg, med midler fra Forsvarsdepartementet. Ambisjonen er langsiktig finansiering av kandidater som kan sikkerhetsklareres, selv om varigheten ennå ikke er avklart. Finansieringen bidrar til å videreføre forskning på fysisk sikkerhet. Doktorgradsutdanningen er imidlertid avhengig av aktive forskningsmiljøer og laboratorier med avansert utstyr, som også krever finansiering og videreutvikling gjennom andre ordninger. Mens en doktorgrad tar flere år, tar det enda lengre tid å bygge et forskningsmiljø med tilstrekkelig bredde og erfaring.
Gjennom de to SFI-ene har forskningsmiljøet ved NTNU veiledet mellom 20 og 40 norske masterkandidater årlig. I tillegg har aktiviteten resultert i over 60 fullførte doktorgrader, der mer enn 70 prosent av kandidatene har vært norske statsborgere. Mange av kandidatene tar med seg kunnskapen videre til næringslivet, offentlig sektor og andre miljøer som driver forskning og utvikling. Skal universitetene fortsette å utdanne slike kandidater, trenger de forskere som kan veilede dem, og laboratorier der de kan gjennomføre fysiske forsøk. De samme fagmiljøene kan også bidra til etter- og videreutdanning av ingeniører som arbeider med beskyttelse av kritisk infrastruktur, særlig når behovet er stort.
Erfaringene fra NTNU viser hvorfor det er viktig å skille mellom forskningsprioriteringer og kunnskapsberedskap. Når regjeringen prioriterer et forskningsområde, bestemmer den hvilke problemstillinger det skal satses på de neste årene. Kunnskapsberedskap handler om å sørge for at vi har forskerne, utdanningstilbudene og laboratoriene vi trenger når nye utfordringer oppstår. Et forskningssenter kan levere gode resultater og utdanne høyt kvalifiserte kandidater uten at det er avklart hvem som skal videreføre kapasiteten når finansieringen tar slutt.
Behovet for langsiktig forskning og kompetanseutvikling er understreket i flere av regjeringens styringsdokumenter, blant annet Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning 2023–2032, Langtidsplanen for forsvarssektoren 2025–2036, Totalberedskapsmeldingen og Meld. St. 14 (2024–2025), Sikker kunnskap i en usikker verden. Samtidig er mye av forskningsfinansieringen tidsavgrenset. Hvordan skal vi da sikre at Norge beholder forskningskompetansen som er avgjørende for vår sikkerhet?
Universitetene har ansvar for å utvikle og fornye fagområdene sine, men mye av forskningen i teknologitunge miljøer er avhengig av ekstern finansiering. For å få nye forskningsmidler må forskerne ofte kunne vise til pågående aktivitet og resultater, noe som blir vanskelig når finansieringen avtar. Universitetene må da prioritere hvordan de bruker sine egne ressurser, og forskerne må søke nye prosjekter. For spesialiserte fagområder kan konsekvensen bli at kompetansen gradvis svekkes, selv om behovet fortsatt er der. Hvordan forskningen finansieres i dag, påvirker derfor hvilke fagmiljøer Norge vil ha om ti eller tjue år.
Forskning på fysisk beskyttelse er et eksempel på et fagområde som er viktig for flere sektorer. Kunnskap om våpenvirkninger, eksplosjoner og konstruksjoners motstandsevne er nødvendig for å beskytte soldater og militære anlegg, men også kraftforsyning, transport, kritisk infrastruktur og sivilbefolkningen. Sektorprinsippet gir hvert departement ansvar innenfor sitt område. Når forskningskompetansen er viktig for både forsvarssektoren og sivil beredskap, er det imidlertid ikke like klart hvem som skal ha ansvaret for å opprettholde den over tid.
Norge har strategier for å beskytte kritiske samfunnsfunksjoner og sikkerhetskritiske forskningsverdier. Vi trenger også en plan for å ta vare på forskningskompetansen som gjør denne beskyttelsen mulig. Staten bør derfor, sammen med universiteter, myndigheter og næringslivet, avklare hvilken forskningskompetanse Norge er helt avhengig av å bevare. Det bør gjelde områder som er avgjørende for nasjonal sikkerhet, og der kompetansen vil ta mange år å bygge opp igjen dersom den forsvinner. For hvert område må det avklares hvem som har ansvaret for å opprettholde forskningen og utdanningen, særlig når behovene går på tvers av departementenes ansvarsområder.
Skal Norge opprettholde forskningskompetanse på områder som er avgjørende for nasjonal sikkerhet, må finansieringen stå i forhold til ambisjonene. I teknologitunge fagmiljøer må finansieringen dekke både forskerstillinger, laboratorier, utstyr og fysiske forsøk. Langsiktige statlige bevilgninger til universitetene bør derfor supplere konkurranseutsatte forskningsmidler, slik at fagmiljøene kan videreutvikle kompetansen også mellom større forskningssatsinger. Finansieringen må samtidig stille krav til vitenskapelig kvalitet, samfunnsrelevans og faglig fornyelse.
Under Forskningssamtalen understreket statsministeren at kunnskap gir kraft til å stå imot når det trengs. Skal Norge ha denne kraften tilgjengelig når nye utfordringer oppstår, må vi også ta ansvar for å utvikle og opprettholde kompetansen i årene mellom de store satsingene. Det er en viktig del av vår nasjonale kunnskapsberedskap.
