Bokanmeldelse | KI og akademia
Store deler av studentmassen bruker språkmodeller aktivt, og deler av forskerstanden er like påkoblet. Samtidig har en mistanke om at det ikke er studentene selv som har skrevet eksamensbesvarelsene, sneket seg inn i sensurarbeid, og antallet studenter felt for KI-fusk øker. Enten du bruker KI med entusiasme, bekymrer deg for at akademikere reduseres til tannhjul i et tekstmaskineri, eller begge deler – Morten Goodwins Håndbok i kunstig intelligens er sårt tiltrengt.
Som professor i KI ved Universitetet i Agder har forfatteren solid innsikt, og boka starter med en oversiktlig introduksjon i språkmodeller. Deretter følger hovedanliggendet, hvordan modellene kan fungere som «støtteverktøy gjennom hele lærings- og forskningsprosessen, fra idéutvikling til ferdig tekst». Fra hypoteser til litteraturoverblikk, fra fagbegreper forståeliggjort for ferskinger til avansert dataanalyse, fra fagfellevurdering til renskriving – Goodwin viser hvordan språkmodeller kan avlaste travle studenter, undervisere og forskere.
«For å få reell verdi ut av boken må du teste selv», skriver Goodwin. Underveis har jeg derimot holdt modellene på avstand. Skepsisen kan kobles til fagbakgrunn. Goodwin påpeker at administrativt ansatte og realister bruker KI flittig, mens humanister er mer avventende. Det tilskrives at realfag ofte «gir tydelige og konkrete svar», mens for humanister er «tolkningen, nyansene og ikke minst tankeprosessen frem mot svarene vel så fruktbare». Goodwin kombinerer derimot det konkrete og fortolkende. Like stødig som han viser mulighetene språkmodellene kan tilby, reflekterer Goodwin over risikoen for at de kan forhindre utviklingen av eller føre til at akademiske ferdigheter forvitrer.
En sentral lærdom fra boka er at mennesket bør beholde kontrollen over tekstmaskineriet, dette for å forhindre en KI-karakteristikk av «overpolert og glansbildeaktig tekst, typisk med en overdreven bruk av bindestrek og uttrykk som ‘Det handler ikke om [noe]. Det handler om [noe].’ Vi kan lukte at ChatGPT har skrevet». Viktigst for Goodwin blir likevel å beholde den vitenskapelige egenverdien av skriving, og han fremstiller velformulert «arbeidet med å forme egne setninger, bryne seg på språket og bearbeide egne tanker helt sentralt for å forstå eget arbeid».
Det overrasker dermed at boka tidvis virker skrevet på automatikk. Slurv burde vært rettet – av menneske eller maskin: «Merk at tuller ofte tuller med språket.» Teksten kjøres fast i nær identiske setninger: «Et av de mest brukte KI-verktøyene for å lete etter forskningslitteratur, er Elicit. For mange forskere har Elicit blitt et naturlig førstevalg for KI-basert litteratursøk og litteraturanalyse. […] Elicit er bygget med forskning og forskere som målgruppe.» Åpningen av bokas mest interessante kapittel, om etiske utfordringer, skjemmes av at forfatteren tilsynelatende ikke har bestemt seg for hvilket av to avsnitt han vil gå for, og isteden beholder begge.
Språkmodeller utgjør kanskje et vesentlig veiskille for akademia. Håndbok i kunstig intelligens tilbyr velfunderte retningsangivelser – både i oppgaver og refleksjoner, men også blundere. Goodwin viser at tross rike muligheter for automatisk avlastning forblir menneskelig vurderingsevne fortsatt akademias viktigste arbeidsredskap.
Publisert 29. oktober 2026 kl. 08:31
Morten Goodwin
Håndbok i kunstig intelligens – for studenter og ansatte i høyere utdanning
Cappelen Damm Akademisk
320 sider
Kr 299
