Debatt | Håndbok i kunstig intelligens
Publisert 04. november 2026 kl. 11:07
Holme og Espeland mener at boken konsentrerer seg for mye om hvordan man kan bruke kunstig intelligens i høyere utdanning, og for lite om konsekvensene for studentenes læring. I likhet med Holme og Espeland skulle jeg gjerne lest en bok om pedagogiske utfordringer knyttet til KI-modeller. Dette ville i så fall vært en helt annen KI-bok, forankret i pedagogikken og ikke i teknologien.
Holme og Espeland hevder også flere ganger at jeg «oppfordrer til» ulike aktiviteter, som å skrive refleksjonsnotater som er «for plagiat å regne, og studenten risikerer å bli tatt for juks», og å bryte opphavsretten og personvernsforordningen. Disse påstandene er jeg helt uenig i.
Jeg er langt på vei enig i Holme og Espelands ønske om en tydeligere oversikt over de opphavsrettslige problemene knyttet til å laste opp vitenskapelige artikler og annen tekst til språkmodeller. Jeg er derimot ikke enig i at eksemplene i boken «er brudd på norsk lov». Når jeg i boken laster opp artikler til ChatGPT og Claude, er det utelukkende mine egne artikler som også ligger ute med åpen lisens på nettstedet arXiv. Det er ikke «strid med norsk lov» å laste opp mine egne åpne tekster til ChatGPT.
Når jeg i boken ber NotebookLM, som siden har byttet navn til Gemini Notebook, lage en datatabell med 12 artikler (s. 187), bruker jeg derimot ikke mine artikler. Også her bruker jeg artikler med åpen lisens som er hentet fra arXiv. Altså, de er ikke bak betalingsmurer eller i eierskap til noe forlag, og er høyst sannsynlig allerede indeksert av språkmodellene.
Jeg er uansett helt enig i at boken ville hatt fordel av en større utdyping og flere nyanser her, for eksempel ved å vise tydeligere til åndsverkloven.
I kommentaren gis det inntrykk av at jeg oppfordrer studentene til å levere KI-skrevne refleksjonsnotater på eksamen. Det gjør jeg ikke.
Boken oppfordrer studenter og forskere til å unngå å bruke ChatGPT når de skriver tekster (s. 99). Blant annet sier jeg at «semesteroppgaven eller den vitenskapelige publikasjonen handler ikke bare om produktet i seg selv, men om prosessen dit […] Da bør vi ikke overlate teksten til ChatGPT, men heller bruke den som en sparringspartner underveis.»
Det å vise at det er mulig å skrive tekster, som jeg gjør, er ikke det samme som å oppfordre til å levere inn tekstene på eksamen, slik Holme og Espeland langt på vei mener at jeg gjør.
Holme og Espeland mener også at jeg har et «uklart forhold til personvernloven». Det synes jeg er rart, siden jeg har et helt eget kapittel med tittelen «Personvern og KI» (s. 111), hvor jeg blant annet skriver at «Hvis samtalen [med en språkmodell] inneholder personopplysninger, kan det i verste fall utgjøre et brudd på GDPR-regelverket.» Holme og Espeland viser til personvernsutfordringer med analyse av datasett, spesielt til forslag om å analysere «5000 observasjoner om luftforurensning» (s. 70). Dette er data som ikke vil inneholde personopplysninger, og en anklage om GDPR-brudd er her skivebom.
Det virker som Holme og Espeland mener at all dataanalyse med språkmodeller er et brudd på GDPR, noe som langt fra er tilfelle. For det første, for å falle inn under forordningen, må dataene man laster opp inneholde personopplysninger. For det andre, også i tilfeller der dataene faktisk inneholder slike opplysninger, kan det være helt greit å analysere med språkmodeller. Det fordrer i så fall riktig håndtering av personvernet, blant annet skaffe informerte og frivillige samtykker fra personene som deltar. Det er på ingen måte slik at all dataanalyse med KI er et brudd på personvernforordningen.
Holme og Espeland mener også at «Hver språkmodell er aldri bedre enn materialet den er trent opp på». Det er riktig at dataene modellene er trent på betyr mye for kvaliteten, men det er ingen tvil om at dagens språkmodeller mestrer langt mer enn dataene de er matet med.
Forskningen har blitt bombardert med slike eksempler de siste ukene, for eksempel OpenAI sin løsning på Navier-Stokes-problemet, og de 722 etterfølgende manuskriptene som løser en lang rekke forskningsproblemer innen matematikk.
Dette er problemer forskere i lang tid har forsøkt å løse, men uten å lykkes, mens KI-agentene til OpenAI løste dem. Hadde det vært slik at modellene «aldri [kunne blitt] bedre enn materialet de er trent opp på», ville språkmodellene kun vært begrenset til å løse oppgaver der det allerede fantes løsninger. Slik er det åpenbart ikke.
Holme og Espeland mener også at «Påstander om at kunstig intelligens er det samme som menneskelig intelligens blir derfor problematiske.» Det har de selvsagt rett til å mene, men det er verdt å merke seg at de går mot et nesten helt fagfelt med en slik påstand.
Intelligens, som i KI-fagfeltet er ensbetydende med problemløsning, er noe vi kan måle objektivt. Når vi oppdager den samme evnen til problemløsning, altså intelligens, både hos oss mennesker og i KI-modeller, er det et tegn på at intelligens ikke er biologisk betinget. Dette betyr ikke på noen måte at ChatGPT har samme nivå av intelligens som mennesker.
Jeg tar gjerne imot kritikk som gjør boken bedre, men kritikken må bygge på det boken faktisk sier.
