Gjesteskribent | Universitetsøkonomi
Publisert 12. februar 2026 kl. 10:34
Da Det Kongelige Frederiks Universitet tok imot de første studenter i 1813, var forventningene store.
Innsamling i Norge hadde sikret en betydelig startkapital til det som senere ble Universitetet i Oslo. På Tøyen skulle det bygges flottere og mer moderne bygninger enn ved kanskje noe annet universitet i verden. Studentene skulle tilbys en modernisert fagkrets av økonomi, naturvitenskap og teknikk. Kongen anviste inntektskilder som skulle sikre rikelige driftsmidler. Universitetet ville bli den sentrale institusjonen for å skape vekst og utvikling i landet og forsvare Norges kulturelle selvstendighet i forhold til Danmark.
Sist, men ikke minst: Professorene skulle få svært god lønn!
Ingenting av dette ble noe av.
Det innsamlede fondet forsvant i inflasjon. Alle byggeplaner ble lagt til side. Inntektskildene bortfalt. Fagkretsen ble innskrenket til det strengt nødvendige for å utdanne embetsmenn til det som fra 1814 var den nye staten Norge. Overarbeidede professorer klaget over lønninger de ikke kunne leve av.
Er historien om vårt første universitet i ferd med å gjenta seg for det hittil siste fra 2024?
Det falt noen hånsord om «stankelbeinuniversitetet», med virksomhet på mange og spredte steder, og det hadde tatt lang tid å samle ulike høyskoler til én organisasjon.
Men lokalt ble Universitetet i Innlandet møtt med høye forventninger.
Det nystartede universitetet hadde ikke lite å vise for seg: en høykvalifisert stab av vitenskapelig ansatte, stor publiseringsaktivitet, og en vid portefølje av studietilbud.
Men knapt var tomflaskene fra åpningsfesten ryddet bort, før varslene strømmet inn.
Stor undervisningsmengde, mye eksamensarbeid og høyt publiseringspress truet de ansattes helse. Det som kunne vært universitetets fordel, en liten og billig administrasjon, ble i stedet til en ulempe. Folk i lederstillinger druknet i administrative oppgaver uten å ha tilstrekkelig arbeidshjelp, og sendte varsel, de også.
Ansettelse av en dekan endte i bitter strid i full offentlighet mellom ulike fagmiljøer samlet under én hatt. (Velkommen til et universitets hverdag, sier jeg. Om de hadde åpnet for valgte ledere i stedet for hemmelige ansettelsesprosesser, kunne kanskje mye ha vært unngått.)
Sparebankstiftelsen Hedmark bidro med 200 millioner kroner i startkapital. Men ved inngangen til det andre ordinære driftsåret er pengene nesten brukt opp, og rektor varsler at universitetet må spare 50 millioner kroner på budsjettet hvert år fremover. I tillegg kommer kutt i bevilgningene fra staten.
I en slik situasjon kan det bli krevende å innfri forventningene fra mange og spredte lokalmiljøer. Lokalt næringsliv på Kongsvinger gav mye penger til en stor forskningssatsing ved en universitetsfilial i byen.
Universitetsledelsen på Hamar tok imot gaven, men da de økonomiske realitetene meldte seg, var planlagte nye studietilbud på Kongsvinger det første som ble kuttet.
Det Kongelige Frederiks kom seg over den vanskelige starten. Stortinget holdt sin hånd over universitetet. Rett nok måtte ambisjonsnivået reduseres kraftig, og professorenes klager på dårlig lønn har vedvart til i dag, men etter 40 år var universitetet på plass i de storslåtte bygningene ved Karl Johans gate som vi kjenner.
Vi ønsker Universitetet i Innlandet alt godt for fremtiden. Jeg har en bønn i tillegg: Ikke vent til 200-årsjubileet med å skrive historien. Vi må få høre mer om hvordan dette går.
